Når aktørene får skrive historien

Av Roy Vega

Bestefar Thorvald Stoltenberg rykker ut i Dagbladet 4. juli og forteller at flere, underforstått – på toppen av Arbeiderpartiet, – føler seg mistenkeliggjort av Dagbladets avsløring av at Utenriksdepartementet fikk stanset en bok om KGBs kontakter i bla. Norge.

Nå er ikke dette den første boken som ikke trykkes i Norge fordi maktens fyrster ikke ønsker den utgitt, og neppe den siste. Mens vi venter på fortsettelsen i en bok vi enda ikke har sett snurten av, kan vi ta et retrospektiv i landskap som viser at vi snarere bør undre oss over hvem av Arbeiderparti-toppene som ikke har hatt for tett forbindelse med KGB?

Videre: Er det mulig å være litt spion? Spørsmålet blir stadig aktualisert gjennom små og sterkt fragmenterte drypp i norske medier, riktignok med bekvemme intervaller på ca. 10 år – hvor Arbeiderparti-topper ut fra gitte kilder stadig figurerer som mulige og umulige KGB-spioner. Siden hukommelsen er svak i norske medier, blir halvparten av det som ble nevnt for ti år siden nå gjentatt som nyheter. Derfor går vi et skritt videre her, selvsagt, og nå begynner vi, med en innledning:

Statsminister Jens Stoltenberg, med det mindre sexy tilnavnet ”Steklov” som KGB-kontakt – er blant dem som nå mer indirekte enn direkte kommer under press pga sin omgang med KGB-offiserer i og utenfor Oslo, uten overdrivelse, for øvrig. For Jens Stoltenberg er det KGB-offiseren Brois I. Kirillov som er i skuddet, og for pappa Thorvald er det – som vi skal komme tilbake til – Vasili Toropov, fra 1967. Og blant vaktbikkjene er Harald Stanghelle i 2011 i Aftenposten, som nå sitter på tradisjonelt vis og skriver for harde livet til traust forsvar for de mest utsatte på toppene. For så selvsagt å dukke opp i TV-studioene. For oss som aldri blir invitert med på slikt, får vi fortsatt nøye oss med kritiske skråblikk og ikke minst tilbakeblikk på en politisk elite som (stadig oftere) støttet av sentrale medier liksom går i sirkel, med påstander den ene dagen og benektelser den andre, uten liksom å komme noe videre. Vi spør: Vil noen ha det slik?

Noen vil at vi ikke skal vite mer enn det som blir tilmålt og rislet ut over noen spalter i små doser, og samtidig så overmåtelig godt innrammet retorisk og lingvistisk at man skulle tro det hele var skuebrød for at vi mer nysgjerrige og politisk ukorrekte snokere ikke skal slippe enda mer ut av sekken. Og så er bestefar Stoltenberg utpå i et nytt vegg-til-vegg-oppslag i Dagbladet og mener at hans venner nå føler seg mistenkeliggjort. Og det synes vi ikke er noe rart, altså at de virkelig blir mistenkeliggjort. Ikke for å være stygg, men det er det nemlig grunn til.

Hvem var ikke spion?

Nå har vi hatt en tidligere runde med avdøde Einar Førde som konfidensiell KGB-kontakt, etter en solid runde med Thorbjørn Jagland som KGB-forbindelsen med det unorske kodenavnet ”Juri”. Tidligere har Reiulf Steen vært frempå med halvkvedede bekjennelser om sine ikke helt stuerene østkontakter gjennom mange år. Arne Treholt var sentral i kretsen, inntil han plutselig ble fanget, kanskje mest fordi FBI og britisk etterretning satt på for mange detaljer, kan vi spekulere i.

Thorvald Stoltenberg, som skiftevis benekter alt når han ikke bagatelliserer de tette og tvilsomme KGB-kontaktene opp gjennom årene, fikk selv en kraftig omgang i boken ”Den hemmelige krigen” av historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen. Det vises blant annet til en heftig møteserie med KGB fra 1967, hvor Vasilij Toropov var Stoltenberg seniors faste kontakt, først i en dekkleilighet i Martin Linges vei 29 ved Fornebu, deretter rundt omkring utenriksdepartementet. Forfatterne av nevnte bok går langt i å hevde at den samme Stoltenberg måtte gå fra sin post som statssekretær i forsvarsdepartementet og over i et annet departement, nettopp fordi KGB-forbindelsene stadig lå for tett innpå.

Thorvald Stoltenberg har både skriftlig og muntlig vært i konflikt med representanter fra det tidligere overvåkningspolitiet, som ofte kom alt for tett innpå, så aldeles uten å være bedt, når Stoltenberg senior svingte seg rundt med sine venner i KGB. Sistnevnte syntes stadig å være langt mer velkommen enn gutta fra overvåkningspolitiet, som stadig hang med i svingene gjennom noen tiår og hadde Thorvald som overvåkningsobjekt i mange år. Etter de konkrete anvisningene i nevnte bok følte imidlertid den aldrende politiske aktør at han selv måtte nevne i sin egen biografi at han (Thorvald) minst ved én anledning har hjulpet en av sine KGB-venner med å samle informasjon om ansatte i UD, men da skal det ha vært som en del av en spøk, heter det. Siden det nå likevel ble oppdaget? Dessuten – og dette grepet er han ikke alene om – har også Stoltenberg senior blitt venn med en nå for lengst pensjonert seksjonssjef i etterretningsstaben, som de facto flyr som en skytsengel og borger for at Ap-toppene offisielt har hatt en viss kontakt med sikkerhetstjenestene underveis. Tross alt, men det smaker av rått, maktpolitisk alibi. Og uten at det egentlig fritar noen som helst i det vi holder lyskasterne innover i korridorene, og over noen tiår, delvis med blikk bakover på tung og vond historisk KGB-ballast fra Einar og Werna Gerhardsen, forøvrig.

Thorvald Stoltenberg var Einar Gerhardsens gullgutt. I Kreml har også Stoltenberg senior hatt mange venner, helt siden Viktor Grusjko klatret til topps som general i KGB etter bratt karrierestige fra tjeneste Oslo, i Arbeiderpartiet – hadde vi nær sagt.

Jens Stoltenberg som ”Steklov”

Det klart mest delikate spørsmål knyttet til statsministeren i spionmodus går nok tilbake til etterjulsvinteren 1990. Jens Stoltenberg var nemlig med på det første formelle møte i Forsvarskommisjonen, 23. februar 1990; altså etter å ha kommet med i den nyoppsatte kommisjonen på nyåret. Det skal ha være gitt noen ad hoc-orienteringer under kommisjonens vignett også i tiden før septimo februar 1990. Om noen av disse sammenkomstene ble registrert inn som formelle møter er mer åpent, men det har for så vidt ikke så stor betydning for den videre sammenhengen. Poenget er at Jens Stoltenberg synes å ha slept på en fast KGB-forbindelse, Boris I. Kirillov, også etter at han formelt kom med i nevnte forsvarskommisjon.

Kommisjonen hadde i alt 101 møter over to år, med en innstilling som forelå i 1992. Resultatet ble som kjent at det meste av forsvaret skulle legges ned, angivelig fordi Norge ikke lenger hadde noen fiender.

Mellomspill med terrortrusler

Mens den Russiske Bjørn reorganiserte bak kulissene, og kommunister ble til banditter i en ny og mer tidsriktig modus i og rundt Kreml, kom islamistisk terrorisme inn som en ny og betydelig trussel. Terrorisme ble et ladet trusselbegrep i gradvis oppbygging fra 1970-årene. Riktignok uten at Norge på noen måte var forberedt. Det ble åpenbart midt på 1980-tallet, da Brundtland-regjeringen strevde fælt med terrortrusselen. Den første alarmen gikk i hemmelighet, 9. januar 1986, og utløste en langvarig personalkrise ved Oslo Politikammer, som fikk vidtgående konsekvenser for motivasjon og arbeidsmiljø for flere år fremover. En nyansatt politimester ved navn Willy Haugli markerte seg den første uken på jobb med en høy og klar nordlandsdialekt, først ved å redusere terrorberedskapen operativt til langt under smertegrensen; både for anti-terrorstyrken og sikkerhetsansvarlige for øvrig, da terroralarmen gikk.

Her ble det snart ledelse for ledelsens skyld. Willy Haugli intervenerte altså selv i det operative leddet, og både den amerikanske og israelske ambassadøren kunne 9. januar og i dagene som fulgte konstatere at de stod nokså ubeskyttet tilbake etter denne dramatiske januardagen i 1986. De svartkledde Blitz-gutta var samkjørt med en annen hardslående AKP-front, Irlandskomiteen, i september samme år, og var meget nær ved å trampe og sparke den britiske statsminister Margaret Thatcher, forskriftsmessig, under en bedre middag på Akershus, altså fortsatt etter det som var alt annet enn godt sikkerhetsopplegg under Willy Haugli.(1) Vi tar dette mellomspillet med for å illustrere manglende fokus på sikkerhetsopplegg på flere plan i Kongeriket ved inngangen til 1990-årene.

Finalen kom med drapsforsøket på forlagssjef William Nygaard i Aschehoug i november 1993, hvor det meste igjen skar seg når det gjaldt sikkerhetstiltak. Lensmannen på Ørje stengte grenseovergangen til Sverige midt på dagen, etter at han hørte på NRKs nyhetssending at grenseovergangene for lengst var stengt! Beredskapen, kommunikasjonene og ikke minst ressursene var svært skrøpelige, ut fra et oppfliset og utdatert politisk rammeverk. Kompetansen hos operatørene var der, men de manglet ressurser, politisk støtte og etter hvert motivasjon. Det ene er her en funksjon av det andre. Det var først på sykehuset kulehullene i William Nygaards kropp ble oppdaget! Da først gikk terroralarmen. Men siden Oslo-prosessen var i sin spede begynnelse var det ingen på de politiske toppene som ønsket å hisse på seg presteskapet i Iran (hovedsponsor for Hamas). Det som skulle bli en stor etterforskning ebbet ut i intet.

Nedbyggingen av sikkerhetsapparatene i Norge pågikk allerede i siste halvdel av 1980-årene, med ”Glasnost” som alibi. Da Berlin-muren falt fikk Lund-kommisjonen luft under vingene, som oppfølger etter Nygaard Haug-utvalget, og konkluderte med at kommunistene var de uskyldige, og sikkerhetstjenestene de skyldige. Slik slapp venstresiden all belastningen det ville ha vært med å bli konfrontert med sine mange Stasi- og KGB-forbindelser opp gjennom årene.

Jens Stoltenberg uten sikkerhetsklaring

Tilbake til Forsvarskommisjonen av 1990: De første og innledende møtene i forsvarskommisjonen pågikk uten at Jens Stoltenberg hadde nødvendig sikkerhetsklarering. Det oppstod tvil om form, innhold og omfang på hans samtidige forbindelse med KGB, med spesielt intensitet i perioden 1988 og ut i 1990.

Forfatteren har hatt kontakt med en kilde som stod de hektiske begivenhetene nær. Han kan fortelle at 4. mai 1990, drøye fire måneder etter at han kom med i forsvarskommisjonen, ble Stoltenberg innkalt til møte hos overvåkningspolitiet, POT, hvor han etter forholdene skal ha fått diplomatiske, men usedvanlig klare meldinger om den uheldige kontakten med Boris Kirillov.

11. juni 1990 var Jens Stoltenberg igjen i en formell samtale med POT, hvor det samme temakomplekset ble drøftet. Det er intet så langt i denne saken som indikerer at Stoltenberg opprettholdt kontakten med Kirillov i samråd med representanter fra norsk sikkerhetstjeneste. Da ville ikke ekstraordinære møter hos POT være nødvendige så langt ut i 1990. Samtaler som hang sammen med sikkerhetsklarering Stoltenberg skulle få som medlem av forsvarskommisjonen. Nå bar saken, som trakk ut, preg av en politisk ryddeaksjon.

Det er med andre ord til dels klare indikasjoner på at Stoltenberg fortsatt hadde kontakt med sin KGB-kontakt Boris Kirillov etter at han gikk inn i Forsvarskommisjonen, og at kontakten (følgelig) var å betrakte som høyst irregulær. Altså i tråd med KGB-avhopper Mikhail Butkovs anførsler.

Problemstillingen skulle la seg endelig belyse, bekrefte eller avkrefte, i den innstillingen som til syvende og sist ble oversendt Sikkerhetsstaben fra POTs ledelse. Sikkerhetsstaben er overordnet organ i dette bildet. En innstilling som utvilsomt bærer preg av det ekstremt delikate maktperspektivet som preget hele episoden for den kommende statsminister.

Men nå vil ingen legge frem informasjon som kan gi nødvendige avklaringer. Og igjen handler mye om utidig modellmakt og definisjonsmakt. Dersom disse dokumentene viser at Jens Stoltenberg hadde kontakt med sin faste KGB-kontakt over lang tid, Boris Kirrilov, også etter at han gikk inn i forsvarskommisjonen av 1990, kan Stoltenbergs dager som topp-politiker være talte. Verken mer eller mindre. Om noen mener vi tværer dette ut i håp om å skade statsministeren, så burde tiden definitivt være inne for å fortelle hvordan saken egentlig ligger an, før skaden er et faktum.

Jens Stoltenbergs nåværende regjeringskollega og finansminister Sigbjørn Johnsen fikk kodenavnet ”Rick” i KGB på samme tid. Et kodenavn som også skal ha vært kjent for britisk etterretning i siste del av 1980-årene. Johnsen fikk imidlertid avbrutt sin forbindelse med KGB like brått, på samme måte og på samme tid som Jens Stoltenberg. Det var de norske og britiske sikkerhetstjenestene som sammen med KGB-avhopper Michael Butkov plugget igjen muligheten for en videreføring av kontaktene med KGB fra Stoltenbergs og Johnsens side.

Men nå begynte også KGBs arkivar, Vasili Mitrokhin, å arbeide seg ned i medbragte dokumenter i sitt eksil utenfor London. Holdt sammen med den tidligere KGB-avhopperen Oleg Gordievski, som blant annet har pekt på Einar Førde og Thorbjørn Jagland som KGB-kontakter, ble det nå utarbeidet flere dystre profiler av nordmenn som speilet seg i data fra Moskva. Men i Norge var det få som ville vite om disse opplysningene. Det meste ble i tur og orden gjemt bort på toppen av Justisdepartementet og i Utenriksdepartementet, både i forhold til navn på norske Stasi- og KGB-kontakter.

For ordens skyld, KGB hadde også noen avstikkere inn i SV, og ikke bare til Berge Furre: KGB hadde også kontakt med en ”Ron” i denne perioden, som etter alt å dømme var SVs Paul Chaffey, som selv bekrefter forbindelsen med KGB. Hans KGB-venn var Andrei Kukusjkin, som primært drev økonomisk spionasje. Kukushin og ovenfor nevnte Boris Kirrilov arbeidet ved inngangen til 1990-årene på samme team i KGBs seksjon for politisk etterretning ved den russiske ambassaden. Paul Chaffey satt i Stortingets utenrikskomite da kontakten med Kakusjkin var på det mest intense. Chaffey droppet senere ut av alle politiske verv i SV, og har med årene beveget seg mer over i liberalkonservativ retning.

Etter utallige møter med KGB synes Thorvald Stoltenberg å ha blitt veldig sent voksen.
I sin biografi, “Det handler om mennesker” (Gyldendal, 2001) forsøker Stoltenberg å bagatellisere sine bidrag overfor KGB, blant annet i forhold til avgitt informasjon om ansatte i utenriksdepartementet. Som om det var en slags spøk han drev med.

Jens Stoltenberg hadde Boris I. Kirillov som kontakt-offiser, og fikk kodenavnet ”Steklov” i KGBs DOR-mapper i Moskva. Det var i NRKs programpost ”Brennpunkt”, 24.oktober i år 2000 at Stoltenbergs KGB-kontakt ble offentliggjort, i et godt tilrettelagt og et for Stoltenberg meget lojalt program. Her hadde noen forberedt programmet med Stoltenberg, og spørsmålene intervjuobjektet fikk var neppe helt ukjent. Stoltenberg hadde tilkalt sin personlige sekretær på sitt kontor, som gjennom en hel natt forberedte passende svar for Jens, som han selv så pusset litt på. Om ikke NRK hadde hempet inn Stoltenberg i sakens anledning hadde andre gjort det.

Olav Versto i VG, av traust Arbeiderparti-slekt fra Telemark, hadde også sniffet opp den spesielle saken, riktignok uten at det kom til noen smell i VG. Men akkurat det løpet kunne blitt langt tøffere både for Jens Stoltenberg og for Arbeiderpartiet som sådan. Olav Versto har vært veldig snill slik, men han kan være tøff nok journalistisk, når han først slår til.

Det kom i nevnte NRK-program, 24. oktober i 2000, ikke til noen følsomme, kritiske spørsmål – eller oppfølgingsspørsmål – om Stoltenbergs oppstart, integritet og rolle i forsvarskommisjonen, versus KGBs Boris I. Kirillov. Samtidig som det ble understreket underveis at det slett ikke var noe irregulært i Stoltenbergs kontakt med KGB (!).

På den annen side, i den grad vi her er på ”en annen side” i møte på et romstort kontor i 9. etasje – i lokalene til det som da het politiets overvåkningstjeneste (POT): Rent logisk skulle det ikke være noe behov for overvåkningspolitiets representanter å gripe inn overfor Stoltenberg gjennom to lange samtaler på etterjulsvinteren og våren 1990 dersom alt var så eksplisitt ”regulært” som man i dette NRK-programmet ville ha det til. Jens Stoltenberg gikk ut av forsvarskommisjonen for å bli statssekretær i miljøverndepartementet i november 1990. Akkurat i denne passasjen er det flere ubesvarte spørsmål Oslo-pressen strever med å få stilt:

• Når ble skjema for sikkerhetsklarering av Jens Stoltenberg fylt ut i 1990?
• På hvilket tidspunkt leverte Politiets overvåkningstjeneste (POT) sine vurderinger til overordnet myndighet, i dette tilfellet Sikkerhetsstaben og Forsvarsdepartementet?
• Hva inneholdt innstillingen fra POT?
• Alternativt spørsmål: Ble Stoltenbergs skjema for sikkerhetsklarering overhodet effektuert?
• Forsvarsdepartementet er hermetisk lukket for å motta spørsmål og gi innsyn og klarsyn i denne saken. Da gjenstår egentlig bare Sikkerhetsstaben i Forsvarets Overkommando. Men der er det ingen rutine for å svare på spørsmål fra utenforstående, det henvises til forsvarsdepartementet og statsministerens kontor. Og saken turneres i dag diskret fra et kontor på statsministerens kontor, hvilket er noe spesielt rent administrativt. Igjen. Det dreier det seg om maktspill.Men hva står på spill? Noe må det være, siden man arbeider så systematisk for at kritiske spørsmål ikke skal slippe gjennom.

Nei, vi skal ikke her utpeke Jens Stoltenberg til spion. Han figurerer på en liste over Arbeiderparti-topper som har hatt nærkontakt med KGB. Blant dem er Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt og Reiulf Steen.
Vi nøyer oss med å vise til at det stadig blinker en rød varsellampe på statsministerens kontor.

Farlig mye definisjonsmakt i dette landet ligger i hendene på en politisk elite som har mye å hemmeligholde. Hvilke umulige og demotiverende konflikter stiller det ikke kontrollorganene i?

Vi har mye å lære av danskene og Bent Jensen. Han har hatt fri tilgang til PETs arkiver (politiets etterretningstjeneste) og kommer med en bok om “kontaktene” på høsten. Innholdet må klareres med militære og politiske myndigheter. Det er – som i tilfellet Norge – snakk om høyst levende, kjente politikere, og deres ettermæle.

At det – som i Norge – var kontakter, er det ingen tvil om. Spørsmålet er deres art. Impliserte de på noen måter bindinger, eller var det nyttig utveksling av informasjon?

Jensen spør: Hvis det hele var så uskyldig, slik at sovjeterne ikke “fikk noe” ut av kontaktene, hvorfor var det da slik at de kun samtalte med og møtte politikere fra SF og Socialdemokraterne?

Det samme spørsmål kan rettes til norske arbeiderpartipolitikere. Skal man forstå kontaktenes betydning og hvorfor sovjeterne la så stor vekt på dem, må man se dem i en helt annen ramme. Det er den Jensen har fått tilgang til gjennom sovjetiske arkiver. Her fremkommer det at samtalene ble tillagt stor vekt.

Det er i et slikt perspektiv man må vurdere undertrykkelsen av Christopher Andrews bok om KGBs arbeid i Norden.

Vi snakker om en skjult historie, der aktørene vil ha rett til å definere hva som foregikk. Det kan et åpent samfunn ikke akseptere, selv fra Det norske Arbeiderparti.

Noter:

1. Kilder: Brev fra politimester Willy Haugli til justisdepartementet, 12. september 1986, brev fra visepolitimester Arne Huse til justisdepartementet, 16. september. 1986, samt evaluering utarbeidet av Hovedtillitsmannsutvalget ved Ordensavdelingens etter statsminister Thatchers besøk og middag på Akershus, 11. september 1986).





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.