Hvor mange og hvor?

Mimisbrunnr

Enten kompliserte strukturer og prosesser reguleres spontant nedenfra eller ovenfra, så skjer det i henhold til ett av to prinsipper: Man kan ha en stadig småendring av stimuli som modererer sluttresultatet og hindrer at fenomener skyter over målet (negativ feed-back eller tilbakekoblingskontroll eller, på riktig fint, homeostase), eller så har man i stedet positiv feed-back (pusting til flammene) fulgt av kontrolltap og katastrofe. Dette siste kan i sin tur enten følges av en fugl Føniks-hendelse der noe nytt oppstår av asken, eller alt kan være evig borte.

Homeostatisk kontroll kjenner vi et utall av eksempler på fra termostatregulering av kropps- og romtemperatur via styring av hormonnivåer innen fysiologien til daglig drift av et samfunn der ulike stimuli balanserer hverandre. Ting ”går seg til,” som det heter. Det er noe stødig og trygt ved dette, det er likevektig. Vi har sett det før og vil gjerne at alt skal være slik.
Men noen ganger – og faktisk ikke sjelden hverken innen fysikken, biologien eller samfunnsvitenskapene – skjer kontinuitetsbrudd i utviklingen og gjerne slike som ikke var forutsett; hendelsesforløp hemmes ikke når de får farten opp, de stimuleres ytterligere, og resultatet blir sammenbrudd, katastrofe.

På individplan ser vi at mennesker dør, mens nye fødes. På artsnivå illustrerer lemenår hvordan problemer med populasjonsmessig ubalanse i naturen løses ved massedød. Innen den menneskeskapte sfæren ser vi hvordan finanskriser kommer og massiv økonomisk ulykke blir resultatet før en ny likevekt, og kanskje vekst, igjen oppstår. Spenninger og konflikter driver folk ut i masseødeleggende krig før en ny fredsperiode kommer.

Men la oss ikke lure oss selv: Noen ganger inntrer ingen fugl Føniks-effekt. Det som forsvinner i katastrofen, blir borte for godt. Karthago ble ødelagt og aldri bygget opp igjen, og dermed var også punernes (fønikernes) makt for alltid knekket. Det finnes et utall av slike eksempler.

Er verdens befolkningsutvikling noe som ”går seg til” eller er vi på vei mot en demografisk katastrofe vi ikke kjenner utgangen av? Ingen vet, men la oss se på følgende tall hentet fra Wikipedia:

I 1804 passerte verdens befolkning 1 milliard mennesker, i 1927 (etter 123 år) passerte den 2 milliarder, i 1961 (ytterligere 34 år) 3 milliarder, i 1974 (13 år) 4 milliarder, i 1987 (13 år) 5 milliarder, i 1999 (12 år) 6 milliarder, før vi nå etter ytterligere 12 år har en totalbefolkning på rundt 7 milliarder. Europa er den eneste verdensdelen som har en noenlunde stabil befolkningsutvikling, alle de øvrige verdensdelene viser markant vekst. Afrika øker mest.

Tallene bekymrer meg. Jeg er også skremt av at den meget tydelige økningen ikke ser ut til å være høyt oppe på verdens politikeres agenda over problemer de må ta stilling til. Det eneste store unntaket her er Kina med sin ettbarnspolitikk. Deres løsning er kan hende ikke vakker, det skal jeg være blant de første til å medgi, men man har i alle fall tatt tyren ved hornene og gjort noe effektivt.

Synes de øvrige det er i orden med en slik befolkningsøkning? Er den bent fram ønskelig, er det det de mener? Hvis ikke, på hvilket nivå erkjenner man problemet og hva gjør man for å råde bot på det? Om man er så opptatt av klimapolitikken og den globale oppvarmingen man påstår alle bortsett fra bakstreverske og urimelige skeptikere kan se, hvorfor erkjenner man ikke at befolkningsøkningen er den viktigste driveren i en slik utvikling? Den rådende holdning er i alle fall ikke i samsvar med ”føre var”-prinsippet som ofte fremheves som toppen av forsiktig statsmannskunst, for ingen, hverken leg eller lærd, kan vite om en slik befolkningseksplosjon ”går seg til” av seg selv.

Helst tror jeg nok at de nevnte politikerne bare snur seg vekk fra problemet i påvente av at det skal forsvinne av seg selv, subsidiært stikker de hodet på tradisjonelt strutsevis ned i sanden; de er tross alt mennesker av kjøtt og blod som alle oss andre.

I Norge sitter vi i et stort og rikt land med liten befolkning. Mens immigrasjonen fra befolkningstette områder som Pakistan og Nord-Afrika i begynnelsen av mange ble sett på som en berikelse, en litt kuriøs utvikling som ikke burde gjøres til gjenstand for vanlig politisk debatt, har diskusjonen om den slått ut i full blomst på 2000-tallet. Men oftest, ikke minst på document.no, ser man innvandringen i lys av kultur- og religionskonflikter, ikke minst hva gjelder gruppen av muslimske immigranter, ikke som en konsekvens av et globalt og økende overbefolkningsproblem.

Jeg tror vi gjør klokt i å inkludere også denne dimensjonen i all vår tenkning omkring Norge og hvem som bør bo her fremover. Blir verdens befolkning større, som alt tyder på at den vil bli, så står vi overfor et formidabelt trykk som bare blir sterkere og sterkere for hvert år som går. Dersom vi vil beholde sånn noenlunde kontroll med immigrasjonen til eget land, enten nå innvandringspolitikken er generøs eller restriktiv, så må vi i tide se til å ikke avgi mer suverenitet til overnasjonale organer (les FN og EU) enn absolutt nødvendig. Vi må fremfor alt ta innover oss at vi står overfor en situasjon uten historisk presedens der våre beslutninger og handlinger bare i liten grad kan lene seg mot hva andre har tenkt og gjort før oss.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.