Kommentar

Når humaniteten tar større hensyn til terrormistenkte enn mulige ofre, er noe galt. Norsk sikkerhetspoliti, PST, fikk nyss om at personer på norsk jord planla terror i et land hvor rettsikkerheten er svak. Men ville da ikke informere landets myndigheter, fordi det kunne gå ut over de mistenkte eller deres pårørende. I stedet gikk man gjennom et tredjeland.

Dette tredjelandet, trolig USA, hadde en mye bredere kontakt med det utvalgte landet, og var bedre rustet til å vurdere trusselen.

Men det essensielle i storyen forblir likevel norske myndigheters prioritering. Det er Aftenpostens Gunnar Magnus som har funnet historien i årsrapporten til EOS-utvalget, som fører overoppsyn med PST.

Selv om aksjonen, ifølge årsrapporten, skulle utføres i «nær fremtid», unnlot PST å underrette myndighetene i landet der terrorangrepet skulle ha funnet sted.

Bakgrunnen var først og fremst landets mangelfulle overholdelse av menneskerettighetene. PST fryktet at myndighetene ville gå hardt til verks mot mistenkte personer og deres familier, selv dersom det skulle vise seg å være lite hold i mistanken.

Det er en utrolig opplysning. Norske myndigheter satte hensynet til terrormistenkte og deres pårørende over plikten til å avverge et terrorangrep. Man blir kvitt det moralske problemet ved å skyve ansvaret over på en alliert med større ressurser.

Men både venner og fiender, – og den norske befolkning – vet nå at myndighetene tenker mer på terrormisitenktes rettssikkerhet enn sikkerheten til det ukjente antall uskyldige mennesker som kan bli sprengt i lufta.

Samme argumentasjon er fremført for å forsvare at mullah Krekar ikke er blitt uttransportert til Nord-Irak, hvor det har hersket relativ fred siden siden midten på 90-tallet. På hvilket tidspunkt vil rettssikkerheten i Kurdistan være høy nok til at myndighetene mener det er forsvarlig å sende ham hjem?

Noen ganger må man velge. Norske myndigheter setter overholdelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen over hensynet til uskyldige menneskeliv. Det bekrefter Helga Hernes, selv om hun nok ikke ville gått god for siste ledd.

EOS-utvalget er åpenbart fornøyd med at PST har foretatt en grundig vurdering av situasjonen for menneskerettighetene i det aktuelle landet. Utlevering av opplysninger kunne medført at Norge ikke oppfylte sine forpliktelser etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon, mener utvalget.

–Hvis man går til et annet lands tjeneste, som overhodet ikke respekterer menneskerettighetene, er sjansen stor for at disse personene blir arrestert uansett, sier utvalgsleder Helga Hernes.

Historien reiser en rekke moralske spørsmål, spørsmål som Norge slapp unna ved å sende saken over til en alliert.

Kjernen i anti-terrorarbeid er avveininger. Tid er den faktor som tvinger frem valg. Venter man for lenge kan det gå galt. Derfor må politiet ofte gå til aksjon før terroristene gjør det, dvs. før planene er modnet. Det kan by på problemer med bevisføringen. I den grad medier og pressgrupper er med å kritisere politiet for å handle på svakt grunnlag, er de med å svekke politiets arbeid. I Storbritannia blir politiet utsatt for en slik kritikk. Det er damned if you do and damn if you dont.

Norske myndigheter velger heller å sende saken fra seg.

I den aktuelle saken var det personer av utenlandsk opprinnelse – som planla terror i utlandet – fra norsk jord. La oss for konkretiseringens skyld si at landet var Pakistan, eller Marokko. Amerikansk etterretning fikk trolig informasjonen og fikk forpurret planene.

Leder av EOS-utvalget, Helga Hernes, sier at norske myndigheter har sjekket at det ikke har tilstøtt de pårørende noe.

De mistenkte er tilbake på norsk jord!! Det hevdes at Norge fungerer som safe area for terrorister og islamister. Man kunne tilføye: med myndighetenes velsignelse. De sender et signal: terroristene kan nå planlegge ut fra at norske myndigheter ikke vil informere deres hjemland av frykt for at det kan tilstøte dem eller deres pårørende noe.

Det later til at norske myndigheter ikke vil ta inn over seg reglene for krig, ei heller at Norge er del i denne krigen. Den logiske konsekvens av PSTs ansvarsfraskrivelse måtte være å trekke soldatene ut av Afghanistan. I krig må man treffe noen tøffe valg. Den part som er mer opptatt av å skåne fienden enn å beskytte sine egne, har tapt.

La terrorplaner, ble avslørt i Norge