Hvilken verden lever vi i? Den som har befunnet seg i Vesten de siste to uker må tro på at menneskehetens forbrødring står for døren. Det nærmer seg et evangelium.

En tysk dokumentarfilm om behandlingen av rumenske blindpassasjerer viste en helt annen virkelighet. Skipet var «Maersk Dubai», hvilket antyder Maersk-eierskap, men de ble ikke utdypet. Offiserene var fra Taiwan. Mannskapet ellers filippinere. I den spansk havnen Algeciras krøp fire rumenske blindpassasjerer om bord. Den unge kapteinen (34 år) avslørte nå en helt annen side av personligheten: de skulle kastes på havet. En pall ble surret til to oljefat, som først ble kastet over bord, så fulgte rumenerne. De forsvant i bølgene. Dette vakte sterke reaksjoner hos filippinerne. Kapteinen forsøkte å kjøpe deres taushet.

Men de hadde ikke samvittighet til å leve med dette. To av dem bestemte seg for å skrive et brev til en sjømannsprest de kjente i Houston. Men så oppdaget en av dem nok en blindpassasjer: rumeneren Nikola. Tilfellet ville at det var den sympatiske båtsmannen Roberto. Båtsmannen viste med en håndbevegelse over halsen hva som ventet ham hvis han ble oppdaget. Nikola ble livredd. Han skulle bare til USA for å prøve lykken. De fire filippinerne møttes og bestemte at de skulle gjemme Nikla for kapteinen. En av dem skulle gjøre det og ikke fortelle de andre hvor han var gjemt, og alle skulle samle sammen mat.

Roberto fortalte hvordan han ga Nikola en Bibel og en lommelykt. Sammen leste de salme 91, så tårene rant. Den er så vakker at den fortjener å siteres på gammelengelsk:

He that dwelleth in the secret place of the most High
Shall abide under the shadow of the Almighty.
I will say of the Lord, «He is my refuge and my fortress;
My God, in him I will trust.»
Surely he shall deliver thee from the snare of the fowler,
And from the noisone pestilence.
He shall cover thee with his feathers,
And under his wings shalt thou trust
His trust shall be thy shield and buckler.
Thou shalt not be afraid for the terror by night;
Nor for the arrow that flieth by day;
Nor for the pestilence that walketh in darkness;
Nor for the destruction that wasteth at noonday.
A thousand shall fall at thy side,
And ten thousand at thy right hand;
But it shall not come nigh thee.
Only with thine eyes shalt thou behold
And see the reward of the wicked.
Because thou hast made the Lord, which is my refuge,
Even the most High, thy habitation;
There shall be no evil befall thee,
Neither shall any plague come nigh thy dwelling.
For he shall give his angels charge over thee,
To keep thee in all thy ways.
They shall bear thee up in their hands,
Lest though dash thy foot against a stone.
Thou shalt tread upon the lion and adder;
The young lion and the dragon shalt thou trample under feet.
Because he hath set his love upon me, therefore will I deliver him:
I will set him on high, because he hath known my name.
He shall call upon me, and I will answer him;
I will be with him in trouble;
I will deliver him and honour him.
With long life will I satisfy him,
And show him my salvation.

Da skipet anløp Halifax sto politiet klare. De var blitt alarmet av sjømannspresten. Men kapteinen nektet dem adgang og politi måtte storme skipet. Offiserene ble arrestert. Nå gjorde Taiwan anskrik. For dem var dette en æressak. Taiwan mente Canada ikke hadde adgang til å stille dem for retten. Også Kina lagde bråk. De ville også sende advokater, for Kina var alle kineseres beskyttere! Offiserene stilte med sju advokater, mot mannskapets ene. For å få offiserene frikjent måtte de bevise at filippinerne løy.

Saken ble dermed snudd på hodet: man skulle tro det var filippinerne som var anklaget. Som om ikke det var nok: familiene deres hjemme på Filippinene begynte å motta trusler. Men de fire nektet å gi seg. De hadde allerede tatt skrittet. Canadiere syntes det var opprørende og etablerte en støttegruppe. Filippinerne fikk arbeid og et sted å bo. Omsider måtte også familiene komme til Canada. Maskerte, av frykt for å bli gjenkjent, tok de gråtende farvel med Nikola. For ham tok historien en lykkelig vending: han nå bor i Chicago, og har fått barn. Han ville som ha sa, se hvordan det var å leve i frihet.

Til syvende og sist kom domstolen til at den ikke kunne dømme om noe som hadde skjedd i internasjonalt farvann. Etter et år var taiwanserne hjemme igjen. Taiwan lovte å stille dem for egen rett, men sju år senere hadde den ansvarlige ennå ikke lest den canadiske dommen, viste det seg.

Vi møtte hele tiden den taiwanesiske advokaten som smilte og lo da han bortforklarte det hele: ingen var blitt kastet overbord. Det hadde aldri skjedd. Filippinerne var nok ute etter canadisk innreise. Kontrasten mellom filippinernes sjelekvaler og hans smilende, glatte ansikt var stor.

Det var vanskelig ikke å tenke at den kristne kulturen på Filippinene betyr en større verdsettelse av et menneskeliv. For taiwaneserne virket det viktigere å redde ansikt, ære, business.

Programmet var en påminnelse om at dette er virkeligheten over store deler av verden: menneskeliv teller ikke stort. Ta bare Russland. Også greske kapteiner har for øvrig kastet folk over bord, afrikanere har det vært.

Denne harde virkeligheten er i høy grad til stede i tsunami-katastrofen. Men det passer ikke å understreke den når det gode evangelium skal spres. Derfor blir indonesisk byråkrati nevnt forbigående av Kjersti Strømmen. Da er det mer gjenkjennelig å henge ut USA, enten det er Colin Powell, som holdt flyplassen i Banda Aceh stengt i seks timer! eller det er USAs rolle i stort.

USA må ikke høste noen ære for sin innsats. Hele innslaget i Søndagsrevyen var bygget opp rundt det. Den høyst middelmådige Jan Espen Kruse hadde fått tak i en politisk kommentator som kunne levere varen. Det er sjelden eller aldri motforestillinger til det som sies, hverken fra reporter eller gjennom motargumenter fra andre kilder.

Det ble hamret inn at når USA først ville delta i hjelpearbeidet var det bare for å vise seg frem og vinne popularitet.

Det finnes åpenbart en Djevel i det nye humanitære paradiset. At USA-fiendskapen stikker hodet frem midt oppe i all empatien viser hvilke krefter vi har med å gjøre.

Det var et lite lyspunkt: Den thailandske røde kors-medarbeideren som hadde meldt seg frivillig til å grave opp igjen massegraver. Hun sa de behandlet de døde som om de var i live. Hver kveld ved midnatt samlet de seg og ba de døde om forlatelse hvis de hadde tråkket på dem. Det var ikke meningen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-