Kommentar

Darfur er katastrofen vi kan snu ryggen til. Den er langt borte, og det er få levende bilder. Det som ikke finnes på TV finnes ikke. Men Darfur-befolkningen nekter å svinne hen, bli drept og voldtatt i taushet. Nå har de organisert en underskriftskampanje som minner oss om at vi lar det skje.

Det er en underlig/vidunderlig historie, som viser at når det kommer til det grunnleggende er mennesker de samme over hele verden: når barna er truet, når det står om livet, nekter mennesket å dø. Det ber om hjelp fra de som kan hjelpe, og Darfur-folket vet at det er omverdenen. De har ikke forsonet seg med sin skjebne. Det er det vi som har gjort. På deres «vegne».

Anna Schmitt, en hjelpearbeider, ble spurt av de eldre i en flyktningeleir: -Hva gjør folk på dine trakter når forholdene er uutholdelige? Hun fortalte at da mobiliserte man folk, laget en underskriftskampanje og leverte til myndighetene med krav om handling. Hun dro hjem til Storbritannia. En dag dumper en pakke ned i posten. Den lukter av brent ved og er full av sand. I den ligger hauger av skribebøker fulle av navn, og beretninger. De eldre hadde tatt Schmitt på ordet: flyktningene hadde ikke bare skrevet under, hvilket er risikabelt, de hadde også skrevet om sine liv og tragediene som rammer dem:

Six weeks later, Schmitt was back in the UK when a parcel arrived. «When I opened up the box,» she recalls, «the smell of dust and smoke from firewood filled the whole room.» Inside were bundles and bundles of handwritten notebooks – bearing 25,000 signatures.

«Not just signatures,» she adds, «but whole paragraphs.» The camp elders had absorbed the concept of a petition and elaborated it into a human tapestry of personal testimony. Undeterred by low literacy levels in the camp, they had distributed notebooks among the educated members, and one by one illiterate refugees had dictated their personal experiences, and stated their political appeals, signing their testimonies with a thumb print. Many had left their mark in red ink – «because they wanted it to stand for blood» – and the children’s entries were often illustrated with drawings. The covers of the notebooks were addressed in meticulously neat handwriting «To the Security Council», or «To the UN».

«Your excellency, prime minister of Britain, Gordon Brown,» one entry from a 13-year-old begins. «With best greetings. Life in the refugee camps is difficult because the area is desert and there are a lot of desert storms.» He tells Brown that «the parents in the camp are always in a panic», and «if the women venture out to gather firewood they are raped by the locals». A young woman describes what happened when the Janjaweed attacked her village: «When they ran out of ammunition, they burned people and killed them with knives.»

Bøkene er et interessant dokument. Det viser at flyktningene har bevissthet og forståelse av hva som foregår. Det vet hvem som uthaler tiden – Khartoum – og hvem som har ansvaret for at de ikke møter motstand – FN og stormaktene.

Norge er fra mandag 5. mai vertsland for en giverlandskonferanse om Sudan, arrangert av Verdensbanken og FN: Her deltar også regjeringen i Khartoum. Det er vanskelig å tro annet enn at dette er en del av problemet, ikke løsningen. Flyktningene ser ut til å forstå det. Khartoum-regjeringen er rasistisk og verden gjør ingenting med det.

Eyewitness accounts of terrible violence are delivered with bald simplicity between appeals, which sound more bewildered than enraged. «Why does the government still ask for more time which gives them a chance to kill more people while the UN has not made a move yet? Why is the international community still keeping quiet, although the Darfur disaster is the worst human disaster? Does the international community support what is going on? Do they agree with Omar Bashir that blacks are worthless? Why have they not done anything yet?»

To Schmitt’s astonishment, nearly three quarters of the entries came from women, for whom such an explicitly political act was not just culturally anathema but potentially dangerous. Many had seen their husbands and children murdered, and knew the repercussions of signing their name could be violent, even deadly. «It needs to be stressed,» Schmitt emphasises, «this is just not something that happens in this culture. For us it’s no big deal. We do petitions all the time. But for them, it was extraordinary. When I went back, I’d say to them, are you sure? Do you realise the risk? But they said, if we need to die, we might as well die. We’re in an open-air prison as it is. They’re in their fifth year of this now. I think they just realised that unless they spoke out, the perpetrators were going to keep going.»

Vår antakelse er at darfur-befolkningen er passive, umælende, hinsides politisk hjelp. Det stemmer ikke. De forstår hva som skjer, og ser at de like godt kan satse alt og si fra om hva som skjer.

Løsningen er enkel: Janjaweed må avvæpnes med makt.

«We, the mothers, want the UN peacekeepers to enter Darfur immediately.» In another signatory’s words, «We want the UN forces to disarm the Janjaweed and end ethnic cleansing, rape, random killing.» One entry reads simply, «We are in such a sorry state. We want them to secure our country, and end the fighting.»

Er dette politisk mulig? Selv Samantha Power mente at Irak hadde umuliggjort en fredsskapende operasjon i Darfur. -Jihad og genocid er en farlig kombinasjon, som hun sa. Er det så sikkert? En defensiv operasjon fra Chads side, hvor man innført et flyforbud a la Irak, og proklamerte våpenhvile og angrep på alle som brøt den, ville det utløse jihad? Neppe. Det er det eneste som kan redde titusener. 300.000 er allerede døde. Skal vi bare godta det, nok en gang?


From Darfur with love