Nina Hjerpset-Østlie Er rettighetstanken blitt så altomfattende og grenseløs at den hovedsakelig fungerer som beskyttelse for de ekstreme? Rettighetene til de som begår overtrampene later til å være så institusjonalisert og overstyrende at alle andre hensyn må vike.
Her hjemme har vi hatt våre egne rettighetsinnehavere som per definisjon har fått rettigheter de har brukt til fortsatt ødeleggelse av andres liv, helse og tilværelse. Det siste eksempelet er to av de somalierne som overfalt Kadra Yusuf. De ble utvist fra Norge i 2004 på grunn av utstrakt voldsbruk og kriminell virksomhet, men deres rettigheter har gitt dem muligheter til fortsatt frigang i Oslos gater.
Hva med Kadras og alle de andre disse herrenes aktiviteter har skadet sine rettigheter? De aller første ofrene for de to mennenes vold kunne neppe forutsees, men det har vært mange andre – etter at samfunnet ble oppmerksomme på voldsmennenes eksistens og tilbøyeligheter. Hvilke unnskyldninger har samfunnet å tilby dem og deres krenkede rettigheter, utover det insisterende og selvgode forsvaret for rettighetene til deres notorisk voldelige overgripere?
Der har også forekommet flere tilfeller av psykisk syke mennesker som enten på forhånd har gitt inntrykk av å være farlige for andre, eller under permisjon/opphold i behandling har skadet og i verste fall tatt livet av andre mennesker.
En kandidat innenfor det sistnevnte er massemorderen Cho Seung-Hui som tok 32 studenter med seg i døden. Det er naturligvis lett å være etterpåklok, men det er ingen grunn til å tro at dette tilfellet kom som lyn fra klar himmel – det heller. Norske medier vil gjerne gjøre tragedien til et spørsmål om USA`s politikk og våpenlover. Men er det egentlig bare det som forårsaket 32 unge menneskers død?
For da nyheten om massakren nådde de som kjente til Seung-Hui, tvilte ingen av dem på at det var han som var drapsmannen. Gjennom lang tid hadde han skremt sine medelever og lærere så mye at de nektet å møte opp til timene. Han oppførte seg truende, forfulgte jenter og skrev om død, hatet mot andre mennesker og øvrig ødeleggelse. Ledelsen ved Virginia Tech visste på forhånd at noe var galt, politiet likeså.
– Da jeg første gang hørte om masseskyderierne på Virginia Tech (…), tænkte jeg først på mine venner, og min anden tanke var: ‘Jeg vil vædde med, at det var Seung Cho’.
Sådan skriver klassekammeraten Ian McFarlane på sin blog, hvor han har offentliggjort manuskripterne til to skuespil skrevet af Cho Seung-Hui. Begge stykker er orgier af vold, død og ødelæggelse og had mod andre mennesker:
– Når vi læste Chos manuskripter, var det som at læse noget fra et mareridt. Stykkerne havde virkelig forskruede, makabre voldsscener med brug af våben, jeg aldrig kunnet have opfundet selv, skriver Ian McFarlane. – Jeg tænkte endda scenarier igennem, hvad jeg kunne gøre, hvis han kom ind med en pistol, skriver Ian McFarlane: – Jeg var skræmt fra vid og sans.
Også klassens lærer, den anerkjente amerikanske poeten Nikki Giovanni, visste at det måtte være Seung-Hui som var ansvarlig da nyhetene nådde henne. Hun underviste i kreativ skriving og elevene skulle lese opp egne verk for hverandre og ta i mot kritikk. Ingen turde si noe til Cho. Alle fryktet at et galt ord ville få ham til enten å bryte sammen eller å gå amok.
Giovanni gikk derfor flere ganger til instituttledelsen, fremviste den ustabile studentens skremmende arbeider og rådet dem til å ta hånd om ham. Det ble snakket om psykolog og rådgiving. Det ville han ikke – og ingen tvang ham. På slutten av semesteret i 2005 fikk Giovanni nok: hennes elever kom ikke lengre til timene fordi de var redde for Seung-Hui. Hun truet med å si opp om han ikke ble tatt ut av klassen:
– Der var noget ondt over den dreng. Jeg ved, vi taler om et ungt menneske med problemer og alt sådan noget sludder, men unge med problemer drikker sig fulde og hopper ud fra bygninger, unge med problemer drikker og kører bil. Jeg har undervist unge med problemer. Jeg har undervist skøre mennesker. Det var hans ondskab, der gik mig på. Det var et træk af virkelig ondskab.
Så tok instituttbestyrer Lucinda Roy over og ga Cho Seung-Hui alene-undervisning. Hun forsøkte gjentatte ganger å overtale ham til å søke rådgiving. Han ville fremdeles ikke gå med på det. Igjen ble Virginia Techs ledelse kontaktet:
Også Lucinda Roy rådede universitetets ledelse til at gribe ind, men fik at vide, at der var mange juridiske forhold, der umuliggjorde, at man kunne tvinge ham i behandling eller smide ham ud af skolen, så længe han ikke truede andre.
Men enkelte følte sig i den grad truet, og det vidste ledelsen. Både Lucinda Roy og Nikki Giovanni blev tilbudt beskyttelse. Mindst en pige på universitetet gik til politiet efter at være blevet forfulgt og fået ubehagelige e-mails af Cho. Politiet tog kontakt med Cho Seung-Hui og bragte ham efter sigende til psykologisk behandling, fordi han havde selvmordstanker. Men et par dage senere var han tilbage på skolen, og alt var som før.
Guvernøren i Virginia har beordret en uavhengig undersøkelse av hendelsesforløpet. Her vil Virginia Tech`s ledelses håndtering av Cho Seung-Huis problemer også bli belyst.
Tegnene var der; andre var redde og følte seg truet, og de ansvarlige visste beskjed. To lærere ble tilbudt beskyttelse. Likevel ble ingenting gjort for de andre elevenes trygghet. De juridiske rettighetene til den enkelte er av den art at ingen kan tvinges til behandling eller taes ut av sirkulasjon, om de aldri så mye skremmer eller utgjør en trussel for sine omgivelser.
Så hvem er de utstrakte og godt definerte rettighetene egentlig til for, og hvem er det egentlig man ønsker å beskytte eller forsvare når det kommer til stykket?
Selv er jeg av den sorten menneske som støtt gjør meg til latter i omgivelsene ved å redde humler fra å dø i vinduskarmen. Nå om dagen bruker jeg mye tid og oppfinnsomhet på å frakte dem uskadd ut i det fri, samtidig som jeg beskytter egne ekstremiteter. Jeg kan ikke se på reportasjer fra sultkatastrofer og eller krim som omhandler barn. Så jeg stiller i den kategorien som synes synd på alt og alle, inkludert psykisk syke mennesker – kanskje også de som har drept. Til og med en kriminell pedofil kan jeg ha vondt av. Det er et faktum at langt de fleste (ofte forstyrrede) gjerningspersoner har hatt en mildest talt problematisk oppvekst og tilværelse.
Men ønsker jeg nødvendigvis å ha potensielle trusler rundt meg og mine? Nei, i grunn ikke. Er det så grenseløst synd på voldelige mennesker at de bør få flere muligheter til å ødelegge andres liv og tilværelse – ved nettopp å være beskyttet av det grenseløse? Gjør min empati det fullstendig akseptabelt å la egne barn – eller noen andres barn, for den saks skyld – betale regningen i form av frykt og/eller terrorisering i hverdagen ved at de må gå på skole med eller møte et skremmende og forstyrret individ i nabolaget, på skoleveien?
Det finnes et ganske enkelt spørsmål som klargjør hvor komfortabelt samfunnet i virkeligheten lever med at voldsutøvere nyter godt av rettigheter de ikke ville drømme om å tilstå andre: Hvor mange mennesker ser gjerne at Baneheia-morderne bosetter seg i akkurat deres nabolag etter å ha betalt sin gjeld til samfunnet? Vil for eksempel du at de skal bo i nærheten av dine egne eller slekt og venners barn?
Noen som har lyst til å foreta en spørreundersøkelse, eller kan vi nøye oss med å gjette på at antallet personer som ønsker seg kjente gjerningspersoner i umiddelbar nærhet av seg og sine sannsynligvis er ekstremt få?
Vi trenger faktisk ikke gå lenger enn til offentlige kriminalomsorgs-konsulenter som høsten 1999 plasserte en voldsutøver – hvis rulleblad omfattet gjentatte voldtekts- og knivoverfall på unge kvinner – i en leilighet i et privathus hos andre menneskers unge datter for å konstantere det.
