Drømmene om EU som supermakt er brustne. Innad har EU svulmet opp, unionen er overinstitusjonalisert, og med utvidelsen til 27 medlemsland er det rom for stadig mer byåkrati. Men overlapping og byråkrati er ikke ensbetydende med makt internasjonalt. EU har falt som offer for nasjonalstatens gjenkomst. Det gjelder også innad, der store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, fortsatt setter egne interesser over unionens. Derfor er det ikke blitt en felles utenrikspolitikk, og sikkerhetspolitisk står unionen på stedet hvil. EU snakker, mens andre handler.

Asle Toje konstaterer at EU som føderativ makt har passert høydepunktet og at pendelen har svingt tilbake til nasjonalstatene.

Det er bemerkelsesverdig at en norsk forsker leverer et bidrag på dette nivå. Boken har allerede rukket å gjøre seg bemerket av folk som Robert Kagan. Toje har intervjuet rundt 80 personer innenfor EU-systemet.

Toje rager over det meste som produseres her til lands. Likevel er han ikke funnet verdig til en fast stilling ved en norsk institusjon. Det er regelrett yrkesforbud pga hans rådgiverrolle overfor Fremskrittspartiet.

For hver artikkel og hver ny bok av Toje, blir dette stadig mer pinlig.