Kommentar

Mistenkeliggjøres muslimer som gruppe etter 911? Blir de holdt ansvarlige for hva trosfeller gjør helt andre steder i verden? Eller er det at muslimer diskrimineres en stor myte?

Tilfellet ville at jeg kom over to artikler idag som sa oppfatningen av at muslimer diskrimineres er en stor overdrivelse. Når man går dem på klingen har de ikke opplevd det selv, men bare hørt det fra andre.

Det samme hadde datastudenten Fatima Khan som deltok i det nye samtidsmagasinet «Detektor» på NRK P2 idag. Hun visste om muslimske studenter som i jobbintervju var blitt spurt om religion og andre forhold som overhodet ikke hadde noe med jobben å gjøre. Men selv hadde hun ikke opplevd noe.

Hele den første halvdelen av programmet dreide seg om at muslimer blir mistenkeliggjort som gruppe. Det opplagte spørsmål ble aldri stilt: finnes det en grunn til at muslimer behandles annerledes enn andre?

Sikkert ikke i de fleste redaksjonene i NRK. Den innlysende sannhet som redaktøren av Ahsat al-Harq har formulert, er utenkelig på Marienlyst:

-Alle terrorister er muslimer. Men ikke alle muslimer er terrorister.

Det gjør at man i mange sammenhenger er nødt for å se med større årvåkenhet på muslimer. Det er den prisen man må betale for å være muslim. Den er neppe noe mindre i statene i Midtøsten som føler seg truet av islamister. Der tortureres de til døde i fengslene. Men den vinkelen passer ikke inn.

Det skulle handle om muslimfrykt og det nye overvåkingssamfunnet. Berit Thorbjørnsrud har gjort seg bemerket som en filo-muslim. Hun er apologet av prinsipp, men er nøye med å fremheve at hun er forsker.

-Muslimene er vår tids jøder, var hennes konklusjon.

Det er heller historieløst for å si det mildt. Jødene var en liten minoritet på 1930-tallet. Totalt forsvarsløse. Muslimene teller over en milliard, og oppfatter seg som ummah, et fellesskap. Det gjelder også nasjonalt: hva ville Pakistan sagt hvis pakistansk-norske bare ble tilnærmet behandlet som jøder i Tyskland? De ville neppe sittet stille. I det hele tatt å sammenligne den milde skepsis mot muslimer med jødeforfølgelsene sier mye om hvilket ærend man er ute i. Propagandaens.

Programmet ble et salig rot. Det ble vist til overvåking på universitetene i USA, der lærere og studenter anga hverandre. Programskaperne hadde neppe gjort hjemmeleksa si. Temaet sikkerhet og overvåking i USA post-911 er omfattende og komplisert. Det er lettere å dra noen enkle generaliseringer opp av hatten: Er det ikke slik at FBI formelt har rett til å se på lånekort? Jovisst, da sier vi at låntakerne overvåkes, og at bibliotekarene har plikt til å rapportere.

Akkurat som forskere også har plikt til å rapportere.

Thorbjørnsrud hadde en historie: om en kollega som hadde vært på en konferanse med deltakere fra en bestemt religion, som hun formulerte det (gjett hvilken!). Hun hadde fått besøk av en representant for State Department som lot det skinne gjennom at de visste hvor vedkommende hadde vært. Sjokkerende. Rystende. Tja, kanskje det var ubehagelig. Thorbjørnsrud sa altfor lite om kollegaen. Kanskje vedkommende fortjente oppmerksomheten?

Thorbjørnsrud snakket om noe som heter Campus Watch i USA, som noe forferdelig. Men kanskje det er en reaksjon på akademikere som henne?

Marxister og venstreorienterte har overvintret på univeresitetene i USA, og er i mange tilfeller helt i utakt med samfunnet rundt dem. Det er på campus politisk korrekte holdninger er klekket ut og dyrket frem. Ikke rart om noen reagerer og ønsker å korrigere. Hele blogg-fenomenet er ledd i det samme ønske om å slå tilbake.

Mest avslørende ble Thorbjørnsrud om at ytringsfriheten var blitt en hellig ku i Norge. Noe hun beklaget. Det var viktigere med likeverd, som ut fra hennes utlegning betød at mennesker skulle beskyttes mot støtende omtale.

Programlederne hadde kjørt mono i lang tid, da de plutselig blandet inn affæren om de slettede nettsidene til islam-kurset på Institutt for kulturstudier. Det var Anne-Liv Gamlem som hadde skrevet noen betraktninger som falt bl.a. Kari Vogt tungt for brystet. Også her hadde ytringsfriheten trange kår.

Gamlem fikk gi sin versjon i Detektor: debatten hadde vært seriøs og behersket, likevel ble innleggene slettet.

Uten å nevne henne direkte svarer Thorbjørnsrud at man må sette grenser ved provokatører, og folk som sprer rasisme.

Jeg har problemer med å forstå hva som har skjedd oppe i hodene til folk de senere år, når folk som Kari Vogt presterer å sammenligne Ibn Warraqs bok om islam med «Sions vises protokoller». Da er noe alvorlig fatt.

«Boken er irrelevant i arbeidet de studentene holder på med, på samme måte som Sions vises protokoller ville være irrelevant for studier i jødedom. Ytringsfriheten har også begrensninger i norsk lov,» sa Vogt den gang.

I NRK har man ennå ikke oppdaget hvor ensidig et slikt utsagn er.

Det er helt legitimt å stille spørsmål om hva som skjer med toleransen i kjølvannet av 911, og hvordan det påvirker vårt forhold til muslimer. Det samme gjelder forholdet til akademisk frihet og overvåking generelt.

I NRK har man gjort opp status etter Lund-kommisjonen: det handlet bare om overgrep, om uberettiget overvåking av legitim politisk virksomhet. Selve begrepet overvåking er blitt et fy-ord.

Dette mønsteret overfører man så på muslim-terror-komplekset. De samme mørke kreftene er på ferde. Derfor spiller man president Bush ord om at «your’re either with us or with the terrorists», om og om igjen.

Man glemmer helt å stille spørsmålet om det finnes en annen front, som er like forutinntatt i presentasjonen av konflikten. Man gjorde et halvhjertet forsøk ved å bringe inn en motdebattant. Men det ble hengende i løse lufta.

Dette var slett journalistikk, NRK!

Sensur av islam-kritikk

what hate? Av Kenan Malik

Islamophobia myth Av Kenan Malik

If there is a backlash against British Muslims, where is the evidence for it? Scaremongering about Islamophobia promotes a Muslim victim culture and allows some community leaders to inflame a sense of injury while suppressing internal debate. The new religious hatred law will make matters worse