Kommentar

I filmen «The Dark Night» forteller butleren spilt av Michael Caine om den gang han var soldat i Burma: Det var en figur som overfalt edelstenskaravanene og stjal stenene. En dag fant de et lite barn som lekte med en edelsten så stor som et egg. De forsto da at det ikke var verdiene som betød noe for denne merkelige røveren. Slik mennesker er vanskelige å beseire. De spiller etter andre regler.

Hvordan fikk dere has på røveren, spør Batman/Bruce Wayne. – Vi brente ned skogen, svarer butleren/Caine.

Caine prøver å fortelle Batman at Joker ikke er som andre kriminelle. Det er ikke penger eller vanlig makt som driver ham. Det er noe annet. Han følger ingen regler og har ingen skrupler. Derfor oppnår han stor innflytelse: han styrer utviklingen. For hver kriminelle Batman tar vil han drepe fem mennesker. Det er klassisk utpressing, men kombinert med terrormetoder er det effektivt. Det skremmer, slår folk med panikk, gjør dem desperate, hysteriske.

Hamas og andre terrorgrupper er som Joker: De følger ikke vanlige regler. De gjør tvert om et nummer av at de er noe helt annet.

Hamas har greid å konstruere en mekanisme som gjør at de vinner uansett utfall – dvs. bare de overlever. Akkurat som Hizbollah i Libanon sommeren 2006. Mottoet er: hang in there. Når Israel blir tvunget til våpenhvile, står Hamas igjen som seierherre. De drepte – martyrene – har gjødslet seierens mark. Intet offer er for stort.

Når man har blancofullmakt til å behandle befolkningen som man vil, er selvfølgelig det eneste kriterium på seier, overlevelse, lett å oppfylle. Det finnes ingen grenser for hvor langt man kan gå. Moskeer blir våpenlagre, våpen smugles inn fra Egypt, våpen lagres på skoler osv. For det andre premisset er reglene i det siviliserte samfunn. Israel er et sivilisert samfunn, og vil aldri våge å føre krig uten normer og drepe kvinner og barn. Det sørger det internasjonale samfunn for, og en armada av stater, hjelpeorganisasjoner, muslimske land og FN-systemet.

De roper massakre hvis Israel går for langt. Dette rollespillet utstpilte seg til fulle under innmarsjen på Vestbredden våren 2002, da Jenin ble utropt til en ny Warszawa-ghetto. I Vesten satt journalister og intellektuelle og hisset seg opp. Det ble en nedtur da det viste seg at bare 53 var blitt drept. Man snakket ikke så høyt om det, men det seg inn.

Det er noe av forklaringen på at protestene ikke er så kraftige som i 2002, og heller ikke som i 2006. Hva kan det komme av? Svaret er Hamas selv. Verdensopinionen har fått med seg at Hamas er fire ting: politisk parti, en milits som sørger for politisk kontroll, en sosial organisasjon og en terrororganisasjon. Av disse fire er det terroren og volden som er viktigst. Gaza var frigjort område. Palestinerne kunne bygget opp noe på egen hånd, men valgte å fortsette krigen mot Israel.

Hvorfor? Fordi krigen ikke er nasjonal, det er ikke en egen stat, den er religiøs. Hamas må fjerne Israel fra kartet. Hele Palestina må frigjøres, fordi hele landet er hellig salafist-mark. Hamas kan ikke leve med at jødene kontrollerer den hellige jord.

Derfor har krigen fortsatt selv om israelerne trakk seg ut. Denne prioriteringen har ikke gjort like stort inntrykk på oss som lever langt borte. Utenriksminister Jonas Gahr Støre kunne gå inn for dialog med Hamas og gjør det fortsatt. Utenriksministeren er et kroneksempel på en vestlig politiker som later som om Israel og Hamas spiller på det samme sjakkbordet. Den som aktivt insisterer på dette, vil uvegerlig bli Hamas’ medspiller, fordi det binder Israel til visse regler, mens Hamas er fritatt for dem. Gahr Støre sidestiller volden fra Israel og Gaza og sier begge må stanse. Men det er en likestilling som tilslører hva det dreier seg om, hva som er partenes strategi.

Krigen mellom Israel og Hamas er ikke først og fremst asymmetrisk på det miliære plan. Den forskjellen er opplagt, opplest og vedtatt. Man innrømmer Israel et visst handlingsrom, men nekter Israel å bruke sin makt fordi det ikke vil være proporsjonalt.

Det er det verdens Gahr Støre’r sier, idag som i Libanon i 2002 og 1982. Ved enhver straffeaksjon og bombing de siste 30 år: Israel overreagerer.

Men den virkelig asymmetrien er ikke mlitær, den er moralsk. Israel blir plassert i rollen som the bad guy, og palestinerne er ofre. Selv i dag ses det forsøk på total hvitvasking. Det er selvsagt tryggest å klynge seg til 70-tallet. Lege Mads Gilbert gjør det, og Dagsreyven lar ham slippe til uten kritiske spørsmål.

Hamas har tatt spillet til et helt annet nivå. Det finnes ikke det offer man ikke er villig til for å slå og beseire fienden. Slik fungerer martyrologien:

Whatever Israel does to Hamas, Hamas will win.
If you kill us, we will become martyrs, the most beloved of God and the Palestinian people, and we will win. If you refrain from killing us, whether from fear or political expedience or moral considerations, we have only cemented our victory.

The examples were manifold, and constantly expanding. Every move Israel made to undermine and crush and topple Hamas, he taught, only builds support for the defiance and the resistance and the national self-esteem that Hamas symbolizes and embodies.

Moreover, Hezbollah’s experience in fighting Israel in the 2006 Lebanon seemed the ultimate validation of the principle that all Hamas needed to do to win this war and eventually take over the West Bank, and, in the end, all of Israel was to survive.

Hamas visste at Israel ikke turde bombe moskeer og boligblokker med kvinner og barn. Hele verdenssamfunnet holdt Israel ansvarlig. Hamas kunne skjule seg i offerrollen, i sitt hensynsløse spill, som var så dristig at FN og verdenssamfunnet ikke riktig fant motet til å konfrontere dem. Det har vært FNs og de humanitære organisasjonenes svakhet all along. Serberne herjet også med FN og hjelpeorganisasjonene akkurat som de ville. Det var ikke den ting de ikke kunne gjøre, og regjeringene og de humanitære fant seg i det.

Slik har palestinerne vært verdens yndlingsserbere. De har også kunnet gjøre hva de ville. Terrorisere med den ene hånda, be om støtte og hjelp med den andre.

Men noe er endret. Stadig flere har fått øynene opp for hva jihad og salafisme virkelig betyr. Deres handliinger og uttrykk snakker dessuten høyere enn ord. Mumbai gir fremdeles gjenlyd. Det gapende krateret utenfor Marriott Hotel i Islamabad. Og ikke minst: En stadig sterkere fornemmelse av et radikalt islam i Europa. Til sammen gjør dette at verdensopinionen ser med en viss forståelse på Israels aksjon.

Det gjelder paradoksalt nok i enda høyere grad blant de som bestemmer i Egypt, Jordan og Saudi-Arabia. De leser Hamas som en åpen bok, og ser at deres strategi er å overta grensekontrollene slik at de også kan påvirke det som skjer i Egypt.

Sunni-islam hater kaos. De ser at Hamas, Hizbollah og Iran betyr kaos. I tillegg kommer det lille segmentet av liberale og sekulære muslimer som forstår at Hamas betyr religiøst diktatur.

Israel har omsider forstått hva de også må gjøre for å knuse Joker/Hamas: De må også bryte reglene. Hamas har predikert sine planer på hva Israel ikke tør. De siste to dagene har Israel brutt disse reglene. Drapet på sheik Nizar Rayan (Ghayan) var en symbolsk grense.

Something has changed in the Mideast equation, and the killing of Ghayan [pronounced like Ryan with a hard R], is a telling indication of that change.

Knowing Israel (having listened to the Israeli far-right as it condemned the IDF as an army of pansies afraid to fight, and to the Israeli far-left as it sympathized only with Gaza casualties and not those in Sderot), Ghayan knew that he could surround himself with the human shields of four wives and 11 children and survive this war.

Knowing the UN and the international community, Ghayan knew that if he used mosques for Hamas armed wing headquarters and storage armories for longer-range rockets from Iran and China, Israeli military planners would not dare to attack them, fearing a grave diplomatic and public outcry.

Knowing that the Israeli Air Force (in his view, demonstrating the Jew’s essential weakness) had begun warning Gazans of impending attacks, Ghayan refused to have his family take to the roof to cause Israel to call off the bombing. The human shield would suffice.

In a matter of 24 hours, two mosques serving as Hamas military bases were destroyed, and Ghayan and his family killed.

The world? The world has taken much more interest in New Years. The Palestinians? A central fact of the Mideast equation may, at long last, be dawning on them:

To win, all that Israel has to do, is survive.

Israel har tatt Hamas’ metoder og vendt dem mot dem selv: De kan ikke skjule seg bak dobbeltspill og internasjonale konvensjoner og samtidig fortsette kampen.

Hvorfor fortsetter Hamas å sende raketter? Noen apologeter – hvorav mange journalister – snakker om at det er fordi Gaza har vært avsperret så lenge. Men den forklaringen er ikke overbevisende. Hamas fortsetter fordi krigen gjelder muslimsk jord. Hellig jord. Dermed er dette blitt en kamp på liv og død. Hamas har gjort kampen til et religøst oppgjør, og hvis de taper, taper det radikale islam.

Det er ikke tilfeldig at islamistisk propaganda dukker opp i anti-Israel-demonstrasjoner over hele Europa og i USA. Islamistene har infiltrert muslimske miiljøer i Vesten og deltar i første rekke, i god leninistisk ånd.

When the world’s radical Islamists adopted a strictly Palestinian Holy Land as their one common ideological denominator, they also gave a new meaning to their contention that rocket attacks on Israel really have nothing to do with this war.

This is a war for the future of Islam.

Specially, it is a war over the future of radical Islam, which for the past decade, has vigorously and skillfully labored to surpass settlements, Palestinian misrule, and a host of other factors to become the pre-eminent obstruction to peace in the Holy Land.

It is a war fueled by the fact that radical Islam is riven, and murderously so, by profound disagreements over Islam itself – to the point where Sunnis and Shi’ites have taken to bombing each others’ mosques, and each other – and that there can be only one point of agreement among radical Muslims from Manila to London to Tehran: hatred of Israel and prayer for its destruction.

The world however, is no longer accepting Hamas’ hydra-headed PR role as, at one and the same time, a humanitarian NGO, a sovereign government, and a resistance [read, terrorist] organization.

Hvorfor aksepterer ikke verden lenger dette dobbeltspillet? Mange eksperter og politikere fortsetter å spille Hamas-spillet.

Jeg mener det er fordi verden har en slags felles samvittighet, og bare bildene av Hamas-folkene sier noe om hvem de er. Sheik Rayan var teologen som omformet en fatwa slik at det var religiøst lov å drepe andre palestinere. En slik borgerkrig har palestinerne alltid fryktet.

Å snakkke om Gazas lidelser uten å snakke om Hamas’ strategi er å forråde palestinerne og velge terroristenes side. Gaza handler ikke om hvem som har drept flest, men om hvilke prinsipper og verdier man følger. Hamas er totalt amoralsk. Det er moralsk som tjener saken, dvs. jihad. Utslettelsen av Israel er ikke en drøm, det er en uløselig del av Hamas’ tro. Det som får deres hjerte til å slå.

Israel har i Operation Cast Lead vist at det er villig til å brenne ned jungelen om nødvendig.

No people on earth have been hurt more by Islamic terrorism than the Palestinians. Terrorism itself, and the ideology of Hamas, has come home to kill the cause of Palestine. When radical Islamic terrorism cost the Palestinian national movement the support of the world community and that of Israel’s moderate consensus, it cost Palestinians their nation.

Ghayan, meanwhile, knew everything about the Jews, except perhaps one thing:

If the Jews were as fiendish as the Jews in Ghayan’s sermons, perhaps they could be as fiendish as Hamas.

There is something fiendishly Hamas-like in the Israeli’s conduct of this war. Israelis, for the first time, may be beginning to know how Hamas thinks.

There was a time, not long ago, when the world – and world Jewry with it – would have risen up in a deafening outcry against the events of this week. But the world, somehow, also has changed.

Noe er forandret, og Israel er ikke unaturlig de første som forstår det. Verdens respons sier noe om at mange andre også har forstått.

*

Disse tankene skyldes i høy grad en analyse Bradley Burston hadde i Haaretz. Den fortjener stor utbredelse.

Gaza 2009 – To win, all Israel has to do is survive