Tillit og kontroll

Mimisbrunnr

En av mine med­ar­bei­dere er en kvinne i godt vok­sen alder som for drygt to år siden skled på vei til arbei­det, falt og pådro seg et rik­tig stygt ankel­brudd. Damen ble brakt til syke­hus der hun ble ope­rert så godt råd var. Hun kom seg, men ikke helt, og i dag sit­ter hun igjen med bety­de­lige ankel­pla­ger. Hun arbei­der så mye som mulig, men har kro­niske smer­ter og pro­ble­mer med rei­sing til og fra arbeidsstedet.

I etter­for­lø­pet etter ulyk­ken og behand­lin­gen har min med­ar­bei­der hatt utal­lige kon­tak­ter med et nes­ten til­sva­rende antall NAV-ansatte. Beskje­dene har vært mange og mot­si­gel­ses­fulle. Jeg, hen­nes nær­meste sjef, har også vært inn­kob­let på et hjørne og har fått brev inn­imel­lom med nær­mest tru­ende inn­hold; NAV etter­spør møter her og til­tak der. Tonen er ikke hjelp­som, sna­rere oser den av mis­tro og ønske om å gjøre ters­ke­len til ulike ytel­ser så høy som mulig. Både damen selv - som abso­lutt ikke har noen psyko­so­siale arbeids­pro­ble­mer, men deri­mot en rik­tig dår­lig ankel etter et kom­pli­sert brudd - og jeg er smått hode­rys­tende og lurer på hvor­dan NAV bru­ker sin tid og sine ressurser.

Nå er det ikke min mening denne gang å snakke om skade­virk­nin­gene av fusjo­ner gene­relt eller etab­le­rin­gen av NAV spe­si­elt selv om jeg tror man kunne vridd en hel del all­menn­kunn­skap ut av å stu­dere hva inten­sjo­nene var og hvor­dan resul­ta­tet ble for nett­opp dem og deres kli­en­ter. Det jeg ønsker er å se litt prin­si­pi­elt på hvor­dan balan­sen mel­lom til­lit til og kon­troll av men­nes­ker fin­nes i sam­fun­net, samt gjøre meg noen reflek­sjo­ner over hvor­dan dette var før sam­men­lig­net med nå. Kan­skje vi til om med kan komme med noen for­sik­tige spå­dom­mer om hvor­dan frem­ti­den vil bli.

Trygde­sys­te­met så vel som sam­funns­li­vet for øvrig har i Norge i hoved­sak vært byg­get på til­lit. Selv­sagt har vi hatt kon­troll­sys­te­mer, i ulik grad på ulike områ­der, men grunn­lig­gende til­lit mel­lom men­nes­ker har vært hoved­prin­sip­pet. Det aller mest fan­tas­tiske med til­li­ten har vært at den har gått begge veier: De som har mot­tatt ord­rer oven­fra, har reg­net med at lederne har vil­let hele sam­fun­nets vel, ikke bare det beste for seg selv og sine nær­meste, og de som har vært i makt­po­si­sjon, har stolt på at de under­gitte har gjort som best de kunne. Går vi til­bake til eksem­pe­let med syk­dom og trygd, så blir dette eks­tra tyde­lig: Man har i det store og hele trodd den hjelp­sø­kende på hans ord. Visst har man vært klar over at lureri kan fore­komme og fore­kom­mer, men risi­koen for slikt har vært vur­dert som så liten at man har holdt kon­troll­ru­ti­nene på et minimum.

Hva skyl­des det at til­lit men­nes­ker imel­lom var bære­bjel­ken i det gamle norske sam­fun­net, ikke kon­troll eller frykt for straffe­re­ak­sjo­ner om man tråk­ket over gren­sene for det aksep­table? Dette er et stort og kom­pli­sert spørs­mål som jeg langt fra har alle sva­rene på, men noen for­hold for­tje­ner å fremheves.

Én for­kla­ring kan søkes i at det er frie kvin­ner og menn som har byg­get opp sam­fun­net, ikke under­gitte trel­ler, liv­egne eller lei­len­din­ger. Den selv­sten­dige bon­den eller fiske­ren har vært den vik­tigste rolle­mo­del­len. Sam­ti­dig har folk vært avhen­gige av hver­andre, av at alle bidrar med sitt. Fri­het gir ansvar­lig­het og selv­sten­dig­het; disse kva­li­te­tene hen­ger med nød­ven­dig­het sam­men. Dri­ver man sitt eget, som bøn­der og fiskere tra­di­sjo­nelt har gjort, eller er man del av små arbeids­fel­les­skap, så nyt­ter det ikke å lure seg unna, å være ”smart”. Den ansvar­lige men­ta­li­te­ten har blitt over­ført med mors­mel­ken fra gene­ra­sjon til gene­ra­sjon, og så lenge den domi­nerte i sam­fun­net, så kunne man basere seg på til­lit sna­rere enn kon­troll i langt større grad enn van­lig har vært i mange andre mer folke­rike, men ufrie, samfunn.

Den reli­gions­va­ri­an­ten som pre­get det norske sam­fun­net, var luthe­ra­nis­men. Sen­tralt her står kva­li­te­ter som plikt­fø­lelse, inklu­sive plikt til å gjøre sitt beste arbeids­mes­sig også når ingen ser en (for Gud ser deg selv når intet men­neske gjør det) og ansvar­lig­het over­for egen sam­vit­tig­het. Det blir drif­tige sam­funn og god økonomi av slikt, som man også ser det i den cal­vi­nis­tiske vari­an­ten av pro­tes­tan­tis­men, så i alle fall hva dette angår er Sunn­møre i Norge, Små­land i Sve­rige og Geneve i Sveits like­stilte kul­tur­ge­o­gra­fiske enti­te­ter. Men når denne tros­grun­nen svek­kes til ikke len­ger å fin­nes som et sam­funns­for­mende fel­les­eie, eller endog for­hå­nes i tone­an­gi­vende kret­ser som det i dag skjer, så mis­ter man etter hvert den reli­giøst medi­erte plikt­ad­fer­den. Fusk blir van­li­gere og beho­vet øker for å kon­trol­lere men­nes­ker der de før ble møtt med tillit.

Det sies flei­pete i visse sam­men­hen­ger at ”stør­rel­sen betyr ikke noe”, men når det gjel­der mulig­he­ten for å skape vel­fun­ge­rende, funk­sjo­nelle struk­tu­rer byg­get på til­lit mel­lom selv­sten­dige men­nes­ker i ste­det for frem­tvun­get av kon­troll med mulig­het for straffe­re­ak­sjo­ner, så er det ikke tvil i min sjel at påstan­den er feil. Jo mindre enhe­tene er, jo mer gjen­nom­sik­tige de er og jo mer men­nes­kene kjen­ner og tren­ger hver­andre, desto bedre fun­ge­rer til­lits­ba­serte sys­te­mer. I krig kjem­per og anstren­ger sol­da­ter seg for kame­ra­tene i det egne laget først og fremst, og også i alle­hånde freds­sam­men­hen­ger er hen­sy­net til de nære arbeids­ka­me­ra­tene avgjø­rende for det dag­lige, sam­vit­tig­hets­fulle arbei­det. Kort sagt: Jo større og mer uper­son­lige enhe­tene blir (multi­na­sjo­nelle fore­tak og fusjo­nerte mega­lo­mani­syke­hus er skrekk­ek­semp­lene), desto mer svin­ner arbeids­ta­ger­nes vilje til å strekke seg eks­tra for fel­les­ska­pet. Mot­satt vil til­bøye­lig­he­ten til å kutte hjør­ner og snike seg unna som best man kan, ha gode vekst­vil­kår i uper­son­lige struk­tu­rer der man ikke direkte ser og mer­ker kraft­lin­jene mel­lom de ulike led­dene i produksjonsprosessen.

Hvilke fak­to­rer ska­per den økte tendens til et jus-basert kon­troll­sam­funn som vi nå ser vokse fram der det før var mer infor­melle, tillit-baserte meka­nis­mer som drev utvik­lin­gen? Det sier seg selv at man her har et slags null­sum­spill der mer kon­troll gir mindre til­lit og vice versa.

For å ta den reli­giøse dimen­sjo­nen og dens etiske kon­se­kven­ser først, så er det åpen­bart at vi for tiden befin­ner oss i en til­stand pre­get av uba­lanse. Vi lever på de siste res­tene av luthe­ransk arbeids­mo­ral, sam­ti­dig som man ikke på noen måter sik­rer etter­for­sy­nin­gen av samme. Og la meg pre­si­sere at heri inn­går også dens sosia­lis­tiske eller sosial­de­mo­kra­tiske avleg­ger, soli­da­ri­tets­prin­sip­pet (jeg vet meget vel at man fin­ner det jeg her kal­ler luthe­ransk arbeids­mo­ral også i andre etiske sys­te­mer på samme måte som man selv­sagt fin­ner soli­da­ri­tets­tenk­nin­gen også uten­for sosia­lis­men og sosial­de­mo­kra­tiet, men i vårt land er det sær­lig gjen­nom disse to hovedt­enden­sene de er blitt alminneliggjort).

”Gjør din plikt, krev din rett!” het det engang i Arbei­der­par­ti­ets reto­rikk. En uhel­dig per­son med alvor­lig rest­til­stand etter syk­dom eller skade møtes i dag av NAV med byrå­krati ispedd mis­tenk­som­het sna­rere enn med hjelp­som­het. Siste del av slag­or­det ser altså ut til å være end­ret til ”bevis din rett” i det nye kon­troll­sam­fun­net. Sta­dig oftere må den hjelp­sø­kende gjøre dette ved advo­ka­ters eller andre uten­for­stå­en­des hjelp, hvil­ket ikke akku­rat er noen hyg­ge­lig situa­sjon for en van­lig og ærlig norsk arbeider.

Tenden­sen til å fusjo­nere virk­som­he­ter til sta­dig større enhe­ter ska­per bok­sta­ve­lig så vel som i over­ført betyd­ning avstand mel­lom sje­fer og ansatte. Slik redu­se­res til­li­ten både oppad og nedad, og når til­li­ten skran­ter, så søkes den erstat­tet av kon­trol­ler som i siste instans base­res på mulig­he­ten for straff. Frem­med­gjø­rin­gen i sys­te­met øker, frust­ra­sjo­nen øker, arbeids­vil­jen og ståpå-viljen mins­ker. De eneste som vin­ner på en slik utvik­ling, er kas­ten av kon­trol­lø­rer i et nyetab­lert sjefs­skikt, et skikt som etter hvert når en bety­de­lig tyk­kelse, og de juri­diske eks­per­tene som skal bidra ved even­tu­elle straffe­re­ak­sjo­ner. Der man før kjente hver­andre og kunne snakke sam­men, i mer enn én mening på samme språk, så har man nå både offent­lig og pri­vat spe­sia­li­serte HR-staber (for ”human resources”; man spør seg om ikke det nye leder­skik­tet eier språk­lig skam­vett i det minste, men sva­ret er dess­verre nei) og andre som skal over­våke og kon­trol­lere de ansat­tes adferd.

Ende­lig skjer gjen­nom masse­inn­vand­rin­gen (ordet er på sin plass trass i at man med ulike pro­ku­ra­tor­knep for­sø­ker å for­klare at intet slikt fore­går) en økning av for­skjel­lene i sam­fun­net som uve­ger­lig med­fø­rer at folk ikke len­ger kjen­ner hver­andre, ikke føler sam­hø­rig­het med hver­andre som før. At dette har mange kon­se­kven­ser, er ikke noen nyhet for lesere av document.no, men i vår sam­men­heng her er det vik­tige at til­li­ten men­nes­ker imel­lom blir mindre når man ikke i samme grad gjen­kjen­ner seg selv i andre len­ger: mis­troen øker, til­li­ten mins­ker. Utover denne indi­rekte effek­ten kom­mer selv­sagt den direkte, at det flyt­ter tuse­ner av men­nes­ker hit som har en inn­grodd mis­til­lit til myn­dig­he­ter og hvis soli­da­ri­tets­tenk­ning er begren­set til egen fami­lie eller klan; for disse vil fel­les­kas­sen være en hon­ning­krukke som man med ærlige eller uær­lige mid­ler prø­ver å få størst mulig del av. Sam­ti­dig som inn­flyt­tin­gen belas­ter de soli­da­riske fel­les­skaps­løs­nin­gene, gjør den opp­slut­nin­gen om dem blant de inn­fødte, de etnisk norske, mindre og mindre.

Sam­men­hengs­kraf­ten (eller sam­hold­skraf­ten eller kohe­sjo­nen, kjært barn har mange navn) i sam­fun­net har altså de siste årene blitt mer og mer tynn­slitt sam­ti­dig som kra­vene til støtte­ytel­ser til dem som bor her i lan­det, øker. Sam­hold­skraft frem­mer man ikke med reto­riske besver­gel­ser, enten man nå snak­ker om dug­nad, fel­le­skap eller nabo­kjer­rin­ger av digi­tale eller andre typer, men gjen­nom prak­tisk poli­tikk. I ste­det for å styrke sam­hold­skraf­ten, utar­mes den i det norske sam­fun­net av i dag, gjen­nom til­ta­gende uthu­ling av tra­di­sjo­nell moral, svek­kelse av fami­lien som sosial enhet, og ende­lig - sær­de­les vik­tig også i dette per­spek­ti­vet - ved å gjøre befolk­nin­gen hete­ro­gen i en takt som folks følel­ses­liv ikke kla­rer å akseptere.

Den norske vel­ferds­sta­ten som vi har kjent den, er ikke len­ger bære­kraf­tig. Eldre­bøl­gen, større helse­ut­gif­ter og mas­sivt økte trygde­ut­be­ta­lin­ger til nyinn­flyt­tede med liten vilje og evne til å for­sørge seg selv gjør at belast­nin­gene på sys­te­met sti­ger mens vik­tige fak­to­rer som har bidratt til å skape en soli­da­risk sam­funns­mo­dell - som høy arbeids­mo­ral, ansvar­lig­het for eget og fami­li­ens liv, stor sam­hold­skraft innad i sam­fun­net - er under press for ikke å si direkte angrep i glo­ba­li­se­rin­gens navn.

Enn så lenge bru­ker vi eks­tra­inn­tek­ter fra et nærings­liv dopet med fos­silt brenn­stoff til å utligne uba­lan­sen mel­lom krav og evner. Dette kan ikke vare ved. Over­gan­gen til det multi­kul­tu­relle sam­fun­net utgjør ikke bare er en fare for den norske nasjo­nal­sta­ten slik vi kjen­ner den, men også for vel­ferds­sta­ten. Jo før fler­tal­let i fol­ket inn­ser dette, desto bedre. Inn­stram­nin­ger må skje, og helst så snart som mulig. Å skyve reg­nin­gen over på frem­ti­dige gene­ra­sjo­ner er både uan­sten­dig og i leng­den umulig.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.