Oljefondets nye sjef Nicolai Tangen i Norges Bank Investment Managements lokaler i London den 26. mars 2020. Foto: Nina E. Rangoy / NTB scanpix.

Utnevnelsen av Nicolai Tangen til ny sjef for Statens pensjonsfond utland, gjerne omtalt som Oljefondet, skulle i utgangspunktet ikke gi grobunn for nevneverdige innsigelser. Hvem kunne være bedre egnet til å forvalte Norges finansformue enn en mann som i løpet av femten år har bygd opp et investeringsfond fra ingenting til hundretalls milliarder kroner?

En mulig innvending er at en av Londons mest vellykkede forvaltere av et privat hedgefond må ha benyttet seg av endel strategier og instrumenter som det er mindre plass for i forvaltningen av den norske statens finansformue. En person som blir veldig rik veldig raskt, vil uunngåelig ha operert med en noe annen terskel for risikotoleranse enn en nasjon kan tillate seg på innbyggernes vegne.

Men Oljefondets sjef har et politisk bestemt mandat som ikke gir vedkommende et handlingsrom av samme type, så det er begrenset hvor mye spenstigere fondets plasseringer kan bli under den nye ledelsen, og innenfor det rommet virker Tangen uvanlig velegnet. Han fremstod nærmest som en ideell kandidat.

Helt til han torsdag, kort etter kunngjøringen av utnevnelsen, gjorde et mageplask av kolossale dimensjoner, da han meddelte offentligheten at han er tilhenger av 100 prosents arveavgift.

Aftenposten siterer Tangen:

Nå skal han lede forvaltningen av Norges sparegris på 10.000 milliarder kroner. Men til å være milliardær har han et litt annerledes syn på arveavgift. Ved arv vil han inndra personlige formuer til staten.

– Jeg mener arveavgiften burde være 100 prosent. Jeg synes det er ekstremt urettferdig at noen blir født med en stor pengesekk. Alle burde starte på null, sier han.

Dette er feil på så mange måter at man ikke helt vet hvor man skal begynne.

Ideen er intet mindre enn radikal, nærmest ekstrem. Ikke engang Sovjetunionen under Stalin hadde 100 prosents arveavgift. USA har 40 prosents arveavgift, men det er fra et innslagspunkt på flere millioner skattefrie dollar, som gjør det mulig å gi barna en start godt over null.

Hvis man skal argumentere for at 100 prosent arveavgift er genialt til tross for at ingen land på planeten har det, må man være rede til ikke bare å skrote selve familie- og generasjonskontrakten slik vi kjenner den. Man må også gi avkall på helt elementær psykologisk tenkning, som er godt forklart f.eks. i «Knophs oversikt over Norges rett», hvor det i 8. utgave blant annet heter at «uten privat arverett kan neppe eiendomsretten fylle sin samfunnsmessige oppgave».

Den spore til arbeid og initiativ som eiendomsretten gir, ville trolig miste en stor del av sin kraft, dersom eieren ikke visste at formuen etter døden kommer mennesker til gode, som han finner det umaken verdt å legge ryggen til for. Historien viser da også at overalt hvor individuell eiendomsrett er anerkjent, har man i en eller annen form tatt privatarveretten med på kjøpet.

Et kanskje enda større problem med Tangens ideer er at den tenkningen han gjør om individer, like gjerne kan anvendes på nasjoner. Oljefondets nye sjef mener det er «ekstremt urettferdig at noen blir født med en stor pengesekk». Men i Norge blir faktisk alle født med en stor pengesekk – den pengesekken han selv skal passe på, samtidig som han mener det er urettferdig å bli født med en. Hvordan i himmelens navn kan han unngå å se dette paradokset selv?

Det kreves en helt ualminnelig kombinasjon av intelligens, hardt arbeid og kanskje fremfor alt ærgjerrighet for å oppnå det Tangen har gjort i sin forvalterkarriere. Men mageplasket får en til å tenke at de aldeles fremragende egenskapene han ikke kan unngå å ha, er kommet på bekostning av noen blinde flekker. Kanskje han ikke er helt i sync med vanlige mennesker.

– Det viktigste for barna i livet er å sette seg noen mål, og forhåpentlig nå noen mål.

Virkelig? Er det ikke viktigere å være elsket?

Tangen ser ut til å være beruset av sin egen intelligens, noe som bringer tankene hen på noen andre hedgefondforvaltere som også gjorde enorm suksess, nærmere bestemt personene bak Long Term Capital Management (LTCM), som de første årene etter oppstarten i 1994 tjente astronomiske summer på intelligente investeringer. To nobelprisvinnere i økonomi, Scholes og Merton, satt i selskapets styre. Selskapets matematiske modeller virket så perfekt at man trodde seg ufeilbarlig. Men før år 2000 hadde LTCM tapt så enorme summer med sofistikerte finansielle instrumenter, at selskapet ikke bare gikk overende, men også truet med å destabilisere hele finansbransjen så mye at den amerikanske sentralbanken måtte gripe inn for å avverge kaos.

Historien er fascinerende gjenfortalt i Roger Lowensteins bok «When Genius Failed». Tangen vil naturligvis ikke kunne bruke Oljefondet til den samme formen for kasinoinvesteringer som LTCM, men hva om hans geni likevel skulle gå på en smell? Som reklamen for investeringsprodukter alltid presiserer, er tidligere avkastning ingen garanti for fremtidig sådan. Er en kandidat ideell hvis man ville føle seg utrygg i fravær av de strenge reglene han må operere under?

Tangen ser ut til å være en helt annen type enn forgjengeren Yngve Slyngstad, en mann som ikke bare er dyktig, uvanlig intelligent og ditto velutdannet, men også belest og bereist, samtidig som han har bena på jorden. Oljefondets avtroppende sjef har aldri vært i nærheten av å gi et useriøst inntrykk, ei heller hadde forgjengeren Knut Kjær vært det.

Og kanskje er det Slyngstad selv som har levert den beste begrunnelsen for at etterfølgeren er uegnet til jobben denne har fått. I 2014 sa han til Reuters:

“We cannot behave in a way that makes people doubt that we have their best interests at heart,” he told Reuters last August. “Our duty as an asset manager is to manage the people’s money, public money. This means there is a particular responsibility on us.”

Gitt at det er sånn at Tangen synes at barn ikke bør arve noe etter foreldrene, hvordan kan man være sikker på at det er befolkningens beste som er viktigst for ham?

Med tanke på hvor far out forslaget om 100 prosents arveavgift er, begynner man å lure på hvordan han egentlig kom seg gjennom rekrutteringsprosessen uten feilskjær. Han har en av landets viktigste jobber, og han viser ikke «særskilt ansvar» ved å opptre som en løs kanon.

Er du komfortabel med å betro dine og landets sparepenger til denne mannen?

Nicolai Tangen har siden beklaget uttalelsen, som han sier ikke var et politisk utspill. Oljefondets sjef skal ikke si noe som kan tolkes politisk, erkjenner han.

Kjøp Peder Jensens bok her!