Mye har vært sagt om Behring Breivik, men jeg kan ikke huske at noen har hatt forstand til å påpeke at mannen og hans spektakulære terroranslag har reintrodusert livsalvoret.
Hvaforno! Har det vært borte, livsalvoret?
Ja, det kan se sånn ut. Kanskje er det den universelle velferdsstat støttet opp av et raskt voksende villnis av rettigheter, kanskje er det markedsøkonomien med dens enestående evne til å tilfredsstille menneskets egosentrerte impulsliv eller kanskje er det dataspillenes stadig nye sjanser som har klart å jage vekk nordmannens forståelse for livets ufravikelige kontanthet.
Dette og mer ser ut til å ha gitt nordmannen en følelse av å være beskyttet. Usårbar. Men beskyttelsen man har laget seg er i realiteten like tynn som en plasthinne. Og ikke mer beskyttende heller. I stille vær kan plast være nok.
Selvsagt fødes vi ikke med et tilgodehavende fra universet, tilværelsen eller staten. Selvsagt skylder ikke noen oss noe som helst. Selvsagt ikke. Men det motsatte har vi fortalt oss selv i mange år nå. Det er vår nye tro.
Vi som har tillatt oss å være uenig i den førte, liberale innvandringspolitikk mener selv at vi har vært motivert av en velvilje mot vår neste, ikke rasehat. Vi mener å se at når man ønsker å dekonstruerer nasjonen og norskhet, så har man begitt seg inn på en himmelstormende usikker galei.
Til tross for at vi lever i et demokrati med antatt sympati for den åpne meningsbrytning, har våre perspektiv vært forvist til kommentarfeltene i diverse nettaviser. Der står vi og roper og skriker.
Ikke alle er like velformulert og gjennomtenkt hele tiden, noe man ikke har unnlatt å bruke mot oss, grumset.
Hele tidsånden er preget av ungdommens hybris. De revolusjonære linjene trekkes opp som man gjorde i Sovjets politbyrå. Man snur elveløp og forflytter hele folkeslag.
Her finnes ikke andre begrensinger enn de som bebor ens fantasi. I bakgrunnen aner vi den revolusjonæres voldelige forakt for foreldrehjemmet. Vil du ikke, så skal du. Det er bestemt.
En del mennesker har i tiden etter 22/7 kommet med beklagelser for at de i de kaotiske timene rett etter anslaget mistenkte muslimer for å stå bak. De nærmest nyter den offentlige botsøvelsen når de kan få innrømme at de tok feil. Jeg må innrømme at også jeg tok feil, sånn rundt klokka 1700 den 22. juli 2011. Jeg trodde faktisk det var Gaddafi som sa takk for det siste NATO-fly som bombet hans land. Al Qaida har jeg for lengst avskrevet som middelmådige og oppskrytte terrorister. De er rett og slett ikke flinke i sitt fag. Brutale, ja! Men ikke noe mer.
Du kan ta så mye avstand du bare vil, men det er spektakulært at én mann alene klarer å avstedkomme så mye død og ødeleggelse som ABB. Om ikke annet så viser det nedsiden av europeerens krefter: han kan oppfinne penicillin og drive frem rettsstaten, men han kan også, egenhendig, drepe uhyrlig mange før de gode kreftene får sukk for seg. Burde vi ikke husket det?
I årevis har jeg ventet på motvolden. Og ikke har jeg kunnet forstå hvor den ble av. Det har ingen hensikt å lure seg selv, Europa er krigens kontinent, og europeerens destruktive kraft er legendarisk.
For egen regning, jeg tror ikke at et møllspist EU-prosjekt skal klare å oppheve akkurat den tyngdekraften. Europeeren er enda en tribalist (som resten av verden), til amerikanerens irritasjon. Hvorfor skulle ikke europeerens gamle agg vekkes til live når han opplever at hans nabolag kolonialiseres av fremmede kulturer? Fra Belgia hører vi at det, til nordmenns forbauselse, er lite samhold mellom vallonerne og flamlenderne. De kan bo i samme landsby, men har likevel hver sine musikkorps, kafeer, idrettslag og kirkebygg. Alt dette til tross for at de ser klin like ut og har samme religion?! Du skal ikke se bort fra at i en ikke så fjerne fremtid vil fornorskningspolitikk bli moteriktig igjen.
Nei, jeg kan ikke si at jeg er sjokkert over 22/7. Jeg hadde ikke forventet at det første anslaget skulle komme i Norge eller at det skulle være så grensesprengende voldelig eller at det skulle rette seg mot det statsbærende partis ungdommer. Men at vi ville få motvold ett eller annet sted på en eller annen måte, det overrasker overhode ikke.
Det var en håndverker som tørt bemerket det. Han har null år på høyskole, men til gjengjeld har livets skole lært ham noen avgjørende innsikter, blant annet den om livsalvoret: «Har de ikke CNN?». Hans kommentar gjaldt alle de som forferdet har uttalt seg i media i tiden etter anslaget.
Verden er full av terror. Vi gjesper over nyheten om noen dusin sprengte mennesker i Baghdad en torsdag morgen, så hvorfor ikke også her?
Jeg tror ikke at 22/7 vil forbli den eneste noteringen i boka «Motvold i Europa».