Nina Hjerpset-Østlie FN`s Menneskerettighetsråd skal neste måned bytte ut 14 av sine 47 medlemsland.
Både Egypt og Europas siste diktatur, Hviterussland, forventes å få et sete. Fra før er flere land som grovt krenker menneskerettighetene medlem av Rådet, blant andre Kina, Cuba og Saudi-Arabia.
Nå melder Danmark seg som kandidat med begrunnelsen at de vil «arbejde for, at Rådet bliver troværdigt, effektivt og operativt.» Det er all grunn til å ønske Danmark lykke til med sitt kandidatur.
Sommeren 2006 ble FN`s tidligere utskjelte Menneskerettighetskommisjon avløst. Kommisjonen hadde inntil da høstet kraftig kritikk for å være et forum for kynisk hestehandel, og fremfor alt fordi mange av kommisjonens medlemmer var land som selv hadde de mest brutale brudd på FN`s menneskerettskonvensjoner på samvittigheten. Kommisjonen ble derfor erstattet av et bedre og mer effektivt Menneskerettighetsråd.
Men Rådet har kommet usedvanlig skjevt ut fra start, og den mest problematiske siden ved kommisjonen har gått i arv: Medlemsland som selv bryter FN`s konvensjoner oppnår stadig flertall for å forhindre kritiske resolusjoner og undersøkelser initiert av land som overholder de samme konvensjonene. Eksempelvis har Kina i årevis lykkes i å blokkere enhver påtale av overgrep mot egen befolkning, og nylig ble en pågående granskning av Irans og Uzbekistans brudd på menneskerettighetene stanset.
En lang rekke kritiserte utspill og unnlatelser kulminerte for et par uker siden i en vedtatt resolusjon som skal beskytte religioner mot å bli krenket; i praksis forby blasfemi. Resolusjonen er alminnelig vurdert som et direkte svar på de omstridte Muhammed-karikaturene, og er initiert og vedtatt av et flertall land som på forskjellig vis har et annet syn på menneskerettighetene enn vesten, i allianse med land som heller ikke utmerker seg ved å ha et uproblematisk forhold til ytrings- og pressefrihet. Eksperter påpeker at samtlige land som i dag har en tilsvarende lovgiving som Menneskerettighetsrådet har vedtatt, bruker loven til å forfølge religiøse minoriteter.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) har vært overveiende kritiske til det tilsynelatende styrkede Menneskerettighetsrådet, og konstanterer nå at balansen i Rådet ikke er til fordel for de land som faktisk engasjerer seg positivt på vegne av menneskerettighetene. I tillegg noterer HRW seg andre konkrete svakheter ved Rådets arbeid:
Rådet har ikke taget situationen i Zimbabwe op, selv om landets præsident Mugabe lader oppositionens topledere fængsle og gennembanke.
Rådets erklæringer vedrørende den etniske udrensning i Darfur har været svagere end de erklæringer, der har kunnet opnås enighed om i FNs Sikkerhedsråd.
Rådet har siden etableringen brugt det meste af sin tid på at vedtage erklæringer vendt mod Israel.
Andre som respekterer FN`s menneskerettighetserklæring burde kanskje følge etter danskene, og sett i lys av Menneskerettighetsrådets mange underlige disposisjoner i løpet av dets korte levetid bør disses medlemskap være mer enn velkomment. Lykke til, Danmark!
