Når aktørene får skrive historien

Av Roy Vega

Beste­far Thor­vald Stol­ten­berg ryk­ker ut i Dag­bla­det 4. juli og for­tel­ler at flere, under­for­stått – på top­pen av Arbei­der­par­tiet, - føler seg mis­ten­ke­lig­gjort av Dag­bla­dets avslø­ring av at Uten­riks­de­par­te­men­tet fikk stan­set en bok om KGBs kon­tak­ter i bla. Norge.

Nå er ikke dette den første boken som ikke tryk­kes i Norge fordi mak­tens fyrs­ter ikke ønsker den utgitt, og neppe den siste. Mens vi ven­ter på fort­set­tel­sen i en bok vi enda ikke har sett snur­ten av, kan vi ta et retro­spek­tiv i land­skap som viser at vi sna­rere bør undre oss over hvem av Arbeiderparti-toppene som ikke har hatt for tett for­bin­delse med KGB?

Videre: Er det mulig å være litt spion? Spørs­må­let blir sta­dig aktua­li­sert gjen­nom små og sterkt frag­men­terte drypp i norske medier, rik­tig­nok med bekvemme inter­val­ler på ca. 10 år – hvor Arbeiderparti-topper ut fra gitte kil­der sta­dig figu­re­rer som mulige og umu­lige KGB-spioner. Siden hukom­mel­sen er svak i norske medier, blir halv­par­ten av det som ble nevnt for ti år siden nå gjen­tatt som nyhe­ter. Der­for går vi et skritt videre her, selv­sagt, og nå begyn­ner vi, med en innledning:

Stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg, med det mindre sexy til­nav­net ”Stek­lov” som KGB-kontakt – er blant dem som nå mer indi­rekte enn direkte kom­mer under press pga sin omgang med KGB-offiserer i og uten­for Oslo, uten over­dri­velse, for øvrig. For Jens Stol­ten­berg er det KGB-offiseren Brois I. Kiril­lov som er i skud­det, og for pappa Thor­vald er det – som vi skal komme til­bake til – Vasili Toro­pov, fra 1967. Og blant vakt­bik­kjene er Harald Stang­helle i 2011 i Aften­pos­ten, som nå sit­ter på tra­di­sjo­nelt vis og skri­ver for harde livet til traust for­svar for de mest utsatte på top­pene. For så selv­sagt å dukke opp i TV-studioene. For oss som aldri blir invi­tert med på slikt, får vi fort­satt nøye oss med kri­tiske skrå­blikk og ikke minst til­bake­blikk på en poli­tisk elite som (sta­dig oftere) støt­tet av sen­trale medier lik­som går i sir­kel, med påstan­der den ene dagen og benek­tel­ser den andre, uten lik­som å komme noe videre. Vi spør: Vil noen ha det slik?

Noen vil at vi ikke skal vite mer enn det som blir til­målt og ris­let ut over noen spal­ter i små doser, og sam­ti­dig så over­må­te­lig godt inn­ram­met reto­risk og ling­vis­tisk at man skulle tro det hele var skue­brød for at vi mer nys­gjer­rige og poli­tisk ukor­rekte sno­kere ikke skal slippe enda mer ut av sek­ken. Og så er beste­far Stol­ten­berg utpå i et nytt vegg-til-vegg-oppslag i Dag­bla­det og mener at hans ven­ner nå føler seg mis­ten­ke­lig­gjort. Og det synes vi ikke er noe rart, altså at de vir­ke­lig blir mis­ten­ke­lig­gjort. Ikke for å være stygg, men det er det nem­lig grunn til.

Hvem var ikke spion?

Nå har vi hatt en tid­li­gere runde med avdøde Einar Førde som kon­fi­den­si­ell KGB-kontakt, etter en solid runde med Thor­bjørn Jag­land som KGB-forbindelsen med det unorske kode­nav­net ”Juri”. Tid­li­gere har Rei­ulf Steen vært frempå med halv­kve­dede bekjen­nel­ser om sine ikke helt stue­rene østkon­tak­ter gjen­nom mange år. Arne Tre­holt var sen­tral i kret­sen, inn­til han plut­se­lig ble fan­get, kan­skje mest fordi FBI og bri­tisk etter­ret­ning satt på for mange detal­jer, kan vi spe­ku­lere i.

Thor­vald Stol­ten­berg, som skifte­vis benek­ter alt når han ikke baga­tel­li­se­rer de tette og tvil­somme KGB-kontaktene opp gjen­nom årene, fikk selv en kraf­tig omgang i boken ”Den hem­me­lige kri­gen” av his­to­ri­kerne Trond Bergh og Knut Einar Erik­sen. Det vises blant annet til en hef­tig møte­se­rie med KGB fra 1967, hvor Vasi­lij Toro­pov var Stol­ten­berg seniors faste kon­takt, først i en dekk­lei­lig­het i Mar­tin Lin­ges vei 29 ved For­nebu, der­etter rundt omkring uten­riks­de­par­te­men­tet. For­fat­terne av nevnte bok går langt i å hevde at den samme Stol­ten­berg måtte gå fra sin post som stats­sek­re­tær i for­svars­de­par­te­men­tet og over i et annet depar­te­ment, nett­opp fordi KGB-forbindelsene sta­dig lå for tett innpå.

Thor­vald Stol­ten­berg har både skrift­lig og munt­lig vært i kon­flikt med repre­sen­tan­ter fra det tid­li­gere over­våk­nings­po­li­tiet, som ofte kom alt for tett innpå, så alde­les uten å være bedt, når Stol­ten­berg senior svingte seg rundt med sine ven­ner i KGB. Sist­nevnte syn­tes sta­dig å være langt mer vel­kom­men enn gutta fra over­våk­nings­po­li­tiet, som sta­dig hang med i svin­gene gjen­nom noen tiår og hadde Thor­vald som over­våk­nings­ob­jekt i mange år. Etter de kon­krete anvis­nin­gene i nevnte bok følte imid­ler­tid den ald­rende poli­tiske aktør at han selv måtte nevne i sin egen bio­grafi at han (Thor­vald) minst ved én anled­ning har hjul­pet en av sine KGB-venner med å samle infor­ma­sjon om ansatte i UD, men da skal det ha vært som en del av en spøk, heter det. Siden det nå like­vel ble opp­da­get? Dess­uten – og dette gre­pet er han ikke alene om – har også Stol­ten­berg senior blitt venn med en nå for lengst pen­sjo­nert sek­sjons­sjef i etter­ret­nings­sta­ben, som de facto flyr som en skyts­en­gel og bor­ger for at Ap-toppene offi­si­elt har hatt en viss kon­takt med sik­ker­hets­tje­nes­tene under­veis. Tross alt, men det sma­ker av rått, makt­po­li­tisk alibi. Og uten at det egent­lig fri­tar noen som helst i det vi hol­der lys­kas­terne inn­over i kor­ri­do­rene, og over noen tiår, del­vis med blikk bak­over på tung og vond his­to­risk KGB-ballast fra Einar og Werna Ger­hard­sen, forøvrig.

Thor­vald Stol­ten­berg var Einar Ger­hard­sens gull­gutt. I Kreml har også Stol­ten­berg senior hatt mange ven­ner, helt siden Vik­tor Grus­jko klat­ret til topps som gene­ral i KGB etter bratt kar­rie­re­stige fra tje­neste Oslo, i Arbei­der­par­tiet – hadde vi nær sagt.

Jens Stol­ten­berg som ”Steklov”

Det klart mest deli­kate spørs­mål knyt­tet til stats­mi­nis­te­ren i spion­mo­dus går nok til­bake til etter­juls­vin­te­ren 1990. Jens Stol­ten­berg var nem­lig med på det første for­melle møte i For­svars­kom­mi­sjo­nen, 23. februar 1990; altså etter å ha kom­met med i den nyopp­satte kom­mi­sjo­nen på nyåret. Det skal ha være gitt noen ad hoc-orienteringer under kom­mi­sjo­nens vig­nett også i tiden før sep­timo februar 1990. Om noen av disse sam­men­koms­tene ble regist­rert inn som for­melle møter er mer åpent, men det har for så vidt ikke så stor betyd­ning for den videre sam­men­hen­gen. Poen­get er at Jens Stol­ten­berg synes å ha slept på en fast KGB-forbindelse, Boris I. Kiril­lov, også etter at han for­melt kom med i nevnte forsvarskommisjon.

Kom­mi­sjo­nen hadde i alt 101 møter over to år, med en inn­stil­ling som forelå i 1992. Resul­ta­tet ble som kjent at det meste av for­sva­ret skulle leg­ges ned, angi­ve­lig fordi Norge ikke len­ger hadde noen fiender.

Mel­lom­spill med terrortrusler

Mens den Rus­siske Bjørn reor­ga­ni­serte bak kulis­sene, og kom­mu­nis­ter ble til ban­dit­ter i en ny og mer tids­rik­tig modus i og rundt Kreml, kom isla­mis­tisk ter­ro­risme inn som en ny og bety­de­lig trus­sel. Ter­ro­risme ble et ladet trus­sel­be­grep i grad­vis opp­byg­ging fra 1970-årene. Rik­tig­nok uten at Norge på noen måte var for­be­redt. Det ble åpen­bart midt på 1980-tallet, da Brundtland-regjeringen strevde fælt med ter­ror­trus­se­len. Den første alar­men gikk i hem­me­lig­het, 9. januar 1986, og utløste en lang­va­rig per­so­nal­krise ved Oslo Politi­kam­mer, som fikk vidt­gå­ende kon­se­kven­ser for moti­va­sjon og arbeids­miljø for flere år frem­over. En nyan­satt politi­mes­ter ved navn Willy Haugli mar­kerte seg den første uken på jobb med en høy og klar nord­lands­dia­lekt, først ved å redu­sere ter­ror­be­red­ska­pen ope­ra­tivt til langt under smerte­gren­sen; både for anti-terrorstyrken og sik­ker­hets­an­svar­lige for øvrig, da ter­ror­alar­men gikk.

Her ble det snart ledelse for ledel­sens skyld. Willy Haugli inter­ve­nerte altså selv i det ope­ra­tive led­det, og både den ame­ri­kanske og isra­elske ambas­sa­dø­ren kunne 9. januar og i dagene som fulgte kon­sta­tere at de stod nokså ube­skyt­tet til­bake etter denne dra­ma­tiske januar­da­gen i 1986. De svart­kledde Blitz-gutta var sam­kjørt med en annen hardslå­ende AKP-front, Irlands­ko­mi­teen, i sep­tem­ber samme år, og var meget nær ved å trampe og sparke den bri­tiske stats­mi­nis­ter Mar­ga­ret Thatcher, for­skrifts­mes­sig, under en bedre mid­dag på Akers­hus, altså fort­satt etter det som var alt annet enn godt sik­ker­hets­opp­legg under Willy Haugli.(1) Vi tar dette mel­lom­spil­let med for å illust­rere mang­lende fokus på sik­ker­hets­opp­legg på flere plan i Konge­ri­ket ved inn­gan­gen til 1990-årene.

Fina­len kom med draps­for­sø­ket på for­lags­sjef Wil­liam Nygaard i Asche­houg i novem­ber 1993, hvor det meste igjen skar seg når det gjaldt sik­ker­hets­til­tak. Lens­man­nen på Ørje stengte grense­over­gan­gen til Sve­rige midt på dagen, etter at han hørte på NRKs nyhets­sen­ding at grense­over­gan­gene for lengst var stengt! Bered­ska­pen, kom­mu­ni­ka­sjo­nene og ikke minst res­sur­sene var svært skrø­pe­lige, ut fra et opp­fli­set og utda­tert poli­tisk ramme­verk. Kom­pe­tan­sen hos ope­ra­tø­rene var der, men de mang­let res­sur­ser, poli­tisk støtte og etter hvert moti­va­sjon. Det ene er her en funk­sjon av det andre. Det var først på syke­hu­set kule­hul­lene i Wil­liam Nygaards kropp ble opp­da­get! Da først gikk ter­ror­alar­men. Men siden Oslo-prosessen var i sin spede begyn­nelse var det ingen på de poli­tiske top­pene som ønsket å hisse på seg preste­ska­pet i Iran (hoved­spon­sor for Hamas). Det som skulle bli en stor etter­forsk­ning ebbet ut i intet.

Ned­byg­gin­gen av sik­ker­hets­ap­pa­ra­tene i Norge pågikk alle­rede i siste halv­del av 1980-årene, med ”Glas­nost” som alibi. Da Berlin-muren falt fikk Lund-kommisjonen luft under vin­gene, som opp­føl­ger etter Nygaard Haug-utvalget, og kon­klu­derte med at kom­mu­nis­tene var de uskyl­dige, og sik­ker­hets­tje­nes­tene de skyl­dige. Slik slapp venstre­si­den all belast­nin­gen det ville ha vært med å bli kon­fron­tert med sine mange Stasi- og KGB-forbindelser opp gjen­nom årene.

Jens Stol­ten­berg uten sikkerhetsklaring

Til­bake til For­svars­kom­mi­sjo­nen av 1990: De første og inn­le­dende møtene i for­svars­kom­mi­sjo­nen pågikk uten at Jens Stol­ten­berg hadde nød­ven­dig sik­ker­hets­kla­re­ring. Det opp­stod tvil om form, inn­hold og omfang på hans sam­ti­dige for­bin­delse med KGB, med spe­si­elt inten­si­tet i perio­den 1988 og ut i 1990.

For­fat­te­ren har hatt kon­takt med en kilde som stod de hek­tiske begi­ven­he­tene nær. Han kan for­telle at 4. mai 1990, drøye fire måne­der etter at han kom med i for­svars­kom­mi­sjo­nen, ble Stol­ten­berg inn­kalt til møte hos over­våk­nings­po­li­tiet, POT, hvor han etter for­hol­dene skal ha fått diplo­ma­tiske, men used­van­lig klare mel­din­ger om den uhel­dige kon­tak­ten med Boris Kirillov.

11. juni 1990 var Jens Stol­ten­berg igjen i en for­mell sam­tale med POT, hvor det samme tema­kom­plek­set ble drøf­tet. Det er intet så langt i denne saken som indi­ke­rer at Stol­ten­berg opp­rett­holdt kon­tak­ten med Kiril­lov i sam­råd med repre­sen­tan­ter fra norsk sik­ker­hets­tje­neste. Da ville ikke eks­tra­or­di­nære møter hos POT være nød­ven­dige så langt ut i 1990. Sam­ta­ler som hang sam­men med sik­ker­hets­kla­re­ring Stol­ten­berg skulle få som med­lem av for­svars­kom­mi­sjo­nen. Nå bar saken, som trakk ut, preg av en poli­tisk ryddeaksjon.

Det er med andre ord til dels klare indi­ka­sjo­ner på at Stol­ten­berg fort­satt hadde kon­takt med sin KGB-kontakt Boris Kiril­lov etter at han gikk inn i For­svars­kom­mi­sjo­nen, og at kon­tak­ten (føl­ge­lig) var å betrakte som høyst irre­gu­lær. Altså i tråd med KGB-avhopper Mikhail But­kovs anførsler.

Pro­blem­stil­lin­gen skulle la seg ende­lig belyse, bekrefte eller avkrefte, i den inn­stil­lin­gen som til syv­ende og sist ble over­sendt Sik­ker­hets­sta­ben fra POTs ledelse. Sik­ker­hets­sta­ben er over­ord­net organ i dette bil­det. En inn­stil­ling som utvil­somt bærer preg av det eks­tremt deli­kate makt­per­spek­ti­vet som pre­get hele epi­so­den for den kom­mende statsminister.

Men nå vil ingen legge frem infor­ma­sjon som kan gi nød­ven­dige avkla­rin­ger. Og igjen hand­ler mye om uti­dig modell­makt og defi­ni­sjons­makt. Der­som disse doku­men­tene viser at Jens Stol­ten­berg hadde kon­takt med sin faste KGB-kontakt over lang tid, Boris Kir­ri­lov, også etter at han gikk inn i for­svars­kom­mi­sjo­nen av 1990, kan Stol­ten­bergs dager som topp-politiker være talte. Ver­ken mer eller mindre. Om noen mener vi tvæ­rer dette ut i håp om å skade stats­mi­nis­te­ren, så burde tiden defi­ni­tivt være inne for å for­telle hvor­dan saken egent­lig lig­ger an, før ska­den er et faktum.

Jens Stol­ten­bergs nåvæ­rende regje­rings­kol­lega og finans­mi­nis­ter Sig­bjørn John­sen fikk kode­nav­net ”Rick” i KGB på samme tid. Et kode­navn som også skal ha vært kjent for bri­tisk etter­ret­ning i siste del av 1980-årene. John­sen fikk imid­ler­tid avbrutt sin for­bin­delse med KGB like brått, på samme måte og på samme tid som Jens Stol­ten­berg. Det var de norske og bri­tiske sik­ker­hets­tje­nes­tene som sam­men med KGB-avhopper Michael But­kov plug­get igjen mulig­he­ten for en videre­fø­ring av kon­tak­tene med KGB fra Stol­ten­bergs og John­sens side.

Men nå begynte også KGBs arki­var, Vasili Mitrok­hin, å arbeide seg ned i med­bragte doku­men­ter i sitt eksil uten­for Lon­don. Holdt sam­men med den tid­li­gere KGB-avhopperen Oleg Gor­di­ev­ski, som blant annet har pekt på Einar Førde og Thor­bjørn Jag­land som KGB-kontakter, ble det nå utar­bei­det flere dystre pro­fi­ler av nord­menn som spei­let seg i data fra Moskva. Men i Norge var det få som ville vite om disse opp­lys­nin­gene. Det meste ble i tur og orden gjemt bort på top­pen av Jus­tis­de­par­te­men­tet og i Uten­riks­de­par­te­men­tet, både i for­hold til navn på norske Stasi- og KGB-kontakter.

For ordens skyld, KGB hadde også noen avstik­kere inn i SV, og ikke bare til Berge Furre: KGB hadde også kon­takt med en ”Ron” i denne perio­den, som etter alt å dømme var SVs Paul Chaf­fey, som selv bekref­ter for­bin­del­sen med KGB. Hans KGB-venn var Andrei Kukusj­kin, som pri­mært drev økono­misk spio­na­sje. Kukus­hin og oven­for nevnte Boris Kir­ri­lov arbei­det ved inn­gan­gen til 1990-årene på samme team i KGBs sek­sjon for poli­tisk etter­ret­ning ved den rus­siske ambas­sa­den. Paul Chaf­fey satt i Stor­tin­gets uten­riks­ko­mite da kon­tak­ten med Kakusj­kin var på det mest intense. Chaf­fey drop­pet senere ut av alle poli­tiske verv i SV, og har med årene beve­get seg mer over i libe­ral­kon­ser­va­tiv retning.

Etter utal­lige møter med KGB synes Thor­vald Stol­ten­berg å ha blitt vel­dig sent vok­sen.
I sin bio­grafi, “Det hand­ler om men­nes­ker” (Gyl­den­dal, 2001) for­sø­ker Stol­ten­berg å baga­tel­li­sere sine bidrag over­for KGB, blant annet i for­hold til avgitt infor­ma­sjon om ansatte i uten­riks­de­par­te­men­tet. Som om det var en slags spøk han drev med.

Jens Stol­ten­berg hadde Boris I. Kiril­lov som kontakt-offiser, og fikk kode­nav­net ”Stek­lov” i KGBs DOR-mapper i Moskva. Det var i NRKs pro­gram­post ”Brenn­punkt”, 24.oktober i år 2000 at Stol­ten­bergs KGB-kontakt ble offent­lig­gjort, i et godt til­rette­lagt og et for Stol­ten­berg meget lojalt pro­gram. Her hadde noen for­be­redt pro­gram­met med Stol­ten­berg, og spørs­må­lene inter­vju­ob­jek­tet fikk var neppe helt ukjent. Stol­ten­berg hadde til­kalt sin per­son­lige sek­re­tær på sitt kon­tor, som gjen­nom en hel natt for­be­redte pas­sende svar for Jens, som han selv så pus­set litt på. Om ikke NRK hadde hem­pet inn Stol­ten­berg i sakens anled­ning hadde andre gjort det.

Olav Ver­sto i VG, av traust Arbeiderparti-slekt fra Tele­mark, hadde også snif­fet opp den spe­si­elle saken, rik­tig­nok uten at det kom til noen smell i VG. Men akku­rat det løpet kunne blitt langt tøf­fere både for Jens Stol­ten­berg og for Arbei­der­par­tiet som sådan. Olav Ver­sto har vært vel­dig snill slik, men han kan være tøff nok jour­na­lis­tisk, når han først slår til.

Det kom i nevnte NRK-program, 24. okto­ber i 2000, ikke til noen føl­somme, kri­tiske spørs­mål – eller opp­føl­gings­spørs­mål – om Stol­ten­bergs opp­start, integri­tet og rolle i for­svars­kom­mi­sjo­nen, ver­sus KGBs Boris I. Kiril­lov. Sam­ti­dig som det ble under­stre­ket under­veis at det slett ikke var noe irre­gu­lært i Stol­ten­bergs kon­takt med KGB (!).

På den annen side, i den grad vi her er på ”en annen side” i møte på et rom­stort kon­tor i 9. eta­sje – i loka­lene til det som da het poli­ti­ets over­våk­nings­tje­neste (POT): Rent logisk skulle det ikke være noe behov for over­våk­nings­po­li­ti­ets repre­sen­tan­ter å gripe inn over­for Stol­ten­berg gjen­nom to lange sam­ta­ler på etter­juls­vin­te­ren og våren 1990 der­som alt var så eks­pli­sitt ”regu­lært” som man i dette NRK-programmet ville ha det til. Jens Stol­ten­berg gikk ut av for­svars­kom­mi­sjo­nen for å bli stats­sek­re­tær i miljø­vern­de­par­te­men­tet i novem­ber 1990. Akku­rat i denne pas­sa­sjen er det flere ube­svarte spørs­mål Oslo-pressen stre­ver med å få stilt:

• Når ble skjema for sik­ker­hets­kla­re­ring av Jens Stol­ten­berg fylt ut i 1990?
• På hvil­ket tids­punkt leverte Poli­ti­ets over­våk­nings­tje­neste (POT) sine vur­de­rin­ger til over­ord­net myn­dig­het, i dette til­fel­let Sik­ker­hets­sta­ben og For­svars­de­par­te­men­tet?
• Hva inn­e­holdt inn­stil­lin­gen fra POT?
• Alter­na­tivt spørs­mål: Ble Stol­ten­bergs skjema for sik­ker­hets­kla­re­ring over­ho­det effek­tu­ert?
• For­svars­de­par­te­men­tet er her­me­tisk luk­ket for å motta spørs­mål og gi inn­syn og klar­syn i denne saken. Da gjen­står egent­lig bare Sik­ker­hets­sta­ben i For­sva­rets Over­kom­mando. Men der er det ingen rutine for å svare på spørs­mål fra uten­for­stå­ende, det hen­vi­ses til for­svars­de­par­te­men­tet og stats­mi­nis­te­rens kon­tor. Og saken tur­ne­res i dag dis­kret fra et kon­tor på stats­mi­nis­te­rens kon­tor, hvil­ket er noe spe­si­elt rent admi­ni­stra­tivt. Igjen. Det dreier det seg om maktspill.Men hva står på spill? Noe må det være, siden man arbei­der så sys­te­ma­tisk for at kri­tiske spørs­mål ikke skal slippe gjennom.

Nei, vi skal ikke her utpeke Jens Stol­ten­berg til spion. Han figu­re­rer på en liste over Arbeiderparti-topper som har hatt nær­kon­takt med KGB. Blant dem er Thor­vald Stol­ten­berg, Thor­bjørn Jag­land, Einar Førde, Arne Tre­holt og Rei­ulf Steen.
Vi nøyer oss med å vise til at det sta­dig blin­ker en rød var­sel­lampe på stats­mi­nis­te­rens kontor.

Far­lig mye defi­ni­sjons­makt i dette lan­det lig­ger i hen­dene på en poli­tisk elite som har mye å hem­me­lig­holde. Hvilke umu­lige og demo­ti­ve­rende kon­flik­ter stil­ler det ikke kon­troll­or­ga­nene i?

Vi har mye å lære av dans­kene og Bent Jen­sen. Han har hatt fri til­gang til PETs arki­ver (poli­ti­ets etter­ret­nings­tje­neste) og kom­mer med en bok om “kon­tak­tene” på høs­ten. Inn­hol­det må kla­re­res med mili­tære og poli­tiske myn­dig­he­ter. Det er - som i til­fel­let Norge - snakk om høyst levende, kjente poli­ti­kere, og deres ettermæle.

At det - som i Norge - var kon­tak­ter, er det ingen tvil om. Spørs­må­let er deres art. Impli­serte de på noen måter bin­din­ger, eller var det nyt­tig utveks­ling av informasjon?

Jen­sen spør: Hvis det hele var så uskyl­dig, slik at sov­je­terne ikke “fikk noe” ut av kon­tak­tene, hvor­for var det da slik at de kun sam­talte med og møtte poli­ti­kere fra SF og Socialdemokraterne?

Det samme spørs­mål kan ret­tes til norske arbei­der­parti­po­li­ti­kere. Skal man for­stå kon­tak­te­nes betyd­ning og hvor­for sov­je­terne la så stor vekt på dem, må man se dem i en helt annen ramme. Det er den Jen­sen har fått til­gang til gjen­nom sov­je­tiske arki­ver. Her frem­kom­mer det at sam­ta­lene ble til­lagt stor vekt.

Det er i et slikt per­spek­tiv man må vur­dere under­tryk­kel­sen av Chris­top­her And­rews bok om KGBs arbeid i Norden.

Vi snak­ker om en skjult his­to­rie, der aktø­rene vil ha rett til å defi­nere hva som fore­gikk. Det kan et åpent sam­funn ikke aksep­tere, selv fra Det norske Arbeiderparti.

Noter:

1. Kil­der: Brev fra politi­mes­ter Willy Haugli til jus­tis­de­par­te­men­tet, 12. sep­tem­ber 1986, brev fra vise­po­liti­mes­ter Arne Huse til jus­tis­de­par­te­men­tet, 16. sep­tem­ber. 1986, samt eva­lu­e­ring utar­bei­det av Hoved­til­lits­manns­ut­val­get ved Ordens­av­de­lin­gens etter stats­mi­nis­ter Thatch­ers besøk og mid­dag på Akers­hus, 11. sep­tem­ber 1986).




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.