Det har vært et ytterst begivenhetsrikt år. Intet tyder på at 2011 blir roligere.
Ønsket om å trekke seg tilbake er forståelig. Men innerst inne vet alle at ingen slipper unna. Bedre å ta kampen oppreist.
Document.no tilhører ikke det gode selskap. Vil man gjøre karriere er det ikke her man gjør seg bemerket. Den friheten – for det er en frihet – kan vi bruke konstruktivt, til å følge våre instinkter for sannhet, med store og små bokstaver.
På slutten av året har denne søken ført oss til å reise spørsmålet om hva det er som skal berge oss gjennom brottsjøene. Red. har våget å reise en debatt, om kristendommen og Kristus. Vil de kunne utløse noe skapende, i folket? For det er bare folket som kan redde folket. Dagens ledere gjør det ikke.
Okkupasjonen var en mørketid. Men dagens situasjon er enda vanskeligere. Den gangen var fienden synlig. I dag er det tåke, ugjennomtrengelig. Hvem skal man lytte til? Hvem kan man stole på?
En kommer ikke utenom kunnskaper. Men de må avveies av noe annet. Essayet Gud er ingen vatpik, handlet om samvittighet. Det er den indre stemmen som forteller oss hva som er riktig og sant. Sannhet og det riktige er beslektet, men ikke helt sammenfallende. Vår samvittighet forteller oss hva som er sant. Fornuften og erfaringen sier oss hva som er klokt, der og da, longterm.
Ikke alt kan sies til enhver tid!
Men noe sier meg at tiden er inne for å reise en debatt om de endelige spørsmål. Hva er den grunnen du/vi står på?
For noen er dette formastelig. Bare det å trekke inn kristendom og Jesus er provoserende. Men vi står i en historisk situasjon. Vårt land og vår sivilisasjon er i ferd med å forandre seg til det ugjenkjennelige. Noen – våre ledere – mener dette er helt normalt. Vi på Document.no mener ikke det. Vi vil bekjempe denne utviklingen av all vår kraft. Den er i strid med folkets interesser. Hvordan skal vi gjøre det?
Red. har kommet til en erkjennelse av at vi ikke vinner denne kampen på det negative. Vår kultur og sivilisasjon bygger ikke på det negative. Selvsagt ikke. Hvordan kan da “vår kamp” gjøre det? Vi må formulere hva det er som betyr noe. Hva som er verdt å kjempe for. Vi vet at det er “det”, men hva er det? Den flerkulturelle eliten forteller oss at alle er norske, og at det må defineres nye felles verdier. Dette er så overflatisk at det knapt fortjener omtale. Men de har makten, og de har satt kulen i bevegelse. De har kastet skuta Norge loss, og vi er på vei inn i helt ukjent farvann.
Hva lener vi oss til? Hva griper vi etter? Kirken og politikerne forenes i en pudding-humanisme og pudding-kristendom, dvs. uten tæl, uten kraft, uten vilje til motstand, til å definere grenser. Uten evne til syn.
Så hva er det som gir styrke? Et folk liksom et individ som vet hva det står for, kan ikke beseires. Men vet vi hva vi står for? Delvis, vi vet hva vi er mot. Men vet vi hva vi er for? Det må forankes i noe dypere.
Jeg har forsøkt å antyde noen poenger. At saltet kirken har mistet sin kraft betyr ikke at Skriften er død. Ordet lever. Kunsten lever. Jeg har forsøkt å belyse en mentalitetsprosess, hvordan vi har havnet der vi er. Det har skjedd umerkelig. Mange dører er blitt lukket. Til vår egen tradisjon. Det er nødvendig å åpne dem igjen. Men veien tilbake er ikke den samme gamle. Den er overgrodd. Det må banes en ny.
Det er en formidabel oppgave. Alle krefter trengs.
Godt nytt år!