Hans Rustad En sivilisasjon som tolererer selvmordsbombere, vil ende opp med selv å begå selvmord.
A civilization that tolerates suicide bombing is itself committing suicide.
Ordene til Thomas L. Friedman har en fryktelig relevans for palestinerne. Den voldsutviklingen vi ser konturene av i Gaza, er en illustrasjon på det. Nå som man ikke lenger har israelere å angripe, går man løs på hverandre. Men apologetene kommer til å si det er israelernes skyld.
I Irak holder noe enda verre på å skje: Det er sunni-verdenen som begår moralsk selvmord. Forrige uke, på første dag av Ramadan, angrep selvmordsbombere en moske i Hilla. 25 mennesker ble drept. Det er uhørt at muslimer blir angrepet i en moske, på første dag av Ramadan. Det er trippel-skjending. Likevel har hendelsen gått nesten ubemerket forbi. Fra sunni-verdenen er det ikke kommet et pip til protest. Det betyr total moralsk fallitt. Den volden sunni-ledere tolererer mot shiaer, vil en dag vende seg mot dem selv, spår Friedman.
This attack, which got scant attention, deserved much, much more because it’s the essence of the terrorism problem we now face. When a Sunni Muslim jihadist blows up a Shiite mosque – a mosque – during Ramadan – Ramadan – and virtually no one in the Sunni world utters a word of condemnation, it means there is no controlling moral authority in the Sunni Muslim community anymore.
When Sunni Muslim insurgents have no respect for the sanctity of Muslim lives, Muslim houses of worship or Muslim holy days – and no one from their own wider Sunni community really moves to restrain or censure them – then there are no boundaries anymore. No one is safe. Anything goes, against anyone, anywhere. If the Sunni Muslim world does not act to halt this genocidal ethnic-cleansing campaign against the Shiites of Iraq, which this week included a teacher’s being dragged from a classroom and shot in front of his students, the Sunni world will eventually be consumed by this very violence. A civilization that tolerates suicide bombing is itself committing suicide.
Jeg tror Friedman er inne på noe vesentlig. Terroren truer ikke bare shiaer og koalisjonssoldater. Til tross for at jihadistene er forholdsvis få, har volden en sprengkraft som truer hele regionen, og Europa med, fordi volden får passiv sanksjon fra så mange sunnier.
Lederne i sunni-dominerte land våger ikke ta et oppgjør med ekstremismen. De frykter dens støtte i befolkningen og blant religiøse ledere. Dermed sklir situasjonen til den er utenfor deres kontroll. Nettopp hva jihadistene håper på. Syria er kommet til et slikt punkt: Hva er viktigst, å påføre amerikanerne et nederlag i Irak? Men hva om det betyr at Syria er neste på jihadistenes liste?
Det holder ikke lenger å være lunken, og ville ha i pose og sekk. Hvis ikke araberledere reagerer, kan de selv komme til å gå med i dragsuget, slik Bashar al-Assad nå ser ut til å gjøre.
Hykleriet på arabisk og sunni-muslimsk side får liten omtale i mediene. Desto mer skrives om amerikanernes, og med rette. Torturen av fanger er en skam. Det har Senatet nå forsøkt å sette en stopper for. Det kan ikke bringe tilbake til livet de fangene som døde, men det viser at evnen til å korrigere kursen ikke er tapt.
