Midt under den kanskje største humanitære krise i De forente nasjoners (FN) historie, sendte generalsekretær António Guterres mullahene i Iran en overstrømmende offisiell gratulasjon i anledning 47-årsjubileet for den islamske revolusjon 11. februar.
– På denne historiske dag sender jeg mine varmeste gratulasjoner til Den islamske republikk, Irans folk og regjering. FN står klar til å samarbeide med Iran for fred, stabilitet og bærekraftig utvikling.
Israel, den universelle syndebukk
Gratulasjonen ble formulert bare dager efterat rapportene om regimets massedrap på ubevæpnede sivile begynte å sive ut. At slike formuleringer slipper igjennom organisasjonens innebygde moralske filter, kan bare komme av at filteret er fjernet eller at det er tettet til og at grumset har funnet sitt eget løp hvor det rinner fritt.
De forente nasjoner ble grunnlagt på ruinene av Holocaust i 1945. Organisasjonen skulle fremme fred, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. Idag er FN preget av en dyp strukturell ubalanse som gjør den til et verktøy for diktaturer og autoritære regimer.
En blokk på 57 islamske land (OIC – Organisation of Islamic Cooperation) pluss andre ikke-demokratiske stater, har ofte automatisk flertall i sentrale organer som Generalforsamlingen og Menneskerettighetsrådet. Disse «forente nasjoner» bruker flertallet til systematisk å avlede oppmerksomheten fra egne overgrep og å automatisere fordømmelsen av Israel som den universelle syndebukk.
OIC er en av de største blokkene i FN-systemet. Sammen med allierte som Kina, Russland, Cuba, Venezuela og Nord-Korea – og tidvis sosialistiske europeiske land som Spania, Irland, Norge etc. – sikrer de flertall for resolusjoner som beskytter autoritære regimer, mens de angriper demokratier.
OIC har sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen av 1990) som setter sharia høyere enn universelle rettigheter, noe som rettferdiggjør undertrykkelse av kritikk av medlemslandenes overgrep.
I Menneskerettighetsrådet (UNHRC) hvor OIC alene har 18 av 47 seter, har blokken blant annet promotert agendaer som «krenkelse av religion(er)» – en innsnevring av ytringsfriheten som utfordrer menneskerettighetene.
OIC leder an i angrep på vestlige land samtidig som de sikrer at diktaturer som Iran og Nord-Korea stort sett ikke møter reell fordømmelse.
Israel, «verre» enn resten av verden tilsammen
Israel er FNs mest fordømte land. Fra 2015 til 2024 vedtok Generalforsamlingen 173 resolusjoner mot Israel, mens resten av verdens land, blant dem Syria, Iran og Nord-Korea, tilsammen bare fikk 80 mot seg.
I UNHRC er det siden 2006 vedtatt 112 resolusjoner mot Israel, mot bare 16 mot Iran. Dette mønsteret gjentas år efter år: Israel fordømmes oftere enn grufulle diktaturer som Iran som siden opprettelsen av Den islamske republikk årlig har vært verdensledende på henrettelser pr. capita. Det samme fritak har også systematiske menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea.
Ved å holde fokuset på Palestina-konflikten avleder OIC oppmerksomheten fra sharia-baserte brudd på blant annet kvinners rettigheter, henrettelser av homofile, undertrykkelse av minoriteter i egne land etc. Som et resultat blir Israel ikke bare fordømt hyppigere enn andre land, men ofte mer enn alle andre land tilsammen.
Ubalansen forplanter seg til FNs tilknyttede organisasjoner. UNICEF har flere ganger fordømt Israel for brudd på barns rettigheter i Palestina – mens kritikken av henrettelser av mindreårige i Iran, barn i tvangsarbeid Nord-Korea og systematiske overgrep i OIC-land nedtones.
I Verdens helseorganisasjon (WHO) ser vi et lignende mønster: Resolusjoner fordømmer Israel for medisinske forhold i Palestina, mens underernæring i Nord-Korea og mangel på medisiner i Iran på grunn av regimets prioriteringer, overses.
Vi har fått et «forente nasjoner» som ikke er de undertryktes halmstrå, men tvert imot, det er blitt undertrykkernes verktøy.
Protestene i Iran, dag 45: FN gratulerer Iran med 47-årsjubileet for den islamske revolusjon
Kjøp bøker fra Document Forlag!
