Antiamerikanisme er vår tids antisemittisme. Ordene kom fra Andre Glucksmann for flere år siden. De er blitt uhyggelig mye sannere i dag. De rommer også en annen kobling: Antiamerikanismen skjuler også en reell antisemittisme. Det er ikke tilfeldig at terror-islamistene omtaler USA som Den store satan. Så lenge USA holder sin hånd over Israel, er Israel trygg. De hissige utfallene mot USA har en irrasjonell understrøm, og den tyter nå ut overalt. Jeg må si det var sjokkerende å høre Joschka Fischer miste besinnelsen da han snakket til Donald Rumsfeld med kamera på. Er det de gamle ryggmargsrefleksene fra 68 som slår inn? I blanding med skygger fra lenger tilbake?
Se Glenn Frankels artikkel i Washington Post. Antiamerikanisme begynner å bli 2_kommentarstream, alment akseptert. En av de mest aggressive her hjemme er Sps Aslaug Haga. Det er lenge siden jeg synes hennes utenrikspolitiske holdninger minnet om 30-åra. Bondepartiet har en fortid, som kjent.
Som Frankel påpeker antar antiamerikanismen ulike former fra land til land. Men det er fristende å spekulere i at det skal skaffe den europeiske identiteten som ellers mangler. Det er en meget farlig vei for Europa å slå inn på. Det advares mot USAs alenegang og arroganse, men det er ingen som peker på at Tyskland og Frankrikes agering gir assosiasjoner til mellomkrigstiden. De Gaulle etter krigen selvfølgelig, men her er noe mer. En frakopling fra USA, man leker stormakt, søker allianser med Russland og Kina! Det er mest alvorlig for Tyskland. 50 år etter at USA reddet Tyskland fra ruinene (dog ikke alene) slår en sosialdemokratisk statsminister hånden av USA. Det er vanskelig å lese det på noen annen måte. Så lenge varer takknemligheten. Som en kommentator skrev i Daily Telegraph: 9/11 forandret ikke bare amerikanernes syn på seg selv – at de er i krig, men også deres syn på omverdenen. De er spesielt sensitive overfor venner som svikter. Det som nå skjer vil få store konsekvenser. Vi ser konturene ikke bare av en kløft mellom Europa og USA, men også en kløft innad i Europa. En liten historie i Frankels artikkel: Joseph Biden er demokratisk senator, med stor utenrikspolitisk erfaring. Han var også på årets Davos-konferanse. Etter seks dager med kritikk fikk han nok av hamringen.
Media er med å lage en karikatur av USA, det var den Biden reagerte på: Kutt ut, dette mener dere ikke, dere vet at dette ikke er sant. Men slik er stemningen i mange europeiske medier nå, og blant folk. Bak demoniseringen av USA ligger et oppgjør med Israel. Når Europa får rystet av seg takknemlighetsgjelden til USA, er det nok noen og enhver som vil bli overrasket over det som tyter frem.