Zbigniew Brzinzki var inne på noe vesentlig da han sa at USA har lidd et stort tap av moralsk autoritet p.g.a. alt som har gått galt rundt Irak: totalt forfeilet WMD-etterretning, parkeringen av FN, elendig postwar planlegging, og sist, men ikke minst: fangemishandlingen, torturen, som har spredt seg som kreft.

Det er derfor ikke uten grunn at USAs standing i verden er på et lavmål. Mye av det er selvfortjent.

Andrew Sullivan er senior-editor i the New Republic, spaltist i Sunday Times og en ivrig blogger. Han støttet krigen, og forsøkte lenge å se det positive: når opprørerne vokste seg sterkere så Sullivan det som et tegn på at USA holdt på å lykkes i Irak!

Nå har han gått inn i torturskandalen og den er mye verre enn bildene viste. De etterlot inntrykk av noen crazies i Abu Ghraib som var ute av kontroll. Et tragisk, men isolert tilfelle. Desverre kan overgrepene spores tilbake til presidentens egne direktiver om fangebehandling, som var fulle av ambivalens. Det samme var Donald Rumsfelds ordre. De både ga anledning til hard behandling, og advarte mot å gå for langt. Så kom betenkningene fra legal counsel to the president, Alberto Gonzalez, og visejustisminister Bybee, som skrev de famøse ordene om at det var lov å tilføye intens smerte, bare ikke fangen døde. Gonzalez sa Bush sto over Geneve-konvensjonene, visejustisministeren sa det var lov å tøye grensene. Til sammen ble dette et signal nedover i systemet om at «hanskene var av». Det begynte på Guantanamo, der metodene ble brukt mot «unlawful combatants». Så ble de overført til Irak, hvor de ble brukt mot en helt annen kategori mennesker: tilfeldige sivile som ble plukket opp under razziaer. Hvis de ikke hatet USA før de ble anholdt, gjorde de det ihvertfall etterpå, skriver Sullivan.

Han anmelder to bøker om emnet av Newsweek-journalisten Steven Strasser, og Mark Danner, en fast bidragsyter til New York Review of Books.

Mange har avfeid anklagene når de kom fra journalister som var mot krigen. Men vi snakker her om offisielle dokumenter, ikke partsinnlegg. Det er en av både de fascinerende og skremmende trekk ved skandalen at så mye er blitt kjent. Titusener av dokumenter er frigitt. Likevel gjør det ikke særlig inntrykk på offentligheten at amerikanske soldater har drept fanger, skriver Sullivan.

Whatever happened was exposed in a free society; the military itself began the first inquiries. You can now read, in these pages, previously secret memorandums from sources as high as the attorney general all the way down to prisoner testimony to the International Committee of the Red Cross. I confess to finding this transparency both comforting and chilling, like the photographs that kick-started the public’s awareness of the affair. Comforting because only a country that is still free would allow such airing of blood-soaked laundry. Chilling because the crimes committed strike so deeply at the core of what a free country is supposed to mean. The scandal of Abu Ghraib is therefore a sign of both freedom’s endurance in America and also, in certain dark corners, its demise.

Hvor ille var det? Bad. Det var tortur. Ganske enkelt. La oss ikke ta de verste fysiske overgrepene, men de religiøse:

Also notable in Abu Ghraib was the despicable use of religion to humiliate. One Muslim inmate was allegedly forced to eat pork, had liquor forced down his throat and told to thank Jesus that he was alive. He recounted in broken English:

»They stripped me naked, they asked me, ‘Do you pray to Allah?’ I said, ‘Yes.’ They said ‘F – – – you’ and ‘F – – – him.’ » Later, this inmate recounts: »Someone else asked me, ‘Do you believe in anything?’ I said to him, ‘I believe in Allah.’ So he said, ‘But I believe in torture and I will torture you.’ »

Sullivan sier den vanlige soldat ikke var med på dette. Det foregikk i spesielle anstalter, men alle grener av militærmakten deltok: Special Forces, Marines, SEALS, Army.

Torturen og mishandlingen er en gavepakke til fienden. Når fanger blir svøpt i det israelske flagget er det ikke så vanskelig å spå reaksjonen når de kommer ut.

And yet the prevalence of brutality and inhumanity among American interrogators has robbed the United States of the high ground it desperately needs to 2_kommentartain in order to win. What better weapon for Al Qaeda than the news that an inmate at Guantánamo was wrapped in the Israeli flag or that prisoners at Abu Ghraib were raped? There is no escaping the fact that, whether he intended to or not, this president handed Al Qaeda that weapon. Sometimes a brazen declaration of toughness is actually a form of weakness. In a propaganda war for the hearts and minds of Muslims everywhere, it’s simply self-defeating.

Sullivan sier nettopp fordi han støttet krigen og trodde på Bush er det så viktig å eksponere torturen:

But in a democracy, the responsibility is also wider. Did those of us who fought so passionately for a ruthless war against terrorists give an unwitting green light to these abuses? Were we naïve in believing that characterizing complex conflicts from Afghanistan to Iraq as a single simple war against »evil» might not filter down and lead to decisions that could dehumanize the enemy and lead to abuse? Did our conviction of our own rightness in this struggle make it hard for us to acknowledge when that good cause had become endangered? I fear the answer to each of these questions is yes.

Mest lest

Les også