Det er interessant å studere Timothy Garton Ash’ argumentasjon mot Ayaan Hirsi Ali. Han vil både forsvare henne og samtidig underkjenne henne. Tankerekken sier mye om en vestlig intellektuells forsøk på å løse sirkelens kvadratur.

For det er det handler om for en liberal intellektuell som nekter å innse at visse trekk ved islam er uforenlige med det moderne samfunn. Han vil opprettholde forestillingen om dialog med moderate muslimer. Når Garton Ash skyver Ayaan Hirsi Ali fra seg, er det i virkeligheten problematikken han forkaster.

Hadde Garton Ash sett litt dypere, ville han forstått at muligheten for genuin dialog forutsetter en mer brutal ærlighet, slik situasjonen er. Hvis man skal ha noe håp om å skape en samtale, må man våge å kalle tingene ved deres rette navn.

Garton Ash’ artikler syndikeres, og han liker å fremstå som den liberale stemme. At han og Ian Buruma har fått sitt pass påskrevet av Pascal Bruckner med flere, har nok svidd.

Først tillegger de Ayaan Hirsi Ali meninger hun ikke har. Garton Ash siterer fra et intervju med FAZ der Ayaan Hirsi Ali sier at islam ikke lar seg forene med moderniteten. Men som en leser kommenterer:

I think you’re misrepresenting Ayaan Hirsi Ali’s views. While I haven’t read her book, I attended one of her lectures, and she explicitly rejected the caricature of her views as presented here. She was pretty clear in her argument, which is basically that there are parts of Islam that are compatible with Western values, and there are parts of Islam that are not. And what the West needs to do is draw a clear line as to which aspects of Islam are acceptable in free societies, and which are not; and to make this clear, first and foremost, to Muslims that choose to live in the West. The hope being that if the West can stand firm on its basic values, a new type of Islam (‘enlightened’ or ‘reformed’ or whatever you choose to call it) would have a chance of succeeding, starting with Muslims in the West and then spreading to Muslim countries.

Now, if such a strand of Islam already exists, and has significant history behind it, that’s wonderful. But it doesn’t negate her view that the West can help shepherd this more-tolerant type of Islam by standing firm on its basic values.

Det finnes mer klokskap «der ute» enn blant intellektuelle som kjemper for å beholde sin posisjon, mens grunnen under dem revner.

Garton Ash vill ikke kalle Ayaan Hirsi Ali for dissident innen islam, siden hun har avsverget troen. Han kaller henne en dissident «beyond islam», hvilket betyr at hun ikke blir lyttet til. Dette er lek med ord og tøv. Hun deltar i høy grad i ordskiftet om islam, og kan umulig defineres som «beyond». Hvilket Garton Ash selv beviser når han selv siterer hennes ord om Muhammed og de frafalne:

The saying often attributed to the prophet – «Whoever changes his religion must be executed» – is rejected as inauthentic by Imam Muslim, one of the earliest and most respected compilers of collections of hadith, but Imam al-Bukhari, another respected compiler, included it in his version. «The signs of falsification are very clear in this saying,» comments Banna, «and it contradicts many verses in the Qur’an that confirm freedom of faith.»

Compare this with Hirsi Ali’s bold, bald statement in a speech in Berlin last year: «I think that the prophet Muhammad was wrong to have said that apostates must be killed.» Which do you think reveals a deeper historical knowledge of Islam? Which is more likely to encourage thoughtful Muslims in the view that they can be both good Muslims and good citizens of free societies?

I’m not suggesting that we must choose only one or the other approach. We should listen to and support the dissidents beyond Islam, ex-Muslims like Hirsi Ali, but also the dissidents within Islam like Banna. He and other dissident Muslim intellectuals, such as Mohsen Kadivar in Tehran – their names scarcely known in the west – dissent from diverse conservative, state-sponsored and takfiri extremist positions, while remaining very much believing Muslims. For Islam exists as a monolith only in the imagination of the west. (And, one should add, in the western-influenced political dreams of some revolutionary Islamists). In fact, what has characterised the Muslim world throughout history is the great diversity of what Muslims say and do under the banner of Islam.

These dissidents within Islam are a small minority. So are the takfiri extremists who indoctrinate suicide-bombers. However, both these minorities have the capacity to appeal to larger numbers among the majority in between them – and especially to Muslims living in the west. So the voice of the dissidents needs to be heard more clearly. This struggle for Muslim hearts and minds should be decided by Muslims arguing among themselves, but we non-Muslims undoubtedly shape the context – and control many of the media – in which it is conducted.

Det er folk som Garton Ash som former «konteksten», og reaksjonene kommer fordi flere føler at han misbruker den makten. Han er ikke ærlig. Gamal al Banna er en interessant fyr som internasjonale medier har oppdaget. Han har sikkert rett, akkurat som Imam Muslim er et interessant bekjentskap. Det er viktig å ha noen autoriteter å referere til, som kan korrigere tradisjonen. For det går ikke an å skjule at det er den intolerante tradisjonen som har vært sterkest, og som er blitt mer intolerant i vår tid. I kampen mot denne er Ayaan Hirsi Ali og Gamal al-Banna forbundsfeller, ikke motstandere.

Garton Ash holder seg utenfor debatten, og står på et uavhengig tredjestandpunkt med rett til å definere deltakerne. Det privilegiet eksisterer i en kamp på liv og død. Forskjellen på Garton Ash og Hirsi Ali er at hun lever med livvakter, han gjør det ikke.

Det er falskt å sammenligne takfir-islamismen og dissidentene og nøye seg med å si at begge er små. Den ene bruker ekstrem vold, den andre er liberal og fredelig og bruker rasjonelle argumenter. Derfor har takfir-varianten mye større innflytelse, fordi den fører en effektiv og aggressiv krig mot andre muslimer, hvor forvirringen og svakheten på vestlig side er en betydelig faktor.

We are making a fatal mistake by ignoring the dissidents within Islam