Regjeringen fremstiller den nye langtidsplanen for Forsvaret som et historisk forsvarsløft for å trygge Norge.

Som vanlig, etter at spindoktorene og kommunikasjonsrådgiverne har massert budskapet, er det ikke direkte løgn. Men som vanlig, er det heller ikke den hele og fulle sannhet.

Det er kun en flik av sannheten. Viktige fakta og relevant kontekst utelates bevisst og systematisk for at oppdragsgiveren, i dette tilfellet regjeringen, skal fremstå i et mest mulig fordelaktig lys.

Det er spindoktorenes jobb. Ikke primært å informere, men å informere strategisk. Det kalles strategisk kommunikasjon.

Kjenner til det. Jeg har vært ansvarlig for strategisk kommunikasjon og eksterne relasjoner i Norden og Nord-Europa i et av verdens største multinasjonale selskap. Jeg kan de fleste triksene i boka.

I privat sektor er ekstern kommunikasjon en legitim del av markedsføringen for å selge mest mulig og for å maksimere aksjonærenes verdier. Omgangen med fakta når det gjelder noe så subjektivt som forbrukerpreferanser, kan være så som så i markedet. Noen ganger er kommunikasjonen direkte villedende, men det slår som regel tilbake og fører til redusert salg og redusert inntjening. Sådan er kapitalismen.

Markedskommunikasjon er nå en ting, men når de stadig voksende kommunikasjonsavdelingenes i offentlig sektor pleier samme tvilsomme omgang med fakta på statens vegne for å promotere våre ‘folkevalgtes’ interesser og ønsker om å bli gjenvalgt, blir det et problem. Da blir det fort ren  propaganda om det ikke blir korrigert.

Propaganda, manglende informasjon, manglende kontekst og noen ganger ren desinformasjon bidrar til å forlede velgerne. Når bare insiderne vet hva som foregår, kan ikke velgerne lenger foreta opplyste valg. Blir ikke velgerne gitt nødvendige fakta og kontekst fungerer ikke demokratiet.

Derfor dette forsøket på å bringe kontekst og kontradiksjon inn for å utfylle den offisielle historien regjeringen nå kjører om sitt «historiske forsvarsløft for å trygge Norge».

Det er viktig fordi landets og befolkningens sikkerhet er av eksistensiell betydning. Fordi det er nødvendig å stille uansvarlige politikere til ansvar dersom vi skal ha noe håp om en mer ansvarlig forsvars- og sikkerhetspolitikk i fremtiden.

Men la oss ta det positive først.

Regjeringen erkjenner omsider at Norge ligger utsatt til og at det ikke er tilstrekkelig å håpe på at USA kommer oss til unnsetning. Regjeringen erkjenner tilsynelatende nå at Norge trenger evne til å forsvare seg selv. Det har åpenbart omsider sunket inn at vår tilknytning til NATO må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, egen forsvarsevne. Denne erkjennelsen kommer sent, men representerer et ikke ubetydelig fremskritt.

Og regjeringen har i stor grad fulgt opp innstillingen fra Forsvarskommisjon 2021 som omsider offisielt slo fast svart på hvitt det som lenge har vært innlysende, at vi har endt opp med et Forsvar som er alt for lite og feil innrettet for å kunne ivareta landets sikkerhet (NOU 2023:14). Det er veldig bra.

Hæren styrkes. Vi får tre brigader. To i tillegg til den ene vi hadde fra før. Vernepliktinntaket økes fra 15 % (9.000) til 25 % (13.600) av årskullene. Det er skritt i riktig retning.

Med erfaringene fra Afghanistan og Ukraina har man i alle fall delvis erkjent at selv om ny militærteknologi er viktig, kan ikke teknologi erstatte ‘boots on the ground’. Tilstrekkelig volum og utholdenhet er avgjørende.

Man har skrinlagt en tidligere forsvarssjef antakelse om at det ikke kan bli krig i Europa og at det ‘militærteknologiske paradigmeskiftet’ har gjort soldater overflødig.

Det i seg selv representerer et paradigmeskifte i den sikkerhetspolitiske virkelighetsforståelse fra de postmoderne utopier og tilbake til realismens faktiske verden.

Det måtte en krig til, men virkeligheten har omsider sunket inn.

Sjøforsvaret får fem nye fregatter med helikoptre til erstatning for de 4 eksisterende, som selv etter 17 år i drift aldri klarte å få helikoptre på plass slik som opprinnelig forutsatt. Sjøforsvaret får i tillegg en ubåt ekstra.

Og Luftforsvaret får 8 NASAMS luftvernbatterier i stedet for 4 som tidligere lå i planen. Det skal også anskaffes langtrekkende luftvern.

Alt dette er et framskritt i forhold til det miniforsvaret vi har hatt siden Forsvarsreform 2000. Alt dette er vel og bra. Det er skritt i riktig retning.

Den største innvendingen er at dette kommer alt for sent.

Vi skulle hatt det i går, eller aller helst i forgårs slik at det kunne vært på plass i dag! For vi trenger det NÅ. Det raser en eksistensiell krig rett utenfor vår stuedør. Den går nå på tredje året. Den eskalerer stadig. Og den kan også komme hit.

Og om Langtidsplanen i det hele tatt blir realisert, noe mange er sterkt i tvil om, tar det lang tid å få den på plass. Svært lang tid.

Det tar 10 år å få nye fregatter bestilt, bygd og satt i operativ stand. Det tar 20 år å få en erfaren skipssjef fullt operativ.

Hovedinnvendingen mot denne regjeringen og de foregående som har vært ledet av hhv. Arbeiderpartiet og Høyre, er at de ikke har reagert tidligere. Det er en tilsnikelse å vise til at krigen i Ukraina har snudd trusselbildet på hodet over natten. Dette har skjedd over lang tid.

Russland har rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002, mens Norge og de øvrige NATO-landene har rustet ned. Det har skapt et maktvakuum. Slike har en tendens til å bli fylt.

I samme periode har Russland beveget seg stadig mer i totalitær retning. Og vi fikk forvarsler om Russlands mer offensive ambisjoner allerede med invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya i 2014 og nå senest med invasjonen i Ukraina i 2022.

Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Men dette burde regjeringen ha skjønt for 20 år siden. Nå tar det, iht. Langtidsplanen, ytterligere 12 år, minst, før vi får et adekvat forsvar på plass. Realiteten er at det tar nærmere 20 år.

Forsvarsplanleggingen har de siste 20 årene vært konstant på etterskudd. Når historien skrives har vi rett og slett vært vitne til et eklatant, langvarig og tverrpolitisk eksempel på politisk uansvarlighet. Det er i hvert fall ikke noe regjeringen har noen grunn til å være stolt av. Men det kommer selvsagt ikke frem.

Pressemeldingene fra FD har tvert i mot følgende pretensiøse titler; «Kraftig styrking av Hæren», «Et løft for Heimevernet», «Styrker forsvarsevnen med 600 milliarder», «Historisk satsing på luftvern», «Historisk forsvarsløft for å trygge Norge».

Når det gjelder den ‘historiske’ satsingen kommer det ikke frem at vi lenge har vært i brudd med artikkel 3 i NATO-pakten, og at vi i over 10 år har neglisjert vår forpliktelse i NATO om å bruke minst 2 % av BNP til forsvaret.

Når det gjelder den ‘kraftige’ styrkingen av Hæren og økningen fra 1 til 3 brigader, kommer det ikke frem at vi kunne mobilisere 13 brigader under Den kalde krigen, riktig nok av noe varierende kvalitet, men dog.

Og når det gjelder ‘løftet’ for HV, unnlates behendig å nevne at økningen til 45.000 mann ikke er mer enn til halvdelen så mange soldater som HV hadde under Den kalde krigen.

Det kommer heller ikke frem at mens vi øker inntaket av vernepliktige fra 15 til 25 % av ungdomskullene, har Finland hatt full verneplikt hele tiden, samtidig som Sverige innførte frivillig almen verneplikt på 11 måneder i 2018.

Når det gjelder Sjøforsvaret, nevnes forståelig nok ikke faren for at det går med de nye fregattene slik det har gått med de 5 som vi fikk mellom 2007-2009 og som nå skal erstattes med 4 nye.

De viste seg å ha betydelige feil og mangler. 1 gikk til bunns. 1 ble brukt til reservedeler. 1 ble brukt til opplæring. 1 lå i bøya, da det bare var penger og mannskap nok til å holde den siste operativ.

Ellers er det vanskelig å se hvordan 1 ubåt ekstra i tillegg til de 4 som skal erstatte de 21 vi hadde under Den kalde krigen,.ø. er tilstrekkelig.

Og når det gjelder Luftforsvaret så dobler riktig nok regjeringen antallet NASAMS luftvernsystemer fra 4 til 8, men det er fortsatt langt fra nok til å beskytte det mest viktige av kritisk utsatt militær og sivil infrastruktur.

Ikke uvesentlig kontekst å ha med seg når en skal vurdere regjeringens ‘historiske forsvarsløft’.

Sist, men ikke minst, har regjeringens kommunikasjonsstrateger foretatt et snedig prokuratortriks ved å utvide tidshorisonten for Langtidsplanen fra 4 år, som har vært det vanlige tidligere, til 12 år.

Det øker selvsagt beløpet regjeringen kan skryte på seg som et ‘historisk løft’ til det tre-dobbelte, til 600 milliarder. Og det reduserer tilsvarende sannsynligheten for at Langtidsplanen i det hele tatt blir gjennomført.

Det sier kommunikasjonsfolkene selvsagt heller ikke noe om.

Opposisjonen er egentlig ikke interessert. Forsvarspolitikk står nederst på listen over saker som opptar de 169. Og journalistene er for ignorante til å stille de rette spørsmålene. Velgerne blir derfor rått parti for spinndoktorene i FD slik at regjeringen kan sole seg uhindret i glansen av de 600 milliardene.

At velgerne blir lurt skjønner både regjeringen og innsiderne i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene. Og de vet at det svekker demokratiet, og at spredning av misledende og feilaktig informasjon kan bidra til å svekke tilliten i det norske samfunnet.

Kultur- og likestillingsministeren har faktisk gått så langt som å utarbeide en egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.

Men det er antakelig ikke tendensiøs og ensidig kommunikasjon fra myndighetene selv regjeringen har i tankene.

De tenker muligens på russerne og kineserne, men trolig mest på alternativ informasjon fra alternative kilder som Document og denne artikkelen her, som prøver å bringe kontekst og et kritisk perspektiv inn i en ellers svært ensidig og ufullstendig offentlig historiefortelling.

Man kan av og til få inntrykk at den stadig voksende hærskaren av kommunikasjonsarbeidere i forvaltningen er minst en like stor utfordring når det gjelder desinformasjon som Russland og Kina.

Det er ikke direkte feil å si at regjeringens langtidsplan representerer et historisk løft for Forsvaret. Det er imidlertid heller ikke feil å si at langtidsplanen er et historisk eksempel på sendrektighet, styringssvakhet og uansvarlighet.

Norsk forsvarsplanlegging har de siste 20-30 årene vært kaotisk og dysfunksjonell.

De mange feilinvesteringene, de mange skandalene, det manglende samsvaret mellom Forsvarets oppgaver og Forsvarets budsjett og verst av alt, det mini-forsvaret vi har endt opp med nå når storkrigen samtidig raser rett utenfor stuedøra, vitner om en forsvarsplanlegging og et forsvar i dyp krise.

Det er primært Jens Stoltenberg, Jonas Gaahr Støre og Erna Solbergs ansvar. Nå er omsider regjeringen kommet til den konklusjon at «Vi må ha et forsvar som forebygger konflikt hver dag og som er forberedt på at konflikt likevel kan inntreffe».

Det er nærliggende å spørre hvorfor de i Herrens navn ikke har skjønt det før? Det har kommunikasjonsfolkene ikke noe godt svar på!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!