Kommentar

John Burns har en god artikkel der han får fram den store forvirringen blant irakere i den ustabile situasjonen som rår. De er usikre på om amerikanerne kanskje vil få nok og trekker seg ut, og utelukker ikke at Saddam kommer tilbake. Utenlandske journalister gjør det enkelt for seg hvis de bare gjengir spontane kommentarer til terrorangrep og angrep på de amerikanske styrkene. NRKs mann benytter enhver anledning til å fortelle om «motstandsbevegelsen», og om hvor forhatt amerikanerne er. Journalister som er villige til å se bak fasaden, som John Burns, finner at bildet er langt mer nyansert, som denne reportasjen er et glimrende eksempel på: «A Conversation on Tiptoes, Wary of Mines«.

Burns møtte fire irakiske menn i Amiriya i «Saddam country». Han spør til å begynne med om det ikke er slik at Saddam umulig kan vende tilbake når så mye står på spill for amerikanerne. Mennene svarer at Saddam fremdeles er der, han slåss, og han vil vende tilbake.

«Yes, it’s true, Saddam is still there, and we count on him, every last man among us.»

Men lenger ut i samtalen, etter at mennene har snakket seg imellom, er tonen en helt annen:

«O.K., let us be honest here. Whatever we may say to foreigners like you, the truth is that we were never really with Saddam; in our hearts, we were always against him. But he is gone; what we are against now is America. It is different. We want the Americans to go home.»

Enda litt senere: «A crowd had gathered, and now shouted, «Yes, we agree» and, «The Americans should go home, but not right now, not until they have ended all this trouble.»

«Look, we really don’t have anything against the Americans. We just don’t want them in our homes, in our villages and towns and cities. Perhaps if they pulled back to their military bases, and just stayed to guarantee the peace, things would start to get better.»

«Saddam saturated us in blood, and with weapons. Why would we ever want him back?»

Les også

-
-
-
-