Oslo Freedom Forum ble kritisert for å være høyreorientert. Betyr det at menneskerettigheter bare kan forstås fra venstre? De som kritiserte Forumet forsto ikke at de samtidig karakteriserte seg selv.

Det var en del kjente journalister på forumet, men på langt nær så mange som et slikt galleri av kjente personer normalt skulle tilsi. Det var ikke de rette folkene, miksen var feil. «Man» kjente seg ikke igjen.

Det er blitt et viktig kriterium: gjenkjennelse. At programmet og gjestene reflekterer at man forstår kodene og at de er «en av oss». Nå har festival-Norge holdt på så lenge at det er blitt tradisjon. Man tror det skal være slik.

Når noe er blitt tradisjon mister man gangsynet. Stig Sæterbakken ønsket å intervjue David Irving for å belyse sannhet på Litteraturfestivalen. Det ble bråk og begge forsvant ut døren. Men i stedet skal Johan Galtung holde åpningsforedraget på Lillehammer tirsdag. Har man en morbid sans for humor?

Festivalene har for mye penger, de sprer seg for mye, og tror de skal reise et kulturens kjøpesenter. Folk blir bare blaserte og matleie. Programmet må piffes opp. En revisjonist var OK, men en bestemt type konservative er persona non grata.

På Oslo Freedom Forum var Jelena Bonner (via datteren, Aleksandr Solzjenitsyn, Vladimir Bukovskij, og Armando Valladares, Vytautis Landsbergis). De var menneskerettigheter av i går, og noen, som Bukovskij, må betegnes som høyreorienterte.

Men so what? De høyreorienterte har forstått hva en bestemt type totalitarianisme er.

Konferansen åpnet med et videointervju med Elie Wiesel. Selv Wiesel er bob-bob hos den dannede eliten pga sin tilknytning til Israel. Antisemittismen har meldt sin ankomst i form av en uvilje mot alt som har med Israel å gjøre.

Wiesel gjør seg på film. Han holder seg godt, og har fremfor alt en inntrengende, behagelig stemme. Han har sikkert snakket om de samme tingene tusenvis av ganger, men er likevel engasjert og intens.

Han fortalte om situasjonen i mai 1944. To uker før D-dagen blir de ungarske jødene «rounded up». Det kunne vært unngått. På den tiden visste Churchill, Roosevelt og Vatikanet hva som ventet jødene. Men de sa ingenting. Hvis de hadde gjort det. Hvis de hadde kringkastet på radio – Vi lyttet, sa Wiesel): «Ikke møt opp på jernbanestasjonen», så hadde halvparten unnlatt å gjøre det.

«Vår hushjelp snek seg inn til oss i ghettoen og sa «Bli med meg, jeg har en hytte i fjellene hvor dere kan skjule dere». Men foreldrene lyttet ikke. De trodde på den offisielle versjonen.

Det synes Wiesel er forferdelig å tenke på. Hundretusener kunne vært reddet. De ungarske jødene var de siste som ble tatt.

Slik er dynamikken i enhver katastrofe: ofrene forstår ikke hva som skjer før det er for sent. Den offisielle versjonen fører til handlingslammelse. Å bryte er en drastisk handling, som krever et voldsomt puff. Hvor skal det komme fra?

Denne kunnskapen om hvordan fellen lukker seg, gjør at Wiesel aldri blir ferdig med Holocaust, for det som har skjedd en gang, to ganger – skjer også igjen. Igjen er det noen som blir værende og tror alt vil ordne seg: I Kambodsja, i Rwanda, i Darfur.

Derfor er det viktig å være årvåken og protestere mot alle overgrep som viser tegn til å overskride visse terskler, og bli til noe farlig.

Både han, Harry Wu og Bukovskij understreket hvor viktig det var at noen fortalte og reddet de drepte fra glemselen. Ellers ville deres ofre vært forgjeves.

– Denne dyrebare gaven vi har fått – at vi har en fri vilje. Og vi har en plikt til å bruke den.