Mens vi venter på Durban III

Nina Hjerpset-Østlie

Mens USA planlegger tiårsmarkeringen av terrorangrepet i september 2001, planlegger FN å avholde Durban III på samme tid og samme sted for å feire tiårsjubileumet til den sterkt antivestlige konferansen Durban I.

FN-konferansen som ble avholdt i den sørafrikanske byen Durban i 2001 var en regelrett skandale, men hverken antirasismekonferansen eller dens nå beryktede slutterklæring fikk nevneverdig omtale i internasjonale medier. Den lille omtalen som var ble da også raskt overskygget i nyhetsbildet ettersom konferansen avsluttet bare tre dager før terrorangrepet på USA.

Under Durban I ble de arabisk- og muslimskledede angrepene på Israel så dominerende at USA og Israel forlot konferansen i protest. Canada – med en da liberal administrasjon – valgte å bli, men delegatene forklarte i ettertid at de utelukkende ble for å tilbakevise de gjentatte og aggressive forsøkene på å delegitimere staten Israel, diskreditere historien og det jødiske folks lidelse. Konferansen endte med å vedta den problematiske resolusjonen Durban Declaration and Programme of Action (DDPA), som bl.a. sidestiller religionskritikk med rasisme, krever inskrenkninger i ytringsfriheten og hovedsakelig anklager Israel for rasisme samtidig som det i erklæringen heter at kritiserte land ikke bør nevnes ved navn. Konferansen berørte da heller ikke situasjonen for kvinner og minoriteter i en rekke arabiske land eller massakrene i hhv. Kongo og Darfur.

Delegatene på Durban I ble også vitne til at Nigeria og Zimbabwe, med dikatoren Robert Mugabe i spissen, ledet de tilstedeværende afrikanske statene i et krav om at vestlige land skulle unnskylde den trans-atlantiske slavehandelen og betale enorme erstatninger.

I 2006 vedtok FNs generalforsamling at Durban I og de tiltakene den førte til skulle evalueres. Men da Durban I var en skjellsettende begivenhet fordi den så tydelig markerte muslimske lands offensiv mot Vesten, fryktet man at Durban II bare ville bli en ytterligere bekreftelse av den 57 lands tunge OICs (Organisasjonen av islamske stater) aggressive holdning – spesielt i forhold til vestlig ytrings- og religionsfrihet. USA og Israel stemte derfor mot å avholde en evalueringskonferanse (Durban II), mens EU vaklet og lovet å stemme for oppfølgingskonferansen dersom den bare skulle være en bekreftelse av det som ble vedtatt under Durban I, og ellers ikke inneholde noe nytt.

Det viste seg hurtig at OIC og de afrikanske landene ikke hadde noen intensjoner om å overholde avtalen. FN ga oppdraget med å planlegge Durban II til Menneskerettighetsrådet, som da hadde erstattet den diskrediterte Menneskerettighetskommisjonen. Rådet plasserte Iran i planleggingskomitèen, hvor Libya satt som formann. I løpet av få uker vedtok det nye Menneskerettighetsrådet å avholde en ny konferanse med et mer radikalt innhold. På det første forberedende møtet ble det vedtatt en ny dagsorden med aggressive tiltak som var i strid med avtalen som var inngått på forhånd om at evalueringskonferansen ikke skulle ha noe nytt innehold. EU protesterte, men gav seg da både OIC og de afrikanske landene – som til sammen utgjør G77-alliansen og har suverent flertall i FN – avviste protesten.

Utover den sedvanlige kritikken av Israel, sto islamofobi, beskyttelse av religion og de danske Muhammedkarikaturene på dagsordenen for Durban II. Opplegget var i følge flere iakttagere helt klart antivestlig og antidemokratisk.

Den canadiske regjeringen som offisielt kalte Durban I for “et intoleransens sirkus”, tok derfor initiativ til å stemme over hvorvidt FN skulle finansiere oppfølgingen av Durban I med 6,8 millioner dollar. De 46 overveiende demokratiske landene som samlet dekker 65 prosent av FN`s regulære budsjetter, tapte imidlertid stemmeavgivingen med 93 mot 46. Norge avsto fra å stemme.

I januar 2008 meddelte Canadas regjering at de ikke aktet å delta da innholdet på FNs nye konferanse om antirasisme ville bryte med landets antirasistiske prinsipper.

Canadas uttalelse førte til at europeiske og andre demokratiske land rettet oppmerksomheten mot FN-konferansens fiendtlige dagsorden, og med unntak av Norge gikk det nå slag i slag:

I februar 2008 advarte Frankrike om at “ingen har glemt de utålelige anstrengelsene fra enkelte stater og en rekke NGO`er for å gjøre konferansen til et anti-israelsk forum”, og meddelte at landet ikke ville tillate at en reprise fant sted. Man gjorde også oppmerksom på at hvis ikke Frankrikes legitime krav ble tatt hensyn til, ville man til å trekke seg fra konferansen.

I mars stilte det Internasjonale humanistforbundet (IHEU) seg bak en kampanje som kalte demokratier til kamp for å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot FN. Kampanjen var opprinnelig lansert av det Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA) som svar på angrepene på universelle menneskerettigheter. LICRA skrev at angrepene ble ledet av OIC via FN`s Menneskerettighetsråd. Manifestet var underskrevet av ledende europeiske intellektuelle som blant andre Pascal Bruckner, Chahdortt Djavann, Alain Finkielkraut, Mohamed Sifaoui og Elie Wiesel.

Samme måned gjennomførte OIC et kupp i FNs Menneskerettighetsråd, da Rådet vedtok å pålegge spesialrapportøren for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge IHEU lyktes de muslimske landene dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. IHEUs daværende leder og representant for FN i Geneve, Roy Brown, kalte vedtaket historisk: Et FN-organ som er satt til å vokte menneskerettighetene er blitt forvandlet til et organ for å krenke dem. Kort etter ble den samme Brown hysjet ned og irettesatt av Menneskerettighetsrådet på grunn av sin kritikk av religion under en tale.

I mai fulgte Storbritannia opp Frankrikes uttalelser og truet med at landet ville trekke seg fra Durban II hvis den daværende dagsordenen ikke ble endret. Australia, USA, Israel og Nederland opplyste om at de overveide det samme.

I juni gjorde Menneskerettighetsrådets president oppmerksom på at man fra da av ikke ville akseptere kritikk av islamske sharialover i FNs råd for menneskerettigheter.

Mot slutten av august ble det klart at dagsordenen for Durban II inneholdt formuleringer som definerte ytringsfrihet som en “hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme”.

I september oppfordret en lang rekke franske og tyske forfattere og intellektuelle til protest mot- og boikott av Durban II, og gjorde i samme anledning oppmerksom på hva som var i ferd med å skje i FN og FNs Menneskerettighetsråd. Kampanjen var underskrevet av blant andre Pascal Bruckner, filminstruktøren Claude Lanzmann, forfatteren Elie Wiesel samt filosofene Alain Finkielkraut og Andre Glucksmann. Fra Frankrike spredte protestaksjonen seg til andre land, og boikotten fikk tilslutning fra forfatteren Ralph Giordano, den prisbelønte polemikeren Henryk Broder, den svenske forfatteren Lars Gustafsson, den tyske forfatteren Peter Schneider, samfunnsfilosofen Russell A. Berman og den tyske historiker Matthias Künzel.

Omtrent samtidig ble det franske initiativet plukket opp av ledende samfunnsaktører i Danmark, som blant andre forfatteren Michael Jalving og filosof og forfatter Kai Sørlander. Partileder for Sosialistisk Folkeparti, Villy Søvndal, sluttet seg til kritikken mot FN og Durban II. I samme forbindelse skrev landets største aviser Jyllands-posten og Berlingske Tidende ledere som i sterke ordelag støttet opp om kravet om boikott og problematiserte både FN og FNs Menneskerettighetsråd.

I begynnelsen av oktober 2008 rettet Danmarks daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen kraftig kritikk mot forsøket på å gjøre den kommende Durban II-konferansen i april 2009 til en konferanse som ville kneble ytringsfriheten ved å stemple religionskritikk som blasfemi, og sa at det hele var en uakseptabel hån mot menneskerettighetene.

I mars 2009 kom daværende utenriksminister Per Stig Møller med en klar beskjed til OIC: Enten trakk de forslaget om at religionskritikk er å anse som rasisme, ellers ville også Danmark utebli fra Durban II.

I midten av mars samlet EU seg endelig om en felles reaksjon, og presenterte en liste over ønskede endringer i det daværende sluttdokumentet. Det ble alminnelig antatt at manglende imøtekommenhet fra OICs side ville resultere i at konferansen ble boikottet av samtlige EU-land.

Mens alt dette sto på – og ble regelmessig rapportert i nesten alle andre vestlige lands medier – var det praktisk talt tyst som i graven i norsk offentlighet og det kongelige norske meningskorps.

Etter iherdig innsats fra særlig Danmark og Nederland lyktes det å i hvert fall få fjernet fire av de mest uakseptable punktene i slutterklæringen, og konferansen ble avholdt i Geneve i april 2009. Hverken Canada, USA, New Zealand, Nederland, Israel, Italia, Tyskland, Polen eller Australia deltok, mens Tjekkia, som da hadde EU`s formannskap, trakk seg fra hele FN-konferansen i protest mot Irans president Mahmoud Ahmadinejad som brukte taletiden sin til kraftige utfall mot Israel, kalte FN`s Sikkerhetsråd “et udemokratisk forum som håner sentrale menneskerettigheter” og beskyldte Europa for rasisme.

Det lyktes altså å få de mest uakseptable formuleringene ut av Durban IIs slutterklæring, som i følge utenriksminister Jonas Gahr Støre er en meget god tekst. Virkelig? I virkeligheten bekrefter slutterklæringen for Durban II den dypt problematiske resolusjonen for Durban I, så de som tror at Durban II satte en endelig stopper for FN-resolusjoner som fordømmer religionskritikk, må tro om igjen. G77-gruppen fikk lagt inn nok premisser i sluttdokumentet til at de kan fortsette sitt arbeid for å innskrenke ytringsfriheten og kriminalisere religionskritikk.

– Durban II er over, men problemene består. Menneskerettighetsarbeidet i FN er blitt underminert, og de politiske interesser som udemokratiske FN-land forfølger er i direkte strid med de prinsipper og rettigheter som FN er satt til verden for å forsvare, skrev sjefsjurist i tenketanken Cepos, Jacob Mchangama:

Med Durban II overstået har udenrigsministrene fra de EU-lande, der besluttede at deltage i konferencen, formentlig draget et lettelsens suk. Men lettelsen kan vise sig at være kortvarig. Indholdet af sluterklæringen betyder på ingen måde, at slaget om ytringsfrihed og religion er overstået. Derudover viste selve konferencens optakt og forløb, at EU-landene får mere end svært ved at gøre FN til et effektivt og troværdigt forum for fremme af menneskerettigheder på den internationale scene. Risikoen for et nyt Durban II er derfor overhængende.

Mchangama og andre kritikere fikk rett: allerede i november 2009 vedtok FNs 3. Komitè – som er en del av Generalforsamlingen – enda et ukast til en resolusjon som fordømmer religionskritikk og krever innskrenkninger i ytringsfriheten. Få uker etter ble det endelig vedtatt i FNs Generalforsamling 81 stemmer for, 55 mot og 43 som avholdt seg fra å stemme.

Og temaet fortsetter å dukke opp i FN-regi: senest i oktober anmodet OIC FN om ytterligere en resolusjon som skal forhindre “religionsinjurier”. Fremstøtet er bare det siste i OICs ti år lange kampanje i FN for å få FN til å innføre forbud mot bakvaskelse (defamation) av islam.

Kampen om FN er ikke over. Velkommen til Durban III.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.