Det var Abbie Hoffmans slagord fra 1968: Revolution for the hell of it. Revolusjon på pur f…. Noen relevans for dagens valg?

Jeg ser et vellykkethetens Norge som feirer seg selv. Jensemann, pen, selvsikker, nå som han kjenner at han har mediene med seg. Fredag var han tafatt, defensiv. Lørdag var «the smirk» tilbake. Når han løfter fingeren for å tilbakevise Høybråten, er det med et syrlig, ironisk smil. «Vi vet bedre. Det er vi som er noe». Høybråten hakker og protesterer, men det hjelper ikke. Journalistene synes Jens er SÅ flink. Og pen og kjekk.

Damen i blokka traff spikeren da Jensemann ringte på: -Du virker litt arrogant på TV, men nå ser jeg at du er et menneske.

Det var soviet-TV light: Jens som ringer på og deler ut roser. Fem minutter ut i Dagsrevyen kommer en gjeng Høyre-folk som sitter som «fåniga tomter» i blå stoler. Tilfeldig? Neppe.

Erre så fali ‘a?

Pene mennesker provoserer meg. Jeg liker Erna fordi hun er en anstendig bergenserinne og blåser i at hun veier noen kilo for mye. Jeg tviler på om hun ville lagt igjen en kassalapp hvis hun hadde bulket andres bil utenfor Rikshospitalet.

Akkurat den historien er det mange som husker. Men ingen pressefolk har trukket den frem igjen. Istedet har personkulten fått et oppsving.

Har ikke disse journalistene noen kontakt med grasrota?

Jens er både pen og har de riktige meningene. Hvor ble det av de kritiske spørsmålene? Det burde skjerpet skepsisen, men gjør det ikke. Mediene feirer seg selv og sitt eget speilbilde. Makt og fortreffelighet.

Jens er antirasist. Det gode seirer. Men er ikke dette en intolerant antirasisme? En som tolererer intoleransen, fordi det er beviset på at man virkelig er antirasist. Noen kunne finne på å forveksle det med masochisme. Antisemittismen ser ut til å trives godt i dette selskapet, jfr. forslaget i Storbritannia om å avskaffe Holocaust-dagen fordi den får muslimer til å føle seg diskriminert.

Under dekke av toleranse og hensyntagen er man villig til å demontere fundamentet for et vestlig, kritisk samfunn.

Jens var med på den store demonstrasjonen til minne om Benjamin Hermansen. Han holdt appell. Det var et løfte. Men hans far politikeren har vært en fremtredende apologet for det største rasistiske prosjekt i Europa siden annen verdenskrig: serbernes vanvittige drap på Europas innfødte muslimer.

Jeg tror ikke det er vondt ment. Jeg tror ikke Jens ser «the connection». Han kjører langs den slagne landevei, og når han møter ukjent terreng, begynner han å flakke med blikket.

Hvem er USA, hva er Vietnam?

Hoffmann og yippiene dro til Chicago i -68 for å protestere mot Demokratenes konvent. Der sto Hubert Humphrey og mumlet. I gatene fløt blodet.

Vi er opptatt av at USA har fått et nytt Vietnam. Men hva med Norge?

Det er Norge som er blitt USA, og Jens = demokratene. Akkurat som i USA er det mandarinene fra Østkysten, pene, velutdannede mennesker, med mange fine ord, som snakker mye om fattigdom. Men snur ryggen til de ubehagelige sannhetene. Hvilke? En venn jeg snakket med igår arbeider på Oslo Kretsfengsel. 80 prosent av belegget er utlendinger. Der sitter 20-25 år gamle gutter. De får sosialpenger. No problem. Hvis min venn blir syk og må oppsøke sosialen, får han beskjed om å selge unna bilen. En kommune nordpå gikk nærmest konkurs fordi den tilfeldigvis fikk en narkosmugler i varetekt, og måtte betale ham 100.000 i sosialpenger!

Detaljer? Venstresiden sier anklagende at det er blitt 100.000 flere på uføretrygd siden 2001. Kommer de rød-grønne til å våge å gå løs på årsakene til det? En person jeg kjenner var i sin tid med i et team som ville rydde opp i kjøpet av uføreerklæringer fra korrupte leger, men fikk nei av daværende sjef for Rikstrygdeverket, Høybråten. Saken sprakk senere. Men det er den indre uvilligheten til å se brutale sannheter som fører oss i gal retning.

Sannheten må sminkes

De vellykkede er like mye Bondevik og Petersen/Sanner. De vil heller ikke snakke om skyggesidene. Heller om maten på sykehjem.

De snakker ikke om skilsmissene, om hvordan vi lever våre liv, tomhet og tap av mening, om seksualisering av livsrommet, om grådighet og kynisme, og de vil slett ikke snakke om: Hva er det vi står for? Hva er verdt å forsvare? Hvordan skal vi gjøre våre nye landsmenn til gode borgere? I stedet viker de unna, og folk har en uggen følelse av at det går i feil retning.

At Carl Ivar kan få over 20 prosent etter å ha opptrådt som en idiot, sier noe om en stor frustrasjon og misnøye. Om et ubehag og en frykt for fremtiden.

Politikk handler om å overleve. Om barnas fremtid. Jeg stoler ikke for fem øre på Jens og Bondevik-typer. De mangler baller.

Det er forskjell på anstendighet. Den ene typen er en slags indre dannelse. Kanskje foredlet av kunst og kultur, men ikke nødvendigvis. Den andre typen er bare fasade, en sosial gruppenorm med uskrevne regler. Ærgjerrighet er den fremste drivkraft. Den første er et fellsskap på mange plan. Dømt til å være på jorda, til å være mennesker, med en slags indre respekt for andre. Den andre typen er mest opptatt av seg selv og sine, og ofrer villig vekk de andre.

Slik har det alltid vært, vil noen si. Det er «the human conditon». Mag sein. Men trenger vi hylle dem?