Kommentar

«Si meg hva du mener om armenernes skjebne i 1915 og jeg skal si deg hvem du er»: spørsmålet om folkemord er ikke historie, det er dagsaktuell politikk, selv om noen gjør alt for å benekte det, og gjør det til et spørsmål om moderasjon og pragmatisme. Man trår da ikke Tyrkia på tærne når Vesten trenger all den støtte det kan få, og landet har fremforhandlet en protokoll med Armenia?

Slik kan det fremstilles og slik fremstiller Aftenpostens Eivind Sørlie det foran avstemningen i utenrikskomiteen i Representantenes Hus og etter: Tyrkia hjemkalte sin nye ambassadør i Washington. Tyrkia var «vonbråten» over de amerikanske kongressrepresentantene som ikke ville lytte til fornuft.

Aftenposten gjør – umerkelig – Tyrkias sak til sin: det er det jo så mange andre som gjør, så Aftenposten har mange frakkeskjøter å gjemme seg bak. Men likevel. Det handler om folkemord, derfor trenger man noe å skyve foran seg: feks. tilnærmingen mellom de to land. Men protokollene som ble undertegnet i oktober er ennå ikke ratifisert i landenes nasjonalforsamlinger. Så fort går «normaliseringen».

Aftenposten setter folkemord i sitattegn, og signaliserer dermed at det er omstridt. NRK snakker likedan om det «påståtte» folkemordet. Ville man opptrådt slik om det var muslimer som var blitt massakrert av en kristen nasjon?

Bare det at de færreste er oppmerksom på at armenerne var og er kristne, sier noe om hvor ubehagelig denne historien er. Fra å ha vært noe historisk marginalt har armenerne rykket nærmere historiens sentrum: armenernes skjebne går rett inn i debatten om islam og muslimer. Derfor forsøker man å holde det på lang avstand.

Aftenposten/Sørlie gjør det ved å instrumentalisere problemet. På den ene siden: En armensk lobby som finansierer kongressrepresentantenes valgkamper (det er valg til høsten). På den annen amerikanske sikkerhetsinteresser, som transportlinjer og baser i Tyrkia, som gjør at administrasjonen ba komiteen stemme nei.

Men det Aftenposten ikke nevner er at Obama-administrasjonen har gått lenger enn noen i å støtte armenerne. Så sent som sist uke sa Hillary Clinton på spørsmål i Kongressen at USA mener at sannheten er det som i det lange løp fungerer best.

«On Turkey-Armenia relations it is our position that the normalization process that Turkey and Armenia have undertaken carries important benefits for both sides and it should take place without preconditions and within a reasonable time frame. Last year in his Armenia remembrance day statement, President Obama made clear that our interest remains a full frank and just acknowledgement of facts related to the historical events, but the best way to do that, with all respect, is for the Armenian and Turkish people themselves to address the facts of their past as part of their efforts to move forward. In that spirit we are working very hard to assist Armenia and Turkey in their efforts and we would like to continue to support that effort and not be diverted in any way at all,» said Clinton at a hearing of the House Foreign Affairs Committee, which is set to vote on the bill next week.

Dette er et viktig politisk statement: USA har hendene fulle i Irak og Afghanistan og i forhold til Iran, og kunne trengt tyrkisk støtte fullt ut, likevel sier Clinton at forholdet mellom Tyrkia og Armenia i det lange løp bare kan bygges på respekt for fakta.

Det er denne respekten som Aftenposten og NRK mangler.

Bernt Hagtvedt som snakker ofte og lenge om menneskerettigheter, lot Ragnar Næss skrive kapitlet om armenerne i sin Svartebok over folkemord. Næss serverte en hvitvasking av Tyrkia. Dette til tross for at Hagtvedt var veileder for Bård Larsen, som skrev hovedfagsoppgave om dette blodige og forsømte kapittel i europeisk historie. Armener-folkemordet er forløper til Holocaust. Likevel forbigås det i stillhet.

Tyrkia har i alle år reagert hysterisk hver gang noen nærmet seg folkemordet. Ankara har brukt store summer på å presentere en motversjon og på å spre sin propaganda rundt om i verden.

Aftenposten/Sørlie later som om Tyrkia er fornærmet, mens realiteten er at Tyrkia driver utpressing: de krever innflytelse på hvordan folkemordet omtales. I USA kalles det en «gag rule», de vil kneble historien.

Aftenposten/Sørlie nevner armenske penger, men ikke tyrkiske:

The House Committee vote to label Turkey’s mass killing of Armenians during World War I as a «genocide» followed one of the most intense, and unusual, battles on Capitol Hill in recent memory. The measure passed despite a lobbying blitz from the Turkish government, which hired an army of K Street lobbyists to fight it. The team included former House majority leader Dick Gephardt, who as a congressman had cosponsored genocide resolutions but switched sides in March when his firm signed a $1.2 million-a-year contract to represent the Turks. The flip-flop resulted in some awkward phone calls for Gephardt. «Dick, if memory serves me, didn’t you used to support this?» New York Rep. Eliot Engel says he told Gephardt during a call urging him to oppose the measure. (Gephardt did not return calls seeking comment.)

Aftenposten gjør oppslutningen om resolusjonen til noe sekterisk. Men det slående med resolusjonen er at den er tverrpolitisk, både republikanere og demokrater står bak. Det er en demokrat som har skrevet teksten, Adam Schiff. Aftenposten unnlater å nevne den mest tungtveiende og innlysende forklaring på resolusjonen: at kongressrepresentantene faktisk mener det.

Representative Adam Schiff (D-CA) praised the passage of the resolution he authored recognizing and commemorating the Armenian Genocide.

«The facts of history are clear, well documented, and non-negotiable. One and a half million Armenians were deliberately murdered in the first genocide of the 20th century. If we are to avoid this horrific crime in the future, we must be willing to condemn genocide whenever and wherever it occurs.» said Schiff. «Today’s Committee passage clears a major hurdle in moving this resolution forward. I will be working with my colleagues to ensure floor action for this important bill.»

«The Affirmation of the U.S. Record on the Armenian Genocide» resolution calls on the President to «ensure that the foreign policy of the United States reflects appropriate understanding» of the «Armenian Genocide» and to «accurately characterize the systematic and deliberate annihilation of 1,500,000 Armenians as genocide.»

Resolusjonen handler ikke bare om armenerne, den handler om Darfur, Rwanda, Bosnia. Den er et statement: presidenten i USA skal sørge for at amerikansk utenrikspolitikk reflekterer bevisstheten om disse forbrytelsene slik at de ikke kan skje igjen.

Man skulle tro at dette var en innsikt norske redaksjoner og myndigheter ville slutte helhjertet opp om. Men i stedet merker vi omskrivninger, bortforklaringer og unnfallenhet. Det gjaldt Bosnia, Rwanda og Darfur.

Nå har denne unnfallenheten blitt til reflekser. Hver gang det internasjonale samfunn viser vilje til å la rettferdigheten seire, påpeker norske eksperter og journalister hvor uheldig det er: jfr. tiltalen mot Sudans president Omar Bashir.

Hvorfor denne uviljen mot å engasjere seg for rettferdighet i nasjonen som anser seg for å være en humanitær stormakt?

Å ta stilling koster. Norge ville ikke det hverken i Bosnia, Kosovo, Rwanda eller Darfur.

De senere år har en ny faktor dukket opp: hensynet til den muslimske verden og de muslimske stater.

Tyrkerne valgte å grunnlegge sin stat på sjåvinistiske prinsipper, der annerledes-borgere ikke hadde noen plass. Denne nasjonalismen bygget på islam og islamsk kultur. Armenerne var kristne og hadde europeiske vaner. Derfor passet de ikke inn. Men det holdt ikke å utstøte dem, de måtte drepes.

Dermed er Tyrkias problem også blitt Europas problem: Europa har problemer med å «come to terms» med sine muslimer, slik det offisielle Tyrkia har problemer med å stå ansikt til ansikt med sin fortid. Det er en farlig symmetri.

BBC lot to amerikanske historikere si sin mening om det berettigede i å bruke termen folkemord:

RONALD SUNY, UNIVERSITY OF MICHIGAN

The argument of those who deny that the Ottoman Turkish government carried out a genocidal deportation and mass killing of its Armenian subjects in 1915 might be summarised as:

«There was no genocide, and the Armenians are to blame for it! Armenians, after all, were rebellious, seditious subjects who presented a danger to the empire and got what they deserved.»

There was no intention or effort by the Young Turk regime, they say, to eliminate the Armenians as a people.

Sadly, most historians know that in fact orders went out from the Young Turk government early in 1915 to:

* Demobilise the Armenian soldiers serving in the Ottoman army and execute them
* Round up and deport (later kill) the Armenian intellectuals and members of parliament in the capital on 24 April
* Force march the women, children, and elderly from their homes in Anatolia into the deserts of Syria

Somewhere between 600,000 and 1.5 million people perished. In some places, like Van and Musa Dagh, Armenians resisted. Many thousands fled north to Russia.

The difficult question is not whether but why the Young Turks committed genocide.

Their leaders themselves provided suggestive answers: The Armenians were seen as an internal threat allied to the advancing Russians; the very success of their middle class in business, even their European manners, created resentments among Muslims; and the ruling junta believed that a more Turkish, more Islamic empire, without the Christian Armenians, promised a more secure future for their regime.

Insecurity and a pervasive sense of threat led to a catastrophe, both for the Armenians and, ironically, for the Ottoman state.

GUENTER LEWY, UNIVERSITY OF MASSACHUSETTS

According to the Genocide Convention of 1948, intent is a necessary condition of genocide – intent to destroy a national, ethnical, racial or religious group.

Hence the crucial question in this controversy is not the huge loss of life experienced by Ottoman Armenians during World War I, in and of itself, but rather whether the Young Turk regime intentionally sought the deaths that we know to have occurred.

The relocation of most Armenians to the interior of the Ottoman Empire was most likely to have been a badly mismanaged wartime security measure, rather than a premeditated programme of extermination and hence genocide.

Many aspects of the relocation support this position:

* The large Armenian communities of Constantinople, Smyrna and Aleppo were not relocated and survived the war largely intact. These exemptions are analogous to Hitler failing to include the Jews of Berlin, Cologne and Munich in the Final Solution.
* The relocation experienced much variation that depended on geography and the attitude of local officials. In many places Protestant and Catholic Armenians as well as needed artisans were exempted. The same goes for the large number of Armenians who often were allowed, or even forced, to convert. In the absence of a large Kurdish population, no massacres took place in Cilicia, and a substantial part of the exiles sent to Southern Syria and Palestine survived.

Well-known scholars of Ottoman history, such as Bernard Lewis and Andrew Mango, question the appropriateness of the genocide label.

It is time to acknowledge that we are dealing with a genuine historical controversy that should be resolved by scholars rather than politicians.

Ronald Suny is the author of Looking Toward Ararat: Armenia in Modern History (Indiana University Press, 1993). Guenter Lewy is the author of The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide (University of Utah Press, 2005).


Head to head: Were massacres of Armenians genocide?