Norgesdemokratene har lenge sett med bekymring på styringen av Norge. Vi bor i et rikt land med en nasjonalformue per capita som er en av verdens største – ranket så vidt bak Luxembourg, Macao og Sveits.  Norsk offentlig sektor er verdens største i et ikke-kommunistisk land, og den dyreste per capita. Til tross for dette faktum, har Norge en infrastruktur og et offentlig tjenestetilbud på nivå med langt fattigere land. Hvorfor er det slik?  Den norske offentlige fattigdommen, både intellektuelt og økonomisk, er skremmende. Noe er fundamentalt galt, og har vært det lenge!

En regjerings primæroppgave er å sørge for borgernes sikkerhet, trygghet og velferd.                  Norske myndigheter får det rett og slett ikke til, trass i ekstremt gode rammebetingelser. Dagens regjering er i så måte dessverre dårligere enn noen før den. Norge fremstår som vanstyrt.

Napoleon Bonaparte sa: «Det finnes ikke dårlige soldater – bare dårlige offiserer.»  Alt starter på toppen. Slik er det også i dagens Norge. Landet lider under en nærmest ufattelig inkompetent ledelse. Noen vil også påstå at den mangler lojalitet til Stortingets oppdragsgiver og «generalforsamling» – det norske folk. 

Justissektoren er et godt eksempel: 

Politiet brukes i et politisk korrekt spill for galleriet. Navlebeskuende stortingspolitikere blottet for kompetanse definerer urealistiske eller meningsløse mål og midler, mens de samtidig sulteforer politietaten (og mange andre etater) på ressurser, 

Ansvarlige politikere setter også inn etatsledere som fremstår som politisk korrekte. Disse er ofte ikke kompetente, ærlige eller modige nok til å påpeke at politikken er feil. De snakker politikerne etter munnen, og vil, dersom de skulle forstå situasjonen, aldri sette egen karriere på spill for å få etablert realistiske rammer som gjør etatene i stand til å møte publikums forventninger.

Politietaten kan enkelt forvandles til det de fleste borgere vil mene at politiet skal være, men aldri ser ut til å bli. Det står kun på politisk vilje.

Mange politikere, særlig på venstresiden, har en nedarvet skepsis til ordensmakten. Offentlige muskler er gode å ha når politikerne selv trenger beskyttelse, eller dersom ressursene kan brukes til å håndheve politisk korrekte og symbolske lovparagrafer eller til å motarbeide politiske motstandere. Ellers er de svært skeptiske til enhver form for maktbruk, både fra Politiet og Forsvaret. Hvor ille det kan bli, har vi sett i USA, der politiseringen av politiledelsen har kommet svært langt, og mange store byer fremstår som lovløse og i raskt forfall, etter demonisering og straffeforfølgning av politifolk som prøver å gjøre jobben sin. Man opplever hysteriske reaksjoner hvis en politisk sett «feil» person utsettes for politimakt, og stadige «defund the police»-kampanjer som ofte støttes av venstreliberale politikere.

Når politiets arbeidsforhold og avlønning blir dårlig nok, starter personellflukten. Dette har vi bl.a sett i Sverige, der politiet har mistet tusenvis av gode politifolk de siste årene. Årsaken er pålagt politisk korrekthet, underbemanning, underfinansiering og snevre rammer som gjør kriminalitetsbekjempelse surt, vanskelig, farlig og til dels meningsløst.

Aldri har Sverige hatt dårligere politidekning enn nå, og aldri har landet hatt mer grov kriminalitet. Norge ligger erfaringsmessig kun få år etter Sverige. Vi ser klare tendenser til «svenske tilstander», blant annet når det gjelder utviklingen i organisert, internasjonal og ofte voldelig kriminalitet. I tillegg brukes stadig mer ressurser på politisk korrekt prioritert kriminalitet, som sjelden samsvarer med den allmenne oppfatning av hva som er kriminelt, og hva slags kriminalitet som bør prioriteres når ressursene er knappe.

Ikke minst har Sveriges destruktive immigrasjonspolitikk, og den tilhørende eksplosive utviklingen (bokstavelig talt) i organisert kriminalitet, gjort svenske politifolks jobb stadig farligere og vanskeligere gjennom de siste 40 år. I fjor sluttet det nesten ti ganger flere politifolk i aktiv tjeneste, enn det myndighetene klarte å tilbake-rekruttere fra sivile jobber. Politihøyskolen i Sverige skraper bunnen når det gjelder kvalifiserte søkere. Selv ikke med senkede krav og en kvinneandel på ca 35%, får de besatt mer enn ca 60% av ledige studieplasser i 2023. 

https://www.riksdagen.se/sv/dokument-och-lagar/dokument/interpellation/malet-om-26-200-poliser-till-2025_H910309/

Hvordan kommer politiet i Norge ut av den bakevja som det øyensynlig har havnet i?

Ikke minst sliter norske byer med en eksplosiv utvikling i grov organisert kriminalitet samt volds- og ungdomskriminalitet. Disse kriminalitetsformene er også beslektet, noe vi bl.a ser tydelig i Sverige.

Den milde behandling som unge kriminelle får i rettsapparatet blir kynisk utnyttet, ved at eldre kriminelle skolerer mindreårige i vold og drap, og sender disse foran seg, vel vitende om at straffen blir svært mild, om de blir tatt.

Norsk politi har med sine begrensede ressurser vært tvunget til å utføre en svært utakknemlig Sisyfos-jobb ved å måtte jakte på «resirkulerte» kriminelle gjengangere. Det norske rettssystemet evner ikke å sette punktum for nærmest evigvarende kriminelle løpebaner. Til det er lovene eller tolkningen av dem, samt straffeutmålingene, for lite avskrekkende og langt fra progressive nok til å avbryte karrieren for vanekriminelle, samt hindre nyrekruttering. 

Kriminelle gjengangere produserer ofre på løpende bånd og er en stor samfunnsbelastning. De er vanskelige å stoppe med dagens virkemidler. Store politiressurser båndlegges permanent for å «gjete» disse.

Dette er hva Norgesdemokratene kan tenke seg å gjøre på justissektoren, om vi får mandat:

  1. Sørge for en profesjonell, upolitisert, modig og handlekraftig politiledelse med vide fullmakter.
  2. Skape juridisk og økonomisk rom for effektiv bekjemping av organisert kriminalitet, voldskriminalitet og det som i dag betegnes som barne- og ungdomskriminalitet – særlig den som gjentar seg.
  3. Ikke pålegge politiet symbolpolitiske mål, eller bekjemping av politisk opposisjon. Politiet skal ikke være et partipolitisk verktøy!
  4. Ikke gi opphold i Norge til personer med ukjent identitet/bakgrunn eller en kriminell historie.
  5. Utvise alle kriminelle av utenlandsk herkomst, enten ved engangstilfelle av grov kriminalitet, eller ved gjentatt kriminalitet av lavere alvorlighetsgrad. En betingelse for å opprettholde tildelt statsborgerskap, må også være fremtidig lovlydighet. Ved lovbrudd (grovt eller gjentatt) må statsborgerskap kunne tilbakekalles. 
  6. Utvise alle immigranter som beviselig er uærlige, ved at de har fått opphold i Norge på falske premisser, bl.a de som reiser på ferie til land de har flyktet fra, eller viser annen atferd som indikerer at de har løyet (De kan f.eks påstå at de er homofile, men utviser heterofil atferd, eller har konvertert fra sin opprinnelige ideologi/religion, men viser i praksis at de ikke har gjort det). Dette bedrageriet er svært dyrt for Norge både økonomisk og sikkerhetsmessig. 
  7. Utvidet adgang til ransaking og svært streng straff for personer som uten tillatelse bærer våpen offentlig uten legitim grunn. Rimelig skjønn bør dog utvises.
  8. Innføre kollektiv avstraffelse av gjenger som har begått voldskriminalitet, særlig i tilfeller der det er umulig å bevise hvem som gjorde hva. 
  9. Senke den kriminelle lavalder til 12 år. Mer effektivt og preventivt strafferegime for mindreårige gjengangere og deres eventuelle «mentorer».
  10. Holde mindreåriges familier ansvarlige for mindreåriges forbrytelser. Utvisning av hele familier i ekstreme tilfeller.
  11. Eliminere flaskehalser i rettssystemet. Sørge for nok kapasitet i alle ledd, ikke minst for utøvende politi, etterforskning, domstoler og fengsler. Det fremstår i dagens situasjon, med åpenbar underkapasitet i Politiet, direkte talentløst å ikke ha jobb til 500 nyutdannede politistudenter.
  12. Kriminalitetsbekjempelse kan ikke henge på budsjetter. Det skal drives effektivt, men publikum skal samtidig alltid få det servicenivået det er naturlig å forvente, uansett kostnad. Når det er sagt, vil et mer effektivt system kreve mindre ressurser over tid, enn det som vil bli nødvendig om man kjører videre i dagens spor.
  13. Politiet er avhengig av å kunne vise autoritet og troverdighet. Politikere og medier som kritiserer politiets arbeid i offentligheten, bør kunne dokumentere sine påstander. 

For øvrig skal selvfølgelig reelle overgrep og overtramp fra politiet meldes og påtales som før.

Politifolk skal motiveres, respekteres, ha anstendig betalt og føle at jobben er meningsfylt. Slik sikres minimalt frafall, god rekruttering av egnet personell, høy servicegrad og et trygt Norge.

Noen vil kanskje si at en del av de nevnte tiltak er for strenge. Norgesdemokratene synes ikke det.    Vi er mer opptatt av lovlydige borgeres trygghet enn de kriminelles rettigheter. Med en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse kan Norge unngå mange drap, tusenvis av ofre med livsvarige traumer og store økonomiske tap for samfunnet. Norske borgeres trygghet og livskvalitet vil øke merkbart. 

Det står kun på politisk vilje og evne til å prioritere. Penger finnes.

 

 

Av Geir Ugland Jacobsen, siviløkonom og partileder for Norgesdemokratene

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.