Kommentar

Støre satt på hotellrommet. Han var svett. Han satte øynene i den unge rådgiveren sin. Hun satt på den andre siden av salongbordet. Hun hadde langt blondt hår og brune øyne. Linser. Han hadde insistert på det. For ikke å provosere Lieberman.

– Sacre bleu, sa Støre, – Hva gjør jeg nå, hva?

Rådgiveren sa ingenting. Støre dro en hånd over panna. Det hadde vært en helvetes start på oppholdet. De hadde knapt kommet frem til Tel Aviv før Haaretz og Jerusalem Post hadde tatt dem imot med kritiske artikler. Støre la ansiktet i hendene. Han var ikke vant til kritikk. Hadde avskydd det helt siden guttedagene på Berg videregående skole.

– Jonas, ikke vær lei deg, sa rådgiveren.

Støre svarte ikke. Han følte en lei klump av gråt samle seg i halsen. Hvordan hadde Israelerne funnet ut at statssekretær Fiskaa hadde gått ut og sagt at hun drømte om å se FN bombe Israelske mål? Hvordan hadde de fått med seg detaljene rundt de anti-jødiske opptøyene i Oslo i januar? Og hvordan hadde de funnet ut at solidaritetsbrigadene til Blitz, som laget bråk på Vestbredden, var offentlig finansiert? For ikke å snakke om detaljene i boka til Gilbert og Fosse, hvor han hadde skrevet etterordet.

Rådgiveren hans lente seg frem mot ham.  – Jonas, du er ikke den første utenriksministeren til å havne i denne ulykkelige situasjonen. Von Neurath var i akkurat samme situasjon i 1933.

– Hitlers utenriksminister? Men vi tar da avstand fra nazismen, gjør vi ikke?

Rådgiveren dro på skuldrene. – De var for et klasseløst samfunn, en marginalisert kirke, en allmektig stat som satte premissene for vitenskapen så vel som Gud, en kulturrevolusjon hvor kunstnerne var kjøpt og betalt av partiet…

– Jeg spør ikke etter likhetstrekk, bjeffet Støre iltert. – Jeg spør, retorisk, om vi fremdeles tar avstand fra dem. Utenriksministeren rettet seg opp i ryggen. – Fortell meg nå om denne Von Neurath.

– Han kom i knipe når utenlandske aviser begynte å skrive om anti-semitisme i Tyskland.

– Uheldig med den anti-semitismen, sa Støre. – Jævla uheldig. Han så ned på skoene sine. De var nypussede og blanke. Støre ønsket at hele verden kunne være like nypusset og blank som skoene hans.

– Javisst, herr minister. Den 26 mars 1933 møtte Von Neurath med den amerikanske journalisten Louis P. Lochner. Von Neurath sa da at kritikken av anti-semitismen i Tyskland var resultatet av en målrettet kampanje mot den tyske regjeringen. Bare noen dager etterpå begynte partiet å forberede en boikott av jødiske butikker i Tyskland. Budskapet var at boikotten skulle fortsette inntil jødene innstilte sin propaganda kampanje.

Støre så opp fra gulvet. – Fungerte det?

– En dundrende suksess! Men ikke fordi jødene innstilte sin desinformasjonskampanje.

– Ikke?

– Kampanjen mot den jødiske desinformasjonskampanjen hadde en mobiliserende effekt. Folket følte at landet var under angrep. Dessuten gjør det noe med deg, å bære fakler gjennom mørke gater mens du messer slagord… å høre de entusiastiske ropene fra engasjert ungdom… trommevirvlene fra stormtroppene…

Rådgiveren ble sløret i blikket. Støre slikket seg om leppene. Engasjert ungdom, tenkte han, var bra saker. Med nok engasjert ungdom kunne en snu opp ned på hva det skulle være.

– Så hva, sa han sakte, – foreslår du at jeg gjør?

Rådgiveren lot hånda gli opp over bysten. Støre fulgte bevegelsene hennes med blikket. Så på mens hun førte tommelen og pekefingeren opp til halsen. Trykket den øverste knappen ut av knappehullet. – Cnaan Lipshiz fra Haaretz, sa hun sakte, står ute på gangen og venter på intervju. Du gir ham ett. Og du bruker Von Neurath-forsvaret. Si at anklagene om anti-israelisme og anti-semitisme i Norge er et resultat av en målrettet kampanje mot den norske regjeringen, båret av ukjente krefter i Israel.

Støre rynket pannen. – Mener du virkelig at jeg skal følge Von Neurath-linja slik, til punkt og prikke? Jeg mener… innholdet i de to utsagnene er jo nærmest helt identisk?

Utenriksministeren dro frem en penn fra skjortelomma. Han grep en papirblokk som lå på salongbordet ham. Så satte han pennespissen til papiret og skrev to setninger. Setningene lød:


Von Neurath (1933):  ”… most likely part of a concerted campaign of misinformation against the German government…”


Støre (2010): “… I see part of that as a campaign, which is being organized and orchestrated from circles who point out enemies of Israel…”

Støre myste mot ordene. Så skjøv han papiret over til rådgiveren. – Ser du, sa han iltert. – Setningene er jo nesten identiske. Kritikken de svarer på er nesten lik. Og bakgrunnssituasjonen er lik. Jeg kan da ikke vri meg ut av dette ved å sitere en nazist?

Rådgiveren slo fingerneglene mot halskjedet sitt. Fingrene hennes var lange og smale. – Det er akkurat det du kan, sa hun. – Dette er hvorfor. Hun la hendene på knærne og bøyde seg fremover fra livet. Viste frem godsakene. Ga sjefen en aldri så liten puppestrutt.

– Mon dieu, sa Støre. I øyeblikk som dette satte han pris på en puppestrutt.

– Vi vet at taktikken fungerer, hvisket rådgiveren hest til ham. – Von Neurath beviste det. Europa har en tusen år gammel tradisjon for å mistenke jødene for konspirasjon, anklagen sitter i vår kollektive underbevissthet. I samme øyeblikk som du retter en anklagende pekefinger mot den Israelske høyresiden vil hele den norske intelligentsia fylkes bak deg i en tett skjoldborg. Uansett hva Israelerne sier så vil mobiliseringen i seg selv være verdt det.

– Men vil ikke intelligentsiaen vår kjenne igjen det nesten ordrette sitatet av Von Neurath?

Rådgiveren lo. Latteren hennes rant over utenriksministeren som en behagelig kalddusj. – Bare eksperter på mellomkrigshistorie vil gjenkjenne det.  Vi har kanskje noen dusin av dem, men de jobber alle for partiet.

– Du mener… staten?

– Selvfølgelig. Skole, universitet, en type ting… det samme gjelder for pressen, de eneste som er i stand til å identifisere likheter er best tjent med å holde tett. Dette er våre lojale apparatchiks, jeg mener, det er ikke akkurat som om de har en fremtid i privat sektor.

– Men hva med jødene? De kjenner det kanskje igjen?

– Jødene kjenner kanskje til Von Neurath. Men akkurat derfor vil de holde kjeft. Det er ikke uten grunn at de alltid tar avstand fra Manfred Gerstenfeld, de husker hva vi gjorde med dem under krigen.

Støre så ned på skoene sine igjen. De hadde lært om Holocaust på Berg videregående skole, og bare tanken på det gjorde ham dypt deprimert. Enda verre var det med sosialistene og kommunistene som hadde gått over til Quislings side. Eugene Olaussen og gjengen.  – Jævla uheldig med det der, altså, mumlet han.

– Nettopp. Det er derfor vi må unngå at det skjer igjen. Men det kan vi bare om de innstiller sin svertekampanje.

– Så det er ikke anti-semitisk av meg å nærmest sitere Von Neurath, for å imotgå anklagen om at det norske etablissement er anti-Israelsk og anti-semitisk?

– Tvert imot, Jonas. Det ville være anti-semitisk av deg å gjøre noe annet.

Et smil bredte seg over Støres ansikt. Han ble sittende og holde blikket til den unge kvinnen en stund, mens han følte livsstyrken vende tilbake til ham. Så nikket han til henne.

– Ok, send inn Cnaan Lipshiz.

– Javel, herr utenriksminister.

Konstantin Freiherr von Neurath var Tysklands utenriksminister fra 1932 til 1938. Hans uttalelse til journalist Louis P. Lochner av 26 mars 1933 er gjengitt blant annet på side 433 i Richard J. Evans ”The coming of the third reich”. Jonas Gahr Støres uttalelse til journalist Cnaan Lipshiz i Haaretz ble gitt i et intervju som kom på trykk 19 januar 2010. Uttalelsen ble aldri gjengitt i norsk presse. Uken etterpå var imidlertid Støre i Abu Dhabi, hvorpå norske aviser gledesstrålende kunne meddele at Støre ”åpnet dører for Statoil”.

Les også

Jødehat i Norge? -
Dårlig språk -
Pogromer i Oslo? -
Noblesse oblige* (I) -
Norge på feil side -
Intifada med løgn og bedrag -