Mens Norges offisielle linje er å understreke at militære midler ikke kan vinne i Afghanistan og at humanitær hjelp må holdes strikt adskilt fra militær, er USAs nye politikk den stikk motsatte: en integrering av militære, økonomiske, politiske og diplomatiske virkemidler.

Parameterne det offisielle Norge bruker for å forstå konflikter, er mangelfulle. Man har tatt avstand fra Bush-administrasjonens politikk og hevder den bare satser på militære midler. Det er misvisende. USA var nesten ved å kjøre skuta på grunn i Irak da man fikk lagt om kursen. Det skyldes dyktige folk i State Department, Rice inklusive, det nasjonale sikkerhetsråd og sikkerhetsrådgiver Stephen Hadley, og også dyktige militære som McMaster og John Keane som har vært mentor for Petraeus. Man forsto at skulle Irak reddes, måtte amerikanerne gi befolkningen sikkerhet. Derfor var det ut i gatene der folk bodde, patruljering til fots og nærvær i lokalmiljøene.

Det er fristende å trekke en parallell til norske forhold, der politiet stort sett beveger seg rundt i biler. I USA ser man patruljerende politi over alt. Mens sikkerheten i Norge i økende grad ivaretas av private vaktselskaper.

I Norge er privatiseringen av vakttjenester ute i krig sterkt kritisert, og et eksempel på at big business overtar offisielle oppgaver og er beskyttet mot straffeforfølgelse. Men hva med vaktselskapenes overtagelse av sikkerheten i Norge? Parallellen er slående.

Norge har en forestilling om renhet, at militære team driver nasjonsbygging i Afghanistan har vært kritisert. Enten man bomber eller bygger skoler, er det galt, hvis det skjer med militære midler.

Men USAs nye linje er mer av nettopp dette. Man har forstått at dagens asymmetriske kriger ikke kan vinnes med konvensjonelle midler. Man må satse på befolkningens behov, og spille på et helt register av tiltak. Dette blir fremtidens utenrikspolitikk. Den integrerer de ulike delene: militære, diplomatiske og fredskorps. Perspektivet blir langt; man forventer at arbeidet vil ta generasjoner.

Politikken er påbegynt under Bush, med forsvarsminister Robert Gates og utenriksminister Rice. Den vil bli fortsatt av Obama og utvidet.

On Jan. 18, 2006, Condoleezza Rice delivered a policy address at Georgetown University in which she argued that the fundamental threats now come from weak and failed states, not enemy powers.

In this new world, she continued, it is impossible to draw neat lines between security, democratization and development efforts. She called for a transformational diplomacy, in which State Department employees would do less negotiating and communiqué-writing. Instead, they’d be out in towns and villages doing broad campaign planning with military colleagues, strengthening local governments and implementing development projects.

Over the past year, Defense Secretary Robert Gates has delivered a series of remarkable speeches echoing and advancing Rice’s themes. «In recent years, the lines separating war, peace, diplomacy and development have become more blurred and no longer fit the neat organizational charts of the 20th century,» he said in Washington in July.

Gates does not talk about spreading democracy, at least in the short run. He talks about using integrated federal agencies to help locals improve the quality and responsiveness of governments in trouble spots around the world.

He has developed a way of talking about security and foreign policy that is now the lingua franca in government and think-tank circles. It owes a lot to the lessons of counterinsurgency and uses phrases like «full spectrum operations» to describe multidisciplinary security and development campaigns.

Gates has told West Point cadets that more regime change is unlikely but that they may spend parts of their careers training soldiers in allied nations. He has called for more spending on the State Department, foreign aid and a revitalized U.S. Information Agency. He’s spawned a flow of think-tank reports on how to marry hard and soft pre-emption.

Dette blir som om PRIO, NORAD og spesialstyrkene i Afghanistan skulle samarbeidet. I stedet for at forskere som Kristian Berg Harpviken hele tiden kritiserer NATO, burde han deltatt i oppbyggingen av landet. Det er bekvemt å kunne sitte på sin lille tue og kritisere utenfra. Men da er man selv en del av problemet. Skal man lykkes på steder som Afghanistan, kreves det full innsats på mange fronter.

Some theoreticians may still talk about Platonic concepts like realism and neoconservatism, but the actual foreign policy doctrine of the future will be hammered out in a bottom-up process as the U.S. and its allies use their varied tools to build government capacity in Afghanistan, Pakistan, Lebanon, the Philippines and beyond. Grand strategists may imagine a new global architecture built at high-level summits, but the real global architecture of the future will emerge organically from these day-to-day nation-building operations.

Norges offisielle linje er: Vi ønsker ikke å bli våte på bena. Amerikanerne sier: Hopp uti.

Continuity We Can Believe In

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂