Hans Rustad Det finnes en sammenheng mellom Libanon og Heathrow-planene. De er begge ledd i jihad. Men journalister er redd for å ta i denne sammenhengen. De er redd for å tenke konsekvenser, slik at erkjennelsen får politiske virkninger. Kanskje er de redd for å tenke tanken selv.
Når en fyr som Andrew Sullivan får seg til å tvile på om det finnes noe Heathrow-plot, og reiser spørsmål om det er noe Bush og Blair fant på eller brukte for å avlede oppmerksomheten fra mer trøblete ting, da må man lure på hvor vettet har tatt veien.
Det er vanskelig å vite hvor langt planleggingen var kommet. Men britiske aviser dikter ikke opp en story med flere hundre poliitifolk som overvåker et femtitall personer i flere land. John Reid ville heller aldri turt å dikte opp et tyvetall saker som politiet forsøker å overvåke. Det ville være politisk selvmord.
Men det finnes altså respekterte journalister som tenker slik.
Den vanligste måten å forklare sammenhengen mellom Midtøsten og trusselen i Europa på er å si at det er Bush og Blairs utenrikspolitikk som har skylden. Det er en lekse mange har lært seg. Hvis bare utenrikspoltikken ble endret, ville mye forandres. Dette er et annet ord for utpressing.
Irshad Manji er en jente med tæl. Hennes analyser er glimrende og to the point. En gruppe prominente muslimer var nylig ute og klaget til Blair over utenrikspolitikken hans som de mener radikaliserer de unge muslimene.
Meanwhile, at least as many Muslims are dying at the hands of other Muslims as under the boots of any foreign imperial power. In Sudan, black Muslims are starved, raped, enslaved and slaughtered by Arab militias, with the consent of an Islamic government. Where is the «official» Muslim fury against that genocide? Do Muslim lives count only when snuffed out by non-Muslims? If not, then here is an idea for Muslim representatives in the West: Go ahead and lecture the politicians that their foreign policies give succor to radicals. At the same time, however, challenge the educated and angry young Muslims to hold their own accountable, too.
This means reminding them that in Pakistan, Sunnis hunt down Shiites every day; that in northern Israel, Katuysha rockets launched by Hezbollah have ripped through the homes of Arab Muslims as well as Jews; that in Egypt, the riot police of President Hosni Mubarak routinely club, rape, torture and murder Muslim activists promoting democracy; and, above all, that civil wars have become hallmarks of the Islamic world.
Muslim figureheads will not dare be so honest. They would sooner replicate the very sins for which they castigate the Bush and Blair governments — namely, switching rationales and pretending integrity.
In the wake of the London bombings on July 7, 2005, Iqbal Sacranie, then the head of the influential Muslim Council of Britain, insisted that economic discrimination lay at the root of Islamist radicalism in his country. When it came to light that some of the suspects enjoyed middle-class upbringings, university educations, jobs and cars, Mr. Sacranie found a new culprit: foreign policy. In so doing, he boarded the groupthink express steered by Muslim elites.
Muslim Myopia
By IRSHAD MANJI
Published: August 16, 2006
