Kommentar

Business as usual var gjennomgangstonen i Norge: aksjemarkedet skulle videre opp og det var ingen fare å reise til London. (hva vil de si hvis det om x antall dager springer flere bomber?)

Innenriks var referenget at vi ikke må gi på båten våre frie samfunn. Ikke gi etter for frykten. Dett er en platt versjon av det seriøse menneskrettsforskere som Mikhail Ignatieff har skrevet om. I den norske tapningen får det en defensiv karakter: vi skal ikke foreta oss noe.

Det er den sikreste veien til undergangen skriver en inntrengende Mark Steyn. Å tro at denne kampen kan vinnes uten vesentlige omlegninger av vårt levesett, er en illusjon.

Hva kunne ikke ha skjedd? Det er bare terroristenes ressurser som setter grenser, skriver han. En smule overdrevet. Flere angrep er forhindret. Men den dagen de valgte seg, stemte alt. Hadde de hatt ressurser til mange flere tog, ville trolig også de eksplodert.

Hvor mye har man egentlig lært når demonstranter kan ta seg inn i selve Underhuset, når en utkledd Osama kan komme i nærheten av kongefamilien, og flere journalister har kommet seg inn på Buckingham Palace, spør Steyn.

«History repeats itself: farce, farce, farce, but sooner or later tragedy is bound to kick in. The inability of the state to secure even the three highest-profile targets in the realm – the Queen, her heir, her Parliament – should remind us that a defensive war against terrorism will ensure terrorism.»

Det forekommer meg å være noe i det han sier: en defensiv holdning vil ikke få bukt med terrorismen. En skremmende erkjennelse. Hva innebærer det?

Det er noen lekser på veien. IRA er ikke akkurat noen suksess-story. Det er lett å stå foran kamera og si at vi aldri gir etter for terror. Men hjelper det?

What would you call giving IRA frontmen offices at Westminster? It’s the target that decides whether terror wins – and in the end, for all the bombings, the British people and their political leaders decided they preferred to regard the IRA as a peripheral nuisance which a few concessions could push to the fringe of their concerns.

They thought the same in the 1930s – back when Czechoslovakia was «a faraway country of which we know little». Today, the faraway country of which the British know little is Britain itself.

På document.no har vi ofte kommet tilbake til Bosnia. Kommentert at virkningene har vært langt større enn vi vil være ved. Jeg er glad for å se at Mark Steyn mener det samme. Det var massakrene på bosniske muslimer som radikaliserte flere kjente jihadister, blant annet han som sto bak drapet på journalisten Daniel Pearl.

Hvem bærer skylden for det? Douglas Hurd, John Major, og alle de andre stiff-upper-lip folkene som ikke brød seg. Og som derfor heller ikke kjenner Storbritannia av idag. De aner ikke hva som foregår. Samme påstand er trolig gyldig for samtlige vesteuropeiske land.

Small cells operate in the nooks and crannies of a free society while the political class seems all but unaware of their existence.

Britene har hatt flere tilfeller av tilsynelatende veltilpassede muslimske menn som blir jihadister. Norge har da også hatt sine. Hvorfor har det vært skrevet så lite om Kato Air-selvmorderen? Den tausheten er rungende.

Did we learn enough, for example, from the case of Omar Sheikh? He’s the fellow convicted of the kidnapping and beheading in Karachi of the American journalist Daniel Pearl. He’s usually described as «Pakistani» but he is, in fact, a citizen of the United Kingdom – born in Whipps Cross Hospital, educated at Nightingale Primary School in Wanstead, the Forest School in Snaresbrook and the London School of Economics. He travels on a British passport. Unlike yours truly, a humble Canadian subject of the Crown, Mr Sheikh gets to go through the express lane at Heathrow.

Or take Abdel Karim al-Tuhami al-Majati, a senior al-Qa’eda member from Morocco killed by Saudi security forces in al Ras last April. One of Mr Majati’s wives is a Belgian citizen resident in Britain. In Pakistan, the jihadists speak openly of London as the terrorist bridgehead to Europe. Given the British jihadists who’ve been discovered in the thick of it in Afghanistan, Pakistan, India, Palestine, Chechnya and Bosnia, only a fool would believe they had no plans for anything closer to home – or, rather, «home».

Det skal bli interessant å se hvilke strømninger som gjør seg gjeldende i Storbritannia. Britene har heller ikke hatt særlig forståelse for amerikanernes tilnærming. Hvor tett må du ha det før du skjønner? Forsøk på å avverge polarisering ved å advare mot islamofobi vil bare øke den.

Dekningen av London har vært litt for mye preget av Blitz-symboler. Det er noe annet og viktigere som står på spill.

Since 9/11 most Britons have been sceptical of Washington’s view of this conflict. Douglas Hurd and many other Tory grandees have been openly scornful of the Bush doctrine. Lord Hurd would no doubt have preferred a policy of urbane aloofness, such as he promoted vis à vis the Balkans in the early 1990s. He’s probably still unaware that Omar Sheikh was a westernised non-observant chess-playing pop-listening beer-drinking English student until he was radicalised by the massacres of Bosnian Muslims.

Abdel Karim al-Tuhami al-Majati was another Europeanised Muslim radicalised by Bosnia. The inactivity of Do-Nothin’ Doug and his fellow Lions of Lethargy a decade ago had terrible consequences and recruited more jihadists than any of Bush’s daisy cutters. The fact that most of us were unaware of the consequences of EU lethargy on Bosnia until that chicken policy came home to roost a decade later should be sobering:

«>The quiet-life option ensures that attacks go on
By Mark Steyn
(Filed: 08/07/2005