Svaret på den meningsbærende elitens definisjonsmakt er neppe å etablere et motspråk som er like lukket og entydig. Kort sagt: Hvis noen forveksler virkeligheten med utopien, er det neppe lurt å ersatte den med dystopien.

Det er en tendens til å fremskrive utviklingstrekk og addere dem, slik at katastrofen synes uunngåelig. Miljøbevegelsen har brent seg på dette og sliter fortsatt med formidlingen. Det samme synes å gjenta seg i debatten om folkevandringer og kulturkonflikter.

Det finnes en rekke bekymringsfulle utviklingstrekk. De er sterke og mange. Men idet man fremskriver dem antar de karakter av determinisme, og da blir fremtiden håpløs. Jeg fikk noe av den følelsen da jeg leste Henrik Gade Jensens anmeldelse av Henryk Broders siste bok i Jyllands-Posten, «Hurra, vi overgir oss!» Broder er en av Tysklands skarpeste kritikere.

Vi overgiver os! Det er den tyske forfatter Henryk Broders beskrivelse af europæernes mentalitet.

Udfordringen denne gang kommer ikke fra Sovjet-kommunismen, men fra en ukontrolleret indvandring. Henryk Broders kampskrift er en totalkritik af Europas måde at forholde sig på over for den islamiske indvandring.

Vi opfører os som orkestret på Titanic, der spiller på vej til afgrunden. Anledningen til bogen er Morgenavisen Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, som fylder første kapitel. For Broder var det en lakmusprøve, som Vesten tabte. Nu står den på appeasement, eftergivenhed, over hele linien. Moderation i stedet for kulturkamp, lyder det tyske mantra, der ifølge Broder kun fører til endnu flere sårede følelser og endnu mere afpresning.

»Vesten må nu spørge sig selv, hvad den har gjort galt,« sagde Günter Grass efter 11. september 2001. Og det udsagn mejsler vestlig mentalitet ifølge Broder.

Vi er skyldige, årsag til alt ondt, og de tilkommende er uskyldige. Vi skal undskylde, at vi giver forfulgte asyl, undskylde, at vi giver indvandrere hus og hjem, undskylde, at vi stiller uddannelser gratis til rådighed, undskylde, at vi tilbyder en plads som borger i vores samfund, undskylde, at vi kun betaler Hamas 500 mio. euro om året for at terrorisere Israel osv.

De europæiske samfunds officielle bastioner er faldet, mener Broder. Universiteter, skoler, politikere, retsvæsen og journalister har kapituleret, så når der påberåbes en religiøs krænkelse, rettes kritikken kun mod os selv. Vi er årsagen, og de er virkningen, lyder omkvædet.

Resultatet er en vestlig offentlighed, hvor man undlader, selvcensurerer og holder kæft. Af gemen frygt.

Det er mye riktig i beskrivelsen. Men Titanic-bildet og «bastioner» som er falt gir gale assosiasjoner. Mange piler peker i gal retning, men krigen er ikke tapt. Den vil pågå i mange år. Derfor er det viktig at man ikke erklærer nederlaget på forskudd.

Noe av det samme synes jeg den israelske historikeren Benny Morris gjør, når han beskriver trusselen om en kjernefysisk utslettelse av Israel. Vi må gå ut fra trusselen fra Teheran er alvorlig ment. Morris er redd Israel vil bli stilt sjakk matt: Israel kan ikke slå til i et forkjøpsangrep, da det vil bli fordømt av en hel verden. Og hva er vitsen med å slå tilbake og drepe flere millioner iranere i ettertid, spør Morris. Han frykter at Israel kan bli utslettet uten at verden løfter en finger. Holocaust varte flere år. Et kjernefysisk Holocaust vil være over på noen minutter.

Men mye vil skje før det kommer så langt. USA mener alvor når de sier at et kjernefysisk Iran er uakseptabelt. Det er mange hester å spille på: Også mange av de arabiske statene er sterkt imot at prestestyret får atomvåpen, og kan tenkes å støtte et angrep, i all stillhet.

In short order, therefore, the incompetent leadership in Jerusalem would soon confront a doomsday scenario, either after launching their marginally effective conventional offensive or in its stead, of launching a pre-emptive nuclear strike against the Iranian nuclear program, some of whose components were in or near major cities. Would they have the stomach for this? Would their determination to save Israel extend to pre-emptively killing millions of Iranians and, in effect, destroying Iran?

This dilemma had long ago been accurately defined by a wise general: Israel’s nuclear armory was unusable. It could only be used ‘too early or ‘too late.’ There would never be a «right» time. Use it ‘too early,’ meaning before Iran acquired similar weapons, and Israel would be cast in the role of international pariah, a target of universal Muslim assault, without a friend in the world; ‘too late’ would mean using its nuclear weapons after the Iranians had struck. What purpose would that serve?

So Israel’s leaders will grit their teeth and hope that somehow things will turn out for the best. Perhaps, after acquiring the Bomb, the Iranians will behave ‘rationally’? But the Iranians are driven by a higher logic. And they will launch their rockets. And, as with the first Holocaust, the international community will do nothing. It will all be over, for Israel, in a few minutes – not like in the 1940s, when the world had five long years in which to wring its hands and do nothing. After the Shihabs fall, the world will send rescue ships and medical aid for the lightly charred. It will not nuke Iran. For what purpose and at what cost? An American nuclear response would lastingly alienate the whole of the Muslim world, deepening and universalizing the ongoing clash of civilizations. And, of course, it would not bring Israel back. (Would hanging a serial muderer bring back his victims?) So what would be the point? Still, the second Holocaust will be different in the sense that Ahmedinejad will not actually see and touch those he so wishes dead (and, one may speculate, this might cause him disappointment as, in his years of service in Iranian death squads in Europe, he may have acquired a taste for actual blood).

Dette er en «over the top»-artikkel fra en ellers ukonvensjell historiker. Israel vil ikke bli som en kanin som forsøker å gjemme seg i et hull.

Jeg tror med andre ord noe mer på fornuften. Jeg tror også på transparens, informasjon og innsikt, som kommer av å bruke informasjonen. Katastrofescenariene er altfor nærliggende og derfor fristende til at vi skal falle for dem. Det er noe i den menneskelige psyken som tiltrekkes av katastrofeforestillinger, og det gjør oss ikke bedre skikket til å hanskes med dem.

The second Holocaust will not be like the first

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂