Kommentar

Europa befinner seg i en krise det bare har begynt å våkne opp til i forhold til sitt muslimske mindretall. Bombene i London kan sette fortgang i prosessen, men det er fortsatt mye indre motstand.

Robert S. Leiken setter ord på mye i en artikkel i siste nummer av Foreign Affairs. Europa trenger klarsynte amerikanere mer enn noensinne. Selv har europeerne store problemer med å tenke klart.

Leiken er ekspert på innvandring. Han er leder for avdelingen for innvandring og sikkerhet ved Nixon Center og nonresident fellow ved Brookings-instituttet.

Her er ingen ensidig blame-the-muslims holdning. Integrasjonen av innvandrerne, in casu muslimene, har mislykkes, og det er ikke bare innvandrernes skyld. Europeerne har motvillig tålt de nye landsmenn, og ville egentlig ikke ha dem, skriver Leiken.

As the French academic Gilles Kepel acknowledges, «neither the blood spilled by Muslims from North Africa fighting in French uniforms during both world wars nor the sweat of migrant laborers, living under deplorable living conditions, who rebuilt France (and Europe) for a pittance after 1945, has made their children … full fellow citizens.» Small wonder, then, that a radical leader of the Union of Islamic Organizations of France, a group associated with the Muslim Brotherhood, curses his new homeland: «Oh sweet France! Are you astonished that so many of your children commune in a stinging naal bou la France [fuck France], and damn your Fathers?»

Men tanken om et multikulturelt samfunn har stått sterkt, særlig i årene da innvandringen skjøt fart. Da dukket også tanken om nasjonalstatens forvitring opp.

Den annen verdenskrig har dannet et emosjonelt fundament, en identifisering med ofre for vold og undertrykkelse, som er «oversatt» og «overført» til mennesker og nye konflikter. Det har gitt mange merkelige utslag, som f.eks at palestinerne er blitt vår tids «jøder» og israelittene blir karikert med swastika.

Det er hva en amerikansk journalist/skribent kalte «consequentialism»; som vel er et annet ord for den Arne Næss’ke syllogisme; bare med mange flere ledd: man bygger en tankerekke, og legger mange premisser, som ender opp med konklusjoner man aldri kunnet tenkt seg i utgangspunktet. Subjektet opplever at han/hun reagerer adekvat på begivenheter, på sin samtid, og merker ikke at begrepene sakte endrer innhold og er styrt innenfra av definisjonene.

Det er det store sørgespillet i norsk offentlighet at det drives så lite kritikk av denne prosessen, som dermed får karakter av en drepende og livsfarlig konsensus.

Farlig for oss. For små 5 millioner nordmenn blant fjæresteinene. Overdrevent? Man må for all del ikke bruke store ord i Norge. Hva sier Leiken om den demografiske endringen som skjer i Europa? Den har ikke vært større siden de asiatiske stammene rullet vestover i folkevandringstiden, altså drøye 1500 år siden.

the continent undergoes its most momentous population shift since Asian tribes pushed westward in the first Christian millennium.

Folkevandringstiden utspant seg over flere hundre år. Dagens omskiftelser skjer i løpet av noen tiår. Leiken siterer tall fra National Intelligence Council, som sier at Europas muslimske befolkning vil dobles innen 2025. Dobles vil si fra dagens rundt 20 millioner til 40 millioner.

Today, Muslims constitute the majority of immigrants in most western European countries, including Belgium, France, Germany, and the Netherlands, and the largest single component of the immigrant population in the United Kingdom. Exact numbers are hard to come by because Western censuses rarely ask respondents about their faith. But it is estimated that between 15 and 20 million Muslims now call Europe home and make up four to five percent of its total population. (Muslims in the United States probably do not exceed 3 million, accounting for less than two percent of the total population.) France has the largest proportion of Muslims (seven to ten percent of its total population), followed by the Netherlands, Germany, Denmark, Sweden, the United Kingdom, and Italy. Given continued immigration and high Muslim fertility rates, the National Intelligence Council projects that Europe’s Muslim population will double by 2025.

Ved 7-8 prosent begynner mindretallet å bli så stort at det påvirker den politiske prosessen. Og det er forlengst blitt så stort at enhver drøm om å reversere prosessen, er dødfødt. Selv det å bremse den, er vanskelig, på grunn av EMK, den Europeiske menneskerettskonvensjonen, som er overordnet nasjonal lovgivning.

Terroren slenger alle problemer på bordet samtidig. Faren er at så mye energi og ressurser går inn i bekjempelse av terrorfare, at kløften mellom europeere og muslimer bare blir større.

London-bombene var et sjokk. Men varslene har vært der lenge. De to britisk/pakistanske muslimene som dro til Israel på selvmordsoppdrag i 2003, burde vært en vekker. Men Europa tar ikke israelsk virkelighet inn over seg.

Det første virkelige sjokket for europeiske offentlighet var drapet på Theo van Gogh, på samme dag som det amerikanske presidentvalget. Måten, og gjerningsmannens bakgrunn ga nederlenderne sjokk, og ringvirkningene var følbare, særlig i Tyskland. Dette var annen generasjon innvandrere, en begavet gutt som ikke var noen taper i skolesystemet. Mohammed Bouyeri ble «omvendt» da han fikk sju måneder for vold. Da han kom ut hadde han holdninger som var helt uforenlige med nederlandske normer: det skulle ikke serveres øl i fritidsklubben, jentene var ikke ærbare nok osv. Slik ble han en sosial outcast som fant sammen med likesinnede i Hofstad-gruppen. De ble undervist og veiledet av en syrisk imam, som ledet dem inn på Al Qaidas vei. Guttene hadde planer om å sprenge et atomkraftverk og diverse andre storstilte planer. Det var ikke viljen det skortet på. Bare anledning.

Leiken opererer med to typer hjemmavlede ekstremister: dropoutene, og de vellykkede, de med utdanning og jobber. De sistnevnte planlegger, de førstnevnte utfører og er instrumenter.

Man kan bare tenke seg hva som kan skje hvis en «vellykket» i en strategisk stilling bestemmer seg for å stille sin kompetanse og posisjon til disposisjon. Hva vil det bety for sikkerhetsklarering og avansemuligheter for Europas muslimer i fremtiden?

Leiken skriver at utviklingen i Europa allerede har kommet så langt at «produksjonen» av hjemmeavlede jihadister er selvdrivende.

Europa har dermed et stort problem. Det har ikke lykkes å integrere det muslimske flertallet, som dermed føler en viss affinitet med jihadistene, tross alt, slik meningsmålingene viser. Jfr. målingen i Daily Telegraph. Slike målinger er med å bekrefte europeernes verste anelser, og antallet skeptiske bare vokser.

Leiken slår fast at liberalisme har skilt lag med multikulti-idealet, og at det var merkbart for flere år siden. Kan så være. Men det er få tegn til en slik oppvåkning i Norge. Ikke at det er så mye bedre andre steder. En dommer i Nord-Italia har stevnet Oriana Fallaci for retten. Men Norges Akilleshæl er størrelsen og utenforskapet.

Nyhetene om terroren når oss. Men vi greier ikke ta det inn over oss. Det ødelegger grillkvelden. Vi velger heller å ufarliggjøre aggressor, og gjøre ham til offer. Jeg mener å merke at behandlingen av mullah Krekar, Osman Osbar og faren til Rahila Iqbal har en undertone av noe unnskyldende.

Den sensitivitet vil vanligvis anvender på mennesker som lider, brukes her på mennesker med blod på hendene. Det vekker ikke bare et ubehag i den konkrete sak, moralsk sett. Det er en Umwertung av verdiene: man snur verdiene på hodet.

Et bilde på denne transformasjon er forleggeren som ble skutt av Teheran for å utgi Salman Rushdie, og som post 911 utgir mullah Krekars memoarer og er stolt av det.

Som Leiken skriver: I Europa anser man fortsatt terror for å være et kriminalitetsproblem. Ikke et spørsmål om krig. Han skrev det pre-London, men fortsatt har det gyldighet.

Al Qaidas største problem med å ramme USA er mangel på soldater. Den største faren kommer fra Europa. Europeiske land er omfattet av Visa Waiver programmet. Stemmer i Kongressen går inn for å oppheve det, men det vil bli oppfattet som en avvisning i Europa.

Riskoen for at en europeisk borger av utenlandsk bakgrunn utfører terrorhandlinger i USA er stor. Det skal bare ett angrep til før USA hever bommen overfor Europa.

Leiken tror faren vil kunne forene USA og Europa. Her tror jeg han tar feil. Det vil først skje after the fact.

Leiken anbefaler at amerikanske myndigheter krever tiltak som at passnummer oppgis ved kjøp av billett, at tjenestemenn står ved skrankene i Europa og avviser suspekte osv. Det er tiltak som møtes med ramaskrik av Datatilsynet. De garanterer dermed innføring av enda mer drastiske tiltak når skaden først har skjedd.

Noe av det mest originale ved Leikens artikkel er det han skriver om at muslimer integreres i en anti-vestlig tradisjon, som finnes i rikt monn i Europa.

Det er en interessant tanke: europeisk/norsk offentlighet flyter over av tankegang og holdninger som er alt fra mildt til sterkt anti-vestlig, les: USA. Denne motviljen er så dominerende, ja, den har et hegemoni, i den grad at den totalt forrykker proporsjonene, i omgang med begrepene. Slik at USAs høyst diskutable fangeleir på Guantanamo og utlevering av terrormistenkte til tredjeland, blir sammenlignet med Stalins leirsystem, Gulag.

Først en intro, som kobler anti-imperialisme og revivalism; gjenoppliving av historiske drømmer om kalifat og storhetstid, appell til en såret stolthet. Leiken sier at dagens jihadister også har noe som Røde Arme-fraksjon og Røde Brigader aldri hadde; en sosial base, et grunnlag blant befolkningen. Det er en rystende innsikt.

The footprint of Muslim immigrants in Europe is already more visible than that of the Hispanic population in the United States. Unlike the jumble of nationalities that make up the American Latino community, the Muslims of western Europe are likely to be distinct, cohesive, and bitter. In Europe, host countries that never learned to integrate newcomers collide with immigrants exceptionally retentive of their ways, producing a variant of what the French scholar Olivier Roy calls «globalized Islam»: militant Islamic resentment at Western dominance, anti-imperialism exalted by revivalism.
..
Broadly speaking, there are two types of jihadists in western Europe: call them «outsiders» and «insiders.» The outsiders are aliens, typically asylum seekers or students, who gained refuge in liberal Europe from crackdowns against Islamists in the Middle East. Among them are radical imams, often on stipends from Saudi Arabia, who open their mosques to terrorist recruiters and serve as messengers for or spiritual fathers to jihadist networks. Once these aliens secure entry into one EU country, they have the run of them all. They may be assisted by legal or illegal residents, such as the storekeepers, merchants, and petty criminals who carried out the Madrid bombings.

Many of these first-generation outsiders have migrated to Europe expressly to carry out jihad. In Islamist mythology, migration is archetypically linked to conquest. Facing persecution in idolatrous Mecca, in AD 622 the Prophet Muhammad pronounced an anathema on the city’s leaders and took his followers to Medina. From there, he built an army that conquered Mecca in AD 630, establishing Muslim rule. Today, in the minds of mujahideen in Europe, it is the Middle East at large that figures as an idolatrous Mecca because several governments in the region suppressed Islamist takeovers in the 1990s. Europe could even be viewed as a kind of Medina, where troops are recruited for the reconquest of the holy land, starting with Iraq.

The insiders, on the other hand, are a group of alienated citizens, second- or third-generation children of immigrants, like Bouyeri, who were born and bred under European liberalism. Some are unemployed youth from hardscrabble suburbs of Marseilles, Lyon, and Paris or former mill towns such as Bradford and Leicester. They are the latest, most dangerous incarnation of that staple of immigration literature, the revolt of the second generation. They are also dramatic instances of what could be called adversarial assimilation — integration into the host country’s adversarial culture. But this sort of anti-West westernization is illustrated more typically by another paradigmatic second-generation recruit: the upwardly mobile young adult, such as the university-educated Zacarias Moussaoui, the so-called 20th hijacker, or Omar Khyam, the computer student and soccer captain from Sussex, England, who dreamed of playing for his country but was detained in April 2004 for holding, with eight accomplices, half a ton of explosives aimed at London.

These downwardly mobile slum dwellers and upwardly mobile achievers replicate in western Europe the two social types that formed the base of Islamist movements in developing countries such as Algeria, Egypt, and Malaysia: the residents of shantytowns and the devout bourgeoisie. As in the September 11 attacks, the educated tend to form the leadership cadre, with the plebeians providing the muscle. No Chinese wall separates first-generation outsiders from second-generation insiders; indeed, the former typically find their recruits among the latter. Hofstad’s Syrian imam mentored Bouyeri; the notorious one-eyed imam Abu Hamza al-Masri coached Moussaoui in London. A decade ago in France, the Algerian Armed Islamic Group proselytized beurs (the French-born children of North African immigrants) and turned them into the jihadists who terrorized train passengers during the 1990s. But post-September 11 recruitment appears more systematic and strategic. Al Qaeda’s drives focus on the second generation. And if jihad recruiters sometimes find sympathetic ears underground, among gangs or in jails, today they are more likely to score at university campuses, prep schools, and even junior high schools.

Europe’s Angry Muslims