Nytt

Teheran er bekymret for at Irans atomprogram kan bli brukt som forhandlingsobjekt for å løse spørsmålet om Sør-Ossetia. Dersom Russland kommer dårlig ut av konflikten, frykter Teheran at konfliktløsningen vil innebære negative konsekvenser for Iran.

I likhet med store deler av verden ser Teheran konflikten mellom Russland og Georgia som en del av en større kamp mellom Vesten og Russland om innflytelse i Kaukasus. I følge en artikkel i avisen Tabnak – hvis eier er tidligere kommandant for Revolusjonsgarden i Iran, Mohsen Rezai – ser Teheran spesielt på Georgia som en viktig del av USAs planer om å øke sin innflytelse i regionen, og frykter at det vil få direkte konsekvenser for blant annet Irans omstridte atomprogram:

In an interview with Dr. Mehdi Senai, a politics lecturer at Tehran University, Senai said that Tehran’s nuclear program, and the international approach to resolve the dispute surrounding it, may become part of a wider agreement between the U.S. and Russia after the end of the conflict. What worries him is that «Russia’s capacity to confront the U.S. is limited.»

Iran is concerned that if Russia comes out looking bad in this conflict, it could have two negative repercussions for Tehran.

One is that Iran will lose the influence and support of one of its important allies in the 5+1 group of nations. This influence is very important for Tehran, as Russia recently broke ranks with other members of the group by stating that Iran should be given more time to respond to the recent incentives proposal.

Den andre konsekvensen er i følge artikkelen at et svekket Russland som søker en avtale om Georgia, kan tenkes å gi USA grønt lys for militære aksjoner mot Irans atomfasiliteter.

I tillegg er det andre faktorer i den pågående konflikten som kan komme til å forårsake problemer for Iran; hovedsakelig Georgias Israel-forbindelse:

According to the Israeli news site Ynet, Israel has had a seven-year military relationship with Georgia. A wide range of sophisticated weaponry, including remotely piloted vehicles (RPVs) and training programs for Georgia’s special forces, were sold to Tiblisi.

One important person in the Georgian government who helped Israel get these contracts is Davit Kezerashvili, Georgia’s defense minister and a former Israeli citizen who speaks fluent Hebrew.

Til Teherans uro later det til at Israel akter benytte sin innflytelse i Georgia som et forhandlingsobjekt for å få Russland til å slutte å selge avanserte våpen til Iran i fremtiden. Nylig erklærte Israel at landet heretter ikke vil selge våpen og systemer som kan brukes til angrep til Georgia, men bare holde seg til salg av defensivt militært utstyr. Det er stor sannsynlighet for at erklæringen vil skaffe Israel venner i Kreml.

Even if Russia doesn’t immediately reciprocate, it might do so in the future. The Georgian experience will serve as a good personal example for Russia’s leadership and the threat they pose by supplying sophisticated weapons to another country’s enemy, especially Iran, which Israel sees as an existential threat, something far more serious than the Georgian threat poses for Russia.

For øyeblikket ser det ut til at president Ahmadinehad gjør sitt beste for aktivt å utvide Iran`s vennekrets. Mest bemerkelsesverdig er presidentens forventede besøk i Tyrkia 14 august. Dette har allerede vist seg å være kontroversielt. I utgangspunktet ble turen annonsert som et statsbesøk, men Ahmadinejads administrasjon innså raskt at alle politikere på statsvisitt i Tyrkia må avlegge et besøk i mausoleet der grunnleggeren av det sekulære Tyrkia, Kemal Ataturk, ligger.

For religiøse revolusjonære som president Ahmadinejad representerer Ataturk alt de er i mot, så for å unngå turen til mausoleet endret Iran status på turen til Tyrkia fra «statsbesøk» til «arbeidsbesøk». Dette betyr at Irans president bare vil besøke Istanbul i stedet for hovedstaden Ankara. For å gjøre ting enda vanskeligere har Israel protestert offisielt på Ahmadinejads besøk overfor Tyrkia:

While the Iranian government described the letter as «lacking value,» Iran’s decision makers are aware of Turkey’s close relationship with Israel, especially when it comes to the recent peace talks between Jerusalem and Damascus.

It is very likely that Ahmadinejad will use Iran’s importance as a supplier of energy to Turkey as leverage to convince Ankara to reduce its support for Israel. Unfortunately for him, he will most likely fail. Like the Russians, the Turks are far more interested in boosting their own regional position than in President Ahmadinejad’s friendship.

Pajamas Media: Iran Worried over Georgian Conflict