Før alle tankene setter inn - og de er mange - er det et annet behov som er sterkere: å kjenne etter på smerten.
Når vi mennesker skal fatte noe ufattelig er det ikke tanken, men følelsene vi bruker.
Derfor er det tid for å være helt stille, kjenne etter.
Det som skjedde i Oslo og på Utøya fredag 22. juli var én manns verk, og det var en norsk nordmann som gjorde det. Alle sider ved dette er vanskelig å fatte.
Men før vi går i gang med å analysere, vil vi først være i hendelsen og ikke minst de det rammet: alle de tusenvis av mennesker i Oslo som ble rammet, fra alle på regjeringskontorene og kontorer og butikker rundt, til alle på gater som ble truffet. Alle ble truffet, og de psykiske sårene vil ikke heles så lett.
Men aller verst er hendelsen på Utøya, som var en ren massakre. Kalkulert, planlagt. De historier vi kjenner fra blant annet USA, Finland og Tyskland hvor ungdommer har gått amok med skytevåpen, utspilte seg her i et mye større format.
Det er vanskelig å fatte at et menneske kan planlegge og begå en slik handling.
Vi “står stille” og tenker på ungdommene som var samlet til det de trodde var en politisk sommerleir. De hører om hendelsene i Oslo, og så kommer en politimann for å orientere dem.
Det som videre utspant seg var i en skala som gjør Anders Behring Breivik til et beryktet navn, ikke bare i norsk historie, men internasjonalt.
Livet er skjørt og dyrebart. Behring Breivik ødela mange liv.
Norge er blitt et annet land etter denne hendelsen, og det er nesten ufattelig å tenke på at ett menneske kan forvolde så stor skade.
Jens Stoltenberg brukte igår ordet ondskap. Det var ondskap som utfoldet seg i Oslo og på Utøya fredag 22. juli 2011.
