Sakset/Fra hofta

Å gudskjelov, så kom han på banen i tolvte time likevel: den vaskeekte norske Multikulturisten som benytter mai-dagene til å kaste sin inkluderende stråleglans over Furet Værbitts hus og hytter. Hvordan skulle vi vel klare oss i opptakten til enda en uutholdelig kjedelig, norsk 17. mai uten politiske innspill fra ham og hans frender?

Og ta nå endelig ikke feil av motivene; de har overhodet ikke noe med personlig egeninteresse og -reklame å gjøre. Bare uegennyttig og samfunnsgavnlig virksomhet. For mens vi andre sosiale analfabeter drikker pils, pusser søljer og stryker bunadskjorter, tar den tolerante Multikulturisten ubedt på seg oppdraget med å oppdra almuen som ikke har skjønt kvarteparten av det han selv har gjort: Norsk kulturarv er ikke bare norsk – den er multikulturell.

Multikulturell brukes naturligvis her kun i betydning «islamsk og arabisk kultur», sånn i tilfelle noen skulle komme i skade for å tro at det for èn gangs skyld dreide seg om noe annet.

Men da har vi lært noe nytt i dag også. Selv har jeg alltid trodd at absolutt alt i det hittil kjente univers er norske – og bare norske – oppfinnelser. For eksempel vet vel alle at strykejernet og Ipoden er oppfunnet av Sigrid Sigridsdatter fra Stiklestad? Hun hadde forøvrig aner helt tilbake til Håkon Jarl, og takket være blodskam var denne slekten så norsk som den kunne få blitt. Bunader og gitarer er også helt, helt ultranorsk; oppfunnet og tolket på gården UrenLurenHimmelturen, der man i likhet med Sigridsdatters familie – i minst 18 generasjoner – praktiserte omfattende innavl for å holde gitarstrenger og bunader rene for påvirkninger som ikke var bunnsolid norske. Som ekstrabeskyttelse av det norske ble omreisende kramkarer skutt på stedet. Med kuler og krutt – ein heilnorsk oppfinnelse det med. Og apropos kuler og krutt: Tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefaren til en kompis av en kompis av meg ble selvsagt ikke drept i en eller annen krig på Danmarks regning lenger ned på kontinentet – for nordmenn har jo alltid holdt seg her og bare her – hjemme i Steinrøysa.

Snorre må forresten ha vært full slik han vrøvlet om 1000-tallets vikinger som stadig dro på tokt nedover i Europa. I følge Snorre skal en av dem visstnok ha oppholdt seg lenge i Miklagard [en middels stor by på Island et sted. Min anm.], men hadde sikkert ikke med seg noe hjem derfra som kunne påvirke norsk kultur. Så i likhet med en hel haug av andre historieskrivere som forteller om kosmopolitiske nordmenn på russetur i utlandet, tar antagelig Snorre feil. De førstnevnte kan dog unnskyldes – de var tross alt utlendinger. Ikke som Snorre som var fra Valdres! Forresten overlevde sønnen til tipp-tipp-tipp`en krigen han deltok i sammen med sin far, og han kom ikke hjem til Noreg med noe så forferdelig som en utenlandsk kone på slep. Som ellers ble uglesett i svigerfamilien fordi det eneste hun kunne var å brodere fremmedartede blomster på silkeskaut – veldig pent, men ikke noen matnyttig egenskap man hadde bruk for på en fattig gård som krevde alle beboernes sterke hender. Dessuten var jo ikke blomstene norske, så denslags hadde man uansett ikke bruk for. Nordmenn ville som vi vet bare ha det de kjente til fra før: Bjørketrær og blåveis.

Heldigvis har leder for dokumentasjonsavdelingen på Maihaugen, Gaute Jacobsen, tatt på seg det sisofysiske [norsk filosof fra Bergen, død år 1350 før Kristus. Min anm.] arbeidet med å gjøre opp med denne svært utbredte, men trangsynte norske forestillingen – som dessuten bare er en nasjonalromantisk myte oppfunnet av Frp og Frithjof Nansen i 1763. Det var omtrent på den tiden «Brudeferden i Hardanger» ble malt av Edvard Munch, noe alle vet at er en innmari autentisk gjengivelse av en ekte brudeferd. Slett ikke som de fyllekalasene vi ellers hører om og som skal være en følge av den norske oppfinnelsen alkohol.

Derfor skrider herr dokumentasjonsavdelingslederen til verket med et banebrytende påfunn: Å kaste gitarer, bunader med silkedamask (et stoff med opprinnelse i – grøss og gru! – Syria), et skrin med løvsagdekor fra tidlig på 1800-tallet og fortidas strykejern, et mangletre med akantusdekor i en – autentisk norsk, får vi håpe – søppelcontainer på folkemuseumet på Maihaugen:

Og bakgrunnen er FrPs Siv Jensen som i februar lanserte ordet «snikislamisering» i den norske samfunnsdebatten.

Lillehammer-museet gjør dette i en ny utstilling, «Norsk er ikke bare norsk», som er ment som et stunt og et utspill i debatten om såkalt snikislamisering av Norge.

Jacobsen tror denne utstillingen vil hjelpe folk å forstå at ikke alt i Norge er helt norsk.

Utstillingen er rett og slett en container, full av norsk kulturarv.

På den måten vil de vise hvordan den norske kulturen har blitt påvirka av arabisk og islamsk kultur gjennom århundrene.

Så dersom du er like lite multikulturell og belest som meg, da kan du dra til Maihaugen og se bunader og strykejern (hvorav det siste er en relativt god idè; å stryke bunadsskjorter er ikke noen gøyal oppgave) kastet i Gautes søppelcontainer, for så forsvinner din sjåvinistiske tilknytning til den ikke-fullt-så-norske kulturarven som dugg for solen. Som ekstrabonus blir du mye mer positiv til islam og arabisk kultur, og forhåpentligvis kjempebegeistret for SV`s innvandringspolitiske program.

Museet på Maihaugen følger således etter Folkemuseet i Oslo, som i fjor reklamerte i Aftenposten med gratis inngang for pakistanere på en utstilling om pakistanske bryllupsskikker i anledning Pakistans nasjonaldag. Skal vi følge Jacobsens tankegang er nok ikke de pakistanske bryllupsskikkene utpreget pakistanske de heller – de kan nemlig sies å være sterkt påvirket av indisk kultur, selv om ingen på folkemuseet tenkte på tilby indere gratis inngang av den grunn.

Det store spørsmålet er hvorfor vi i det hele tatt trenger å forvandle Norge til et multikulturelt samfunn, i og med at de forskjellige folks kulturarv er så sammenflettet og påvirket av hverandre at de i virkeligheten er omtrent, nesten, akkurat sånn cirka identiske? Hva er multikulturelt med det? Hvis det ikke finnes noen genuin norsk kulturarv, så finnes det vel heller ingen grunn til å mase statsstøttet og regelmessig om multikulturens velsignelser i det landets uutdannede, folkelige fjols bare innbiller seg at er norsk kultur – mens det faktisk forholder seg slik at det er alle andres kultur også? Da er jo alt multikulturelt fra før, da – og hva er så interessant og mangfoldig ved å tilføre multikultur enda mer multikultur?

Et annet spørsmål er hvorfor Jacobsen tilsynelatende mener at det er nødvendig for et hvilket som helst publikum å dra helt til et (norsk) folkemuseum på Maihaugen, Lillehammer for å få et lynkurs i politisk korrekt kulturrelativisme? Man kan spare mye i reise- og inngangspenger hvis man i stedet blir hjemme i Oslo og tar en titt på hjemmesiden til den urbane høyborgen for dokumentasjonsavdelingslederens politiske ideologi: Culcom og Universitetet på Blindern, hvis ansatte sannsynligvis også utgjør Jacobsens ønskede publikum.

Skal tro hva det kommer av at mennesker som Gaute Jacobsen og hans meningsfeller er så opptatt av å posere offentlig med sin inkluderende holdning til en haug av inautentiske kulturuttrykk i forhold til andre, nødvendigvis like inautentiske kulturuttrykk? Hvorfor bruke så mye tid og energi på å nedgradere noe man i realiteten mener ikke eksisterer?

Kan det tenkes at man for eksempel ikke har noen bunadsskjorter å stryke nå når det nærmer seg 17. mai?

– Norge har ikke vært isolert på noen måte. Det har foregått mye handel fra andre lang, særlig innen tekstil. Dette har kommet inn i norsk kultur uten noe særlig debatt, sier Jacobsen.

Nå skal ikke jeg være så smålig å påpeke at det er en ørliten forskjell på systematisk kvinneundertrykkelse, bederom og/eller religiøse markører på arbeidsplasser som faktisk ikke er religiøse institusjoner, religiøs supremacisme samt intoleranse og bunadsbroderier, men det er ganske mye som tyder på at Gaute Jacobsen burde tatt en debattrunde med seg selv før han fant det opportunt å dele sine overlegne kunnskaper med landets almue. Noen av dem kan nemlig lese, og det kan derfor hende at flere enn Maihaugens dokumentasjonsavdelingsleder har fått med seg at den norske befolkningen ikke har vært spesielt isolert i forhold til resten av verden. Eller så trangsynte og ignorante som Jacobsen åpenbart mener at nordmenn generelt er den dag i dag.

– Man skal ikke være redd for kritikk og reaksjoner. Vi håper publikum vil åpne øynene litt og se hvordan en kultur eksisterer og at den hele tiden er i utvikling, sier Jacobsen.

Vel, det er jo å håpe – kanskje spesielt for Jacobsens eget vedkommende. Og selv om bunaden min ikke er prydet med så mye som en flik av silkedamask, er jeg i stand til å åpne øynene mine og se at broderiene på skjørtet består blomster som ikke finnes i den norske fauna. Klarer herr dokumentasjonsavdelingslederen på Maihaugen å åpne sine og se nærmere på hva slags holdninger han egentlig har til den øvrige befolkningen i kongeriket Norge og Svalbard?

NRK: Bunader går rett i søpla