Det er interessant å sammenligne Morgenbladets islam-dekning og Weekendavisens. Morgenbladet har «islam i Europa» på forsiden, og spår at 2005 blir året der islam vs. Vesten kommer til å dominere. Det gjør en kopi av 911-bilaget og trykker tekster. Til dels slette, eller intetsigende. Slik må det bli når Berit Thorbjørnsrud og Thomas Hylland-Eriksen står som paver i innledningen og setter grensene.

Før vi kommer dit: la oss ta lederne. Alf van der Hagen siterer Koranens ord om Jesu fødsel. I sin helhet. Det er alt som står. Ikke noe forsøk på tolkning eller sammenligning. Weekendavisen har en lang leder, som mot slutten kommer inn på forholdet mellom religion og samfunn på en interessant måte:

«TROEN som samfundsmodel er det centrale konfliktpunkt mellem Europas trossamfund i dag. Så længe, de indvandrede minoriteter med deres medbragte religioner var små og magtesløse, havde tolerancen gode dage i Europa. Marginale trossamfund truer ingen, uanset hvor radikale de er. Vi finder os aldeles uanfægtet i Jehovas Vidner, Scientology, Pinsemissionen og endda i den genoplivede Asatro, for ingen forestiller sig i ramme alvor, at disse trosretninger en dag vil blive store og stærke nok til at begynde at diktere samfundets love.

Efter den samme opskrift har majoriteterne over hele Europa fuldkommen forsømt at forholde sig diskuterende til de religioner, der kom hertil med indvandrerne. Vi regnede med, at de ville blive moderne af sig selv – og gik desuden ud fra, at de troende altid ville være fåtallige og magtesløse.

OG i det store politiske spil er det stadig sandt. End ikke muslimerne, de mest talrige troende blandt de nye minoriteter, er bare i nærheden af at udgøre en politisk magtfaktor efter demokratiets sædvanlige målestok.

Men det er ikke hele sandheden. Netop fordi den klassiske diskussion om det rette, moderne forhold mellem tro og samfund ikke er blevet ført i de ganske få årtier, indvandrerne har været her, og netop fordi den slet ikke er blevet ført med indvandrerne selv, står vi nu med ellers velintegrerede muslimer og sikher, der åbenlyst forestiller sig, at det særlige ved vores samfund er, at det er kristent, og at deres egen religion derfor er et logisk bud på en anden samfundsorden.

KULTUREN adskiller sig blandt andet fra religionen ved, at kultur kan forandres grundlæggende gennem menneskelig handling og samfundsmæssig diskussion. Religioner af den type, der i dag konkurrerer om retten til at definere samfundet, er skriftreligioner, og disse er langt sværere at forandre. Når det er en hellig skrift, der definerer troen, har den en langt større stabilitet end nogen form for kulturelle forestillinger og traditionelle skikke.»

Her påpeker lederskribenten noe fundamentalt: innvandrere, les: muslimer oppfatter vårt samfunn som grunnleggende kristent i sin karakter. Hvorfor skulle det da være noe galt at de ønsker å omforme det i sin retning, altså: islamsk? Det er det da logisk.

Det er kanskje som svar på dette underbevisste forhold at man får selv de mildeste forsøk på opplysning om den kristne kulturarven i skole og barnehave til å høres ut som fundamentalisme. Det lukter kristenmannsblod!

Det merkelige er at det ser ut til å være en slags telepatisk kommunikasjon mellom sekulære, humanister, kristenhatere, kulturradikale og muslimene i Vesten. De antikristelige vestlendingene kommer med akkurat de fremstøt mot såkalt «kristent trangsyn» som fremmer en religion som har mutert til en ny totalitær ideologi.

Det er uhyggelig og det minner om 30-årene, da kommunistister og sosialister gikk til et ligningende stormløp mot den etablerte orden fordi den ikke var demokratisk og rettferdig nok. Kommunistene kalte sosialdemokratene for «sosialfascister», fordi de var borgerstatens løpegutter. Det hele var sauset i en retorikk, som forherliget, tåkela og forvirret. Slik mange velmente kulturliberale i dag ikke vet opp og ned i politikkens verden. Det ser man tydelig av Morgenbladet som kryr av fine slektsnavn som skriver om kunst, musikk i ulike avantgardeformer, arkitektur, men som er sørgelig ubehjelpelig når det gjelder politikk.

Thorbjørnsrud: -Jeg synes det er fordummende å snakke om islam som enten kvinnefiendtlig eller kvinnevennlig.
Hylland-Eriksen: -På den ene siden har vi veldig konservative kristne og talsmenn for «norsk kulturarv», mens de som fresmtår som talspersoner for muslimer ofte har en konservativ teologi som ikke er representativ for norske muslimer.

Thorbjørnsrud sier vi står i fare for å miste en hel generasjon muslimer, som snur seg vekk: «De møter kritikk overalt og føler at de må forsvare ting som er helt fremmed for dem, hele tiden.»

Dette er ikke farlig. Problemet er at det er ufarlig. Men den snille fortolkningen skjuler en klo, som straks arresterer mer kritiske røster.

Det er pussig: akademikere som ellers er veldig opptatt av å være kritisk til makten har en hel offer/martyrmystikk når det gjelder muslimer. Der er det helt klare grenser for hva man får si.

Derfor blir Morgenbladets 9 sider om islam og Europa tungen ut av vinduet. Det sier ingenting. Ayatollah Sistani høres ut en som vestlandspredikant. Hvem ville ellers trykket noe slikt pietistisk rør om å holde sin sti ren i Vesten, hvis det ikke var Sistani som hadde skrevet det. Stemmer som presenteres som liberale, som Fahmi Huwaydi, skriver orwellsk. Den eneste som hadde fortjent bedre plass er Gilles Kepel. Qaradawi er en grønn fascist, men får strø om seg med floskler og skulle Tariq Ramadan vært med, burde man tatt for seg denne mannens historie, som er viktig og interessant. Flagship-artikkelen til Sten Inge Jørgensen forbigås i taushet. Den våger ikke ta opp noe av det kontroversielle og «farlige» i dagens konflikt. Ingenting av det som har skapt konflikten: Det vises til Pim Fortuyn og hijab-forbudet. Skylden ligger på de hvite, kolonistenes side. På Kurtz. Selvfølgelig. Vi er alle potensielle Kurtz på vei opp en indre Kongo-elv.

Her trengs et stenk Fallaci. Introduksjonen tildeles lederen av Arab European League uten ett kritisk blikk:

«Det arabiske samfunnet i Europa kan sammenlignes med den svarte minoriteten i USA … Den er sosialt, politisk og økonomisk ekskludert, bevisst eksistensen av diskriminering og rasisme, føler seg utnyttet og brukt og har produsert en generasjon uten fremtid som ikke har noe å tape. Denne generasjonen har utviklet en opprørsk subkultur, og er når som helst rede til å flytte kampen til gatene. I Paris, i Marseilles, som i Brussel og Rotterdam eller London, vil forsøk på å undertrykke arabere og muslimer føre til en gatekamp som ingen ønsker.»

Dette er muslimene som Black Panthers-varianten. Liberalerne elsker de undertryktes opprør. Mye tyder på at Jørgensen deler dette selvrettferdige offersynet:

«Jahjah og hans meningsfeller føler at europeerne, etter 11. september og drapet på den nederlandske politikeren Pim Fortuyn, er i ferd med å frata de økonomisk marginaliserte det eneste de har igjen: deres kultur, religion og fellesskap.»

Det var disse ordene jeg spesielt likte: frata dem det eneste de har igjen….. da må de gjøre opprør. Ikke?

Weekendavisen har ellers et intervju med generalsekretær for Folkekirkens Nødhjelp om islam og Europa. Det er utenkelig at Atle Sommerfelt og Kirkens Nødhjelps generalsekretær kunne sagt det samme. Så kritisk og samtidig balansert. Mer om det siden.

En opplagt vinkel for en avis som liker å kalle seg radikal ville være å se på sammenhengen mellom marxisme og islamisme. Spiller islam samme rolle som kommunismen. Har Muhammed erstattet Marx? Parallellene er flere enn man skulle tro. NYTimes-journalisten Craig S. Smith lander på beina:

Europe’s Muslims May Be Headed Where the Marxists Went Before

Det er 50.000 konvertitter til islam i Frankrike. Et ganske høyt tall. De første som renoverte en moske i Spania var konvertitter.

De franske kommunistene drev sosialt arbeid blant arabisk ungdom. Det skar seg en gang på 80-tallet. Muslim fylte tomrommet. Muslimene har i dag erobret politisk makt i de samme områdene hvor kommunistene før sto sterkt.

Young Arabs and Africans here have turned to Islam with the same fervor that the idealistic youth of the 1960’s turned toward Marxism.

«Now, religion has become our identity,» Mr. Belthoub said last week, sitting in a friend’s small apartment in a largely Muslim suburb north of Paris.

Smith rekapitulerer forholdet mellom 2_kommentarstream-marxisme og ytterkanten, den ikke-voldelige og den voldelige. Jeg er ikke sikker på om parallellen holder. Situasjonen er en annen, og forholdet mellom Al Qaida-type org. og 2_kommentarstream-islam er mer komplisert enn mellom Baader/Meinhof og maoister, og 2_kommentarstream-sosialister.

But the eventual evaporation of hard-line Marxism in Europe may offer clues to how the Islamist trend could play out. Disowned by the pragmatic left, Europe’s militant Marxist fringe was isolated and repressed, while governments pursued social policies that to some measure addressed the grievances of the poor and dispossessed, which had animated the radicals.

Sosialistene ble coopted ved at de lot seg velge/deltok i valgprosessen og måtte ta ansvar. Bordet fanget. De var villig til å bruke de samme parametrene som samfunnet de var en del av, selv om de stilte hardere krav. Det var mer av det samme. Med islam er det noe annet. Å forlange respekt for å bære hijab offentlig f.eks. også i forhold til myndigheter, er noe ganske annet. Det innfører helt andre parametre. De som værer fare, for konsekvensene, har selvfølgelig rett. Selv en så «uskyldig» ting vil undergrave et åpent samfunn.

Fordi dette dreier seg om religion og ikke «social engineering» er det vanskelig å diskutere. Trusselen går dypere.

Islam’s growth in Europe as the most vibrant ideology of the downtrodden is part of a wave of religiosity that has swept the Arab world in the past 30 years, propelled by frustration over feeble economies, uneven distribution of wealth and the absence of political freedom there.

Like Communism, it represents for many of its born-again adherents a transnational ideology tilting toward an eventual utopian vision, in this case of a vast, if not global, caliphate governed according to Shariah, the legal code based on the Koran.

Many people see the rise of Islam here as a sort of Boabdil’s revenge, restoring the faith that withdrew after Boabdil, the emir of Granada, now southern Spain, surrendered the embattled Moors’ last foothold in Western Europe 500 years ago.

For them, the religion’s return opens another chapter in a centuries-long struggle between Christendom and Islam for the domination of Europe. The Muslim community’s high birthrate and the continent’s need for more immigration as its native population ages have led to talk about the gradual Islamization of Europe.

Enten ut fra panikk, eller en skjult tiltrekning til totalitarisme, unngår mange i den politiske eliten å snakke om den revolusjonen som fant sted innen islam i forrige århundre. Man overgir i praksis islams «Was nun kleiner Mann? » til imamer og ayatollaher.

«Islam has replaced Marxism as the ideology of contestation,» says Olivier Roy, a French scholar of European Islam. «When the left collapsed, the Islamists stepped in.»

Her forklarer han den affinitet mange tidligere maoister og kulturradikale føler til den under underkastelsesreligionen.

The religion’s institutional presence has since blossomed. Europe’s first generation of Muslim immigrants made do without mosques, halal butchers or easy access to the hajj, the pilgrimage to Mecca that is an obligation of all Muslims; the current generation has all of those things, along with a plethora of educational texts, video and audiocassettes and conferences to expand their knowledge of Islam.

Muslimer er vant til å være i flertall. Det er de ikke i Europa. Derfor føler de seg som ofre, som diskriminerte. Dette er i mine øyne et forkledt ønske om dominans.

«We’re rejected everywhere, and so the only place we feel at peace is in our religion,» said Issam El-Zryouly, 19, whose family moved to France from Morocco when he was 6. Like many of his peers, Mr. Zryouly has redefined himself as a Muslim after a few aimless years of drug use and petty crime.

Men hva med muslimer som gjør karriere og får noe å forsvare. De blir vel samfunnsbevarere?

Beyond the militant minority, the inward-looking fundamentalists are by definition politically insignificant. Once the more 2_kommentarstream, upwardly mobile Arab or African young people move out of their working-class neighborhoods, «they aren’t perceived as Muslim any more, and the vast majority aren’t interested in using their religion as a social and political marker,» says Gilles Kepel, author of «The War for Muslim Minds.»

Det er også problematisk. Det er en gut-feeling at når push comes to show, when the shit hits the fan/the chips are down: når noe alvorlig skjer, så holder man sammen, og sympatien ligger hos ens egne, uansett hvor ille det de har gjort er. Det er vanskelig å kutte den navlestrengen. Umma er sterkere enn borgeridentiteten og nasjonalfølelsen. Kan man da snakke om norskhet? ville Fallaci sagt. Med rette.