Jeg drikker whisky. Jeg følger norske mediers dekning av Israel, jeg har gjort dette i to år, det er en deprimerende affære. Jeg hygger meg med å lese George Orwells 1984. Det er tyve år siden jeg leste den første gang, jeg husker nesten ingenting.

Winston, hovedpersonen i 1984, husker ikke så mye han heller. Winston drikker Victory Gin. I 1984 reflekterer Winston over det totalitære samfunnets evne til å omdefinere fortiden til å passé nåtiden.

“If the Party could thrust its hand into the past and say of this or that event, IT NEVER HAPPENED–that, surely, was more terrifying than mere torture and death?”

Første gang jeg så Norge sammenlignet med Orwells 1984 var under boikott-aksjonen på NTNU i fjor da fremstående Israel-kritikere fra hele verden, under ulike påskudd, helt plutselig tilfeldigvis befant seg på akkurat NTNU for å arrangere hate-sessions mot Emmanuel Goldstein. Jeg satt oppe dag og natt den tida. E-postene ramlet inn fra over alt. Jeg hamret ivei på tastaturet, drakk Famous Grouse, Ballentines, Laphroig. Skylte det ned.

Den finske bloggen Tundra Tabloids fulgte også NTNU saken. De kjørte på med en photoshop-jobb; forsiden av 1984 med underteksten: 1984 was not supposed to be an instruction manual.

Det fikk meg til å le. Mens jeg lo var det to tanker som slo meg. Det ene var at det er en god ting å kunne bruke photoshop. Det andre var at sammenligningen var noe drøy. Det var et artig påfunn, men heller ikke noe mer. Jeg er ikke lenger så sikker.

Jeg gjør det jeg gjør, jeg har drevet denne lille bloggen i to år nå. Det er noe hver dag, og hver dag bryter jeg med de samme to tankene. Den ene tanken er: det er gått for langt, det kan ikke fortsette slik, det må gi seg nå. Den andre tanken er: det er et mønster her, hvis jeg identifiserer det i en bok så vil jeg kunne være med på å gjøre en forskjell.

Men det gir seg aldri.

Hver dag er jeg på bakfoten, hver dag vokser restanselisten av saker jeg trenger å dekke. Mønstret vokser, men McGonagall og Sofie og jeg, vi har ikke ressursene til å koke det ned til en bok. Vi rekker ikke engang å lære oss photoshop.

I 1984 reflekterer Winston over det totalitære samfunnets evne til å endre fortiden til å passe samtidens behov. På søndag fikk jeg Odd Karsten Tveit inn i stua. NRK tvinger meg til å ta ham imot, de tvinger meg endog til å betale for besøket hans, og på søndag dukket breiflabbkjeften hans opp på tv-skjermen min og snakket til meg, og dette er det hodet sa: Egypt har aldri angrepet Israel.

Egypt angrep Israel i 1948. I 1967 mobiliserte Egypt langs grensen til Israel, og egyptiske jagerfly krysset over grensen og Egyptiske marinefartøy stengte Tiran-stredet, og Gamal Abdel Nasser sa i en tale over Radio Kairo den 27 mai at det ”grunnleggende målet var å ødelegge Israel”, og derfor må også krigen av 1967 sies å være en egyptisk krig. I 1973 angrep Egypt igjen Israel.

Tre ganger har Egypt angrepet Israel. Men NRK forteller oss at dette ikke har skjedd, og intelligentsiaen reagerer ikke.

Winston observerer i 1984 “If the Party could thrust its hand into the past and say of this or that event, IT NEVER HAPPENED–that, surely, was more terrifying than mere torture and death?”

Jeg drikker whisky. Jeg blogger. Jeg tenker, er det virkelig søkt av Tundra Tabloids å se en parallell her?

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/249836/
http://www.sixdaywar.co.uk/timeline.htm