Tillit og kontroll

Mimisbrunnr

En av mine medarbeidere er en kvinne i godt voksen alder som for drygt to år siden skled på vei til arbeidet, falt og pådro seg et riktig stygt ankelbrudd. Damen ble brakt til sykehus der hun ble operert så godt råd var. Hun kom seg, men ikke helt, og i dag sitter hun igjen med betydelige ankelplager. Hun arbeider så mye som mulig, men har kroniske smerter og problemer med reising til og fra arbeidsstedet.

I etterforløpet etter ulykken og behandlingen har min medarbeider hatt utallige kontakter med et nesten tilsvarende antall NAV-ansatte. Beskjedene har vært mange og motsigelsesfulle. Jeg, hennes nærmeste sjef, har også vært innkoblet på et hjørne og har fått brev innimellom med nærmest truende innhold; NAV etterspør møter her og tiltak der. Tonen er ikke hjelpsom, snarere oser den av mistro og ønske om å gjøre terskelen til ulike ytelser så høy som mulig. Både damen selv – som absolutt ikke har noen psykososiale arbeidsproblemer, men derimot en riktig dårlig ankel etter et komplisert brudd – og jeg er smått hoderystende og lurer på hvordan NAV bruker sin tid og sine ressurser.

Nå er det ikke min mening denne gang å snakke om skadevirkningene av fusjoner generelt eller etableringen av NAV spesielt selv om jeg tror man kunne vridd en hel del allmennkunnskap ut av å studere hva intensjonene var og hvordan resultatet ble for nettopp dem og deres klienter. Det jeg ønsker er å se litt prinsipielt på hvordan balansen mellom tillit til og kontroll av mennesker finnes i samfunnet, samt gjøre meg noen refleksjoner over hvordan dette var før sammenlignet med nå. Kanskje vi til om med kan komme med noen forsiktige spådommer om hvordan fremtiden vil bli.

Trygdesystemet så vel som samfunnslivet for øvrig har i Norge i hovedsak vært bygget på tillit. Selvsagt har vi hatt kontrollsystemer, i ulik grad på ulike områder, men grunnliggende tillit mellom mennesker har vært hovedprinsippet. Det aller mest fantastiske med tilliten har vært at den har gått begge veier: De som har mottatt ordrer ovenfra, har regnet med at lederne har villet hele samfunnets vel, ikke bare det beste for seg selv og sine nærmeste, og de som har vært i maktposisjon, har stolt på at de undergitte har gjort som best de kunne. Går vi tilbake til eksempelet med sykdom og trygd, så blir dette ekstra tydelig: Man har i det store og hele trodd den hjelpsøkende på hans ord. Visst har man vært klar over at lureri kan forekomme og forekommer, men risikoen for slikt har vært vurdert som så liten at man har holdt kontrollrutinene på et minimum.

Hva skyldes det at tillit mennesker imellom var bærebjelken i det gamle norske samfunnet, ikke kontroll eller frykt for straffereaksjoner om man tråkket over grensene for det akseptable? Dette er et stort og komplisert spørsmål som jeg langt fra har alle svarene på, men noen forhold fortjener å fremheves.

Én forklaring kan søkes i at det er frie kvinner og menn som har bygget opp samfunnet, ikke undergitte treller, livegne eller leilendinger. Den selvstendige bonden eller fiskeren har vært den viktigste rollemodellen. Samtidig har folk vært avhengige av hverandre, av at alle bidrar med sitt. Frihet gir ansvarlighet og selvstendighet; disse kvalitetene henger med nødvendighet sammen. Driver man sitt eget, som bønder og fiskere tradisjonelt har gjort, eller er man del av små arbeidsfellesskap, så nytter det ikke å lure seg unna, å være ”smart”. Den ansvarlige mentaliteten har blitt overført med morsmelken fra generasjon til generasjon, og så lenge den dominerte i samfunnet, så kunne man basere seg på tillit snarere enn kontroll i langt større grad enn vanlig har vært i mange andre mer folkerike, men ufrie, samfunn.

Den religionsvarianten som preget det norske samfunnet, var lutheranismen. Sentralt her står kvaliteter som pliktfølelse, inklusive plikt til å gjøre sitt beste arbeidsmessig også når ingen ser en (for Gud ser deg selv når intet menneske gjør det) og ansvarlighet overfor egen samvittighet. Det blir driftige samfunn og god økonomi av slikt, som man også ser det i den calvinistiske varianten av protestantismen, så i alle fall hva dette angår er Sunnmøre i Norge, Småland i Sverige og Geneve i Sveits likestilte kulturgeografiske entiteter. Men når denne trosgrunnen svekkes til ikke lenger å finnes som et samfunnsformende felleseie, eller endog forhånes i toneangivende kretser som det i dag skjer, så mister man etter hvert den religiøst medierte pliktadferden. Fusk blir vanligere og behovet øker for å kontrollere mennesker der de før ble møtt med tillit.

Det sies fleipete i visse sammenhenger at ”størrelsen betyr ikke noe”, men når det gjelder muligheten for å skape velfungerende, funksjonelle strukturer bygget på tillit mellom selvstendige mennesker i stedet for fremtvunget av kontroll med mulighet for straffereaksjoner, så er det ikke tvil i min sjel at påstanden er feil. Jo mindre enhetene er, jo mer gjennomsiktige de er og jo mer menneskene kjenner og trenger hverandre, desto bedre fungerer tillitsbaserte systemer. I krig kjemper og anstrenger soldater seg for kameratene i det egne laget først og fremst, og også i allehånde fredssammenhenger er hensynet til de nære arbeidskameratene avgjørende for det daglige, samvittighetsfulle arbeidet. Kort sagt: Jo større og mer upersonlige enhetene blir (multinasjonelle foretak og fusjonerte megalomanisykehus er skrekkeksemplene), desto mer svinner arbeidstagernes vilje til å strekke seg ekstra for fellesskapet. Motsatt vil tilbøyeligheten til å kutte hjørner og snike seg unna som best man kan, ha gode vekstvilkår i upersonlige strukturer der man ikke direkte ser og merker kraftlinjene mellom de ulike leddene i produksjonsprosessen.

Hvilke faktorer skaper den økte tendens til et jus-basert kontrollsamfunn som vi nå ser vokse fram der det før var mer informelle, tillit-baserte mekanismer som drev utviklingen? Det sier seg selv at man her har et slags nullsumspill der mer kontroll gir mindre tillit og vice versa.

For å ta den religiøse dimensjonen og dens etiske konsekvenser først, så er det åpenbart at vi for tiden befinner oss i en tilstand preget av ubalanse. Vi lever på de siste restene av lutheransk arbeidsmoral, samtidig som man ikke på noen måter sikrer etterforsyningen av samme. Og la meg presisere at heri inngår også dens sosialistiske eller sosialdemokratiske avlegger, solidaritetsprinsippet (jeg vet meget vel at man finner det jeg her kaller lutheransk arbeidsmoral også i andre etiske systemer på samme måte som man selvsagt finner solidaritetstenkningen også utenfor sosialismen og sosialdemokratiet, men i vårt land er det særlig gjennom disse to hovedtendensene de er blitt alminneliggjort).

”Gjør din plikt, krev din rett!” het det engang i Arbeiderpartiets retorikk. En uheldig person med alvorlig resttilstand etter sykdom eller skade møtes i dag av NAV med byråkrati ispedd mistenksomhet snarere enn med hjelpsomhet. Siste del av slagordet ser altså ut til å være endret til ”bevis din rett” i det nye kontrollsamfunnet. Stadig oftere må den hjelpsøkende gjøre dette ved advokaters eller andre utenforståendes hjelp, hvilket ikke akkurat er noen hyggelig situasjon for en vanlig og ærlig norsk arbeider.

Tendensen til å fusjonere virksomheter til stadig større enheter skaper bokstavelig så vel som i overført betydning avstand mellom sjefer og ansatte. Slik reduseres tilliten både oppad og nedad, og når tilliten skranter, så søkes den erstattet av kontroller som i siste instans baseres på muligheten for straff. Fremmedgjøringen i systemet øker, frustrasjonen øker, arbeidsviljen og ståpå-viljen minsker. De eneste som vinner på en slik utvikling, er kasten av kontrollører i et nyetablert sjefsskikt, et skikt som etter hvert når en betydelig tykkelse, og de juridiske ekspertene som skal bidra ved eventuelle straffereaksjoner. Der man før kjente hverandre og kunne snakke sammen, i mer enn én mening på samme språk, så har man nå både offentlig og privat spesialiserte HR-staber (for ”human resources”; man spør seg om ikke det nye lederskiktet eier språklig skamvett i det minste, men svaret er dessverre nei) og andre som skal overvåke og kontrollere de ansattes adferd.

Endelig skjer gjennom masseinnvandringen (ordet er på sin plass trass i at man med ulike prokuratorknep forsøker å forklare at intet slikt foregår) en økning av forskjellene i samfunnet som uvegerlig medfører at folk ikke lenger kjenner hverandre, ikke føler samhørighet med hverandre som før. At dette har mange konsekvenser, er ikke noen nyhet for lesere av document.no, men i vår sammenheng her er det viktige at tilliten mennesker imellom blir mindre når man ikke i samme grad gjenkjenner seg selv i andre lenger: mistroen øker, tilliten minsker. Utover denne indirekte effekten kommer selvsagt den direkte, at det flytter tusener av mennesker hit som har en inngrodd mistillit til myndigheter og hvis solidaritetstenkning er begrenset til egen familie eller klan; for disse vil felleskassen være en honningkrukke som man med ærlige eller uærlige midler prøver å få størst mulig del av. Samtidig som innflyttingen belaster de solidariske fellesskapsløsningene, gjør den oppslutningen om dem blant de innfødte, de etnisk norske, mindre og mindre.

Sammenhengskraften (eller samholdskraften eller kohesjonen, kjært barn har mange navn) i samfunnet har altså de siste årene blitt mer og mer tynnslitt samtidig som kravene til støtteytelser til dem som bor her i landet, øker. Samholdskraft fremmer man ikke med retoriske besvergelser, enten man nå snakker om dugnad, felleskap eller nabokjerringer av digitale eller andre typer, men gjennom praktisk politikk. I stedet for å styrke samholdskraften, utarmes den i det norske samfunnet av i dag, gjennom tiltagende uthuling av tradisjonell moral, svekkelse av familien som sosial enhet, og endelig – særdeles viktig også i dette perspektivet – ved å gjøre befolkningen heterogen i en takt som folks følelsesliv ikke klarer å akseptere.

Den norske velferdsstaten som vi har kjent den, er ikke lenger bærekraftig. Eldrebølgen, større helseutgifter og massivt økte trygdeutbetalinger til nyinnflyttede med liten vilje og evne til å forsørge seg selv gjør at belastningene på systemet stiger mens viktige faktorer som har bidratt til å skape en solidarisk samfunnsmodell – som høy arbeidsmoral, ansvarlighet for eget og familiens liv, stor samholdskraft innad i samfunnet – er under press for ikke å si direkte angrep i globaliseringens navn.

Enn så lenge bruker vi ekstrainntekter fra et næringsliv dopet med fossilt brennstoff til å utligne ubalansen mellom krav og evner. Dette kan ikke vare ved. Overgangen til det multikulturelle samfunnet utgjør ikke bare er en fare for den norske nasjonalstaten slik vi kjenner den, men også for velferdsstaten. Jo før flertallet i folket innser dette, desto bedre. Innstramninger må skje, og helst så snart som mulig. Å skyve regningen over på fremtidige generasjoner er både uanstendig og i lengden umulig.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.