Mens vi venter på Durban III

Nina Hjerpset-Østlie

Mens USA plan­leg­ger tiårs­mar­ke­rin­gen av ter­ror­an­gre­pet i sep­tem­ber 2001, plan­leg­ger FN å avholde Dur­ban III på samme tid og samme sted for å feire tiårs­ju­bi­leu­met til den sterkt anti­vest­lige kon­fe­ran­sen Dur­ban I.

FN-konferansen som ble avholdt i den sør­afri­kanske byen Dur­ban i 2001 var en regel­rett skan­dale, men hver­ken anti­ra­sisme­kon­fe­ran­sen eller dens nå beryk­tede slutt­er­klæ­ring fikk nevne­ver­dig omtale i inter­na­sjo­nale medier. Den lille omta­len som var ble da også raskt over­skyg­get i nyhets­bil­det etter­som kon­fe­ran­sen avslut­tet bare tre dager før ter­ror­an­gre­pet på USA.

Under Dur­ban I ble de arabisk- og mus­limsk­le­dede angre­pene på Israel så domi­ne­rende at USA og Israel for­lot kon­fe­ran­sen i pro­test. Canada – med en da libe­ral admi­ni­stra­sjon – valgte å bli, men dele­ga­tene for­klarte i etter­tid at de ute­luk­kende ble for å til­bake­vise de gjen­tatte og aggres­sive for­sø­kene på å dele­gi­ti­mere sta­ten Israel, dis­kre­di­tere his­to­rien og det jødiske folks lidelse. Kon­fe­ran­sen endte med å vedta den pro­ble­ma­tiske reso­lu­sjo­nen Dur­ban Decla­ra­tion and Pro­gramme of Action (DDPA), som bl.a. side­stil­ler reli­gions­kri­tikk med rasisme, kre­ver inskrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten og hoved­sa­ke­lig ankla­ger Israel for rasisme sam­ti­dig som det i erklæ­rin­gen heter at kri­ti­serte land ikke bør nev­nes ved navn. Kon­fe­ran­sen berørte da hel­ler ikke situa­sjo­nen for kvin­ner og mino­ri­te­ter i en rekke ara­biske land eller mas­sa­krene i hhv. Kongo og Darfur.

Dele­ga­tene på Dur­ban I ble også vitne til at Nige­ria og Zim­babwe, med dika­to­ren Robert Mugabe i spis­sen, ledet de til­stede­væ­rende afri­kanske sta­tene i et krav om at vest­lige land skulle unn­skylde den trans-atlantiske slave­han­de­len og betale enorme erstatninger.

I 2006 ved­tok FNs gene­ral­for­sam­ling at Dur­ban I og de til­ta­kene den førte til skulle eva­lu­eres. Men da Dur­ban I var en skjell­set­tende begi­ven­het fordi den så tyde­lig mar­kerte mus­limske lands offen­siv mot Ves­ten, fryk­tet man at Dur­ban II bare ville bli en ytter­li­gere bekref­telse av den 57 lands tunge OICs (Orga­ni­sa­sjo­nen av islamske sta­ter) aggres­sive hold­ning – spe­si­elt i for­hold til vest­lig ytrings- og reli­gions­fri­het. USA og Israel stemte der­for mot å avholde en eva­lu­e­rings­kon­fe­ranse (Dur­ban II), mens EU vak­let og lovet å stemme for opp­føl­gings­kon­fe­ran­sen der­som den bare skulle være en bekref­telse av det som ble ved­tatt under Dur­ban I, og ellers ikke inn­e­holde noe nytt.

Det viste seg hur­tig at OIC og de afri­kanske lan­dene ikke hadde noen inten­sjo­ner om å over­holde avta­len. FN ga opp­dra­get med å plan­legge Dur­ban II til Men­neske­ret­tig­hets­rå­det, som da hadde erstat­tet den dis­kre­di­terte Men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nen. Rådet plas­serte Iran i plan­leg­gings­ko­mitèen, hvor Libya satt som for­mann. I løpet av få uker ved­tok det nye Men­neske­ret­tig­hets­rå­det å avholde en ny kon­fe­ranse med et mer radi­kalt inn­hold. På det første for­be­re­dende møtet ble det ved­tatt en ny dags­or­den med aggres­sive til­tak som var i strid med avta­len som var inn­gått på for­hånd om at eva­lu­e­rings­kon­fe­ran­sen ikke skulle ha noe nytt inn­e­hold. EU pro­te­sterte, men gav seg da både OIC og de afri­kanske lan­dene - som til sam­men utgjør G77-alliansen og har suve­rent fler­tall i FN - avviste protesten.

Utover den sed­van­lige kri­tik­ken av Israel, sto isla­mo­fobi, beskyt­telse av reli­gion og de danske Muham­med­ka­ri­ka­tu­rene på dags­or­de­nen for Dur­ban II. Opp­leg­get var i følge flere iakt­ta­gere helt klart anti­vest­lig og antidemokratisk.

Den cana­diske regje­rin­gen som offi­si­elt kalte Dur­ban I for “et into­le­ran­sens sir­kus”, tok der­for ini­tia­tiv til å stemme over hvor­vidt FN skulle finan­siere opp­føl­gin­gen av Dur­ban I med 6,8 mil­lio­ner dol­lar. De 46 over­vei­ende demo­kra­tiske lan­dene som sam­let dek­ker 65 pro­sent av FN‘s regu­lære bud­sjet­ter, tapte imid­ler­tid stemme­av­gi­vin­gen med 93 mot 46. Norge avsto fra å stemme.

I januar 2008 med­delte Cana­das regje­ring at de ikke aktet å delta da inn­hol­det på FNs nye kon­fe­ranse om anti­ra­sisme ville bryte med lan­dets anti­ra­sis­tiske prinsipper.

Cana­das utta­lelse førte til at euro­pe­iske og andre demo­kra­tiske land ret­tet opp­merk­som­he­ten mot FN-konferansens fiendt­lige dags­or­den, og med unn­tak av Norge gikk det nå slag i slag:

I februar 2008 advarte Frank­rike om at “ingen har glemt de utå­le­lige anstren­gel­sene fra enkelte sta­ter og en rekke NGO‘er for å gjøre kon­fe­ran­sen til et anti-israelsk forum”, og med­delte at lan­det ikke ville til­late at en reprise fant sted. Man gjorde også opp­merk­som på at hvis ikke Frank­ri­kes legi­time krav ble tatt hen­syn til, ville man til å trekke seg fra konferansen.

I mars stilte det Inter­na­sjo­nale huma­nist­for­bun­det (IHEU) seg bak en kam­panje som kalte demo­kra­tier til kamp for å for­svare de indi­vi­du­elle fri­hets­ret­tig­he­tene mot FN. Kam­pan­jen var opp­rin­ne­lig lan­sert av det Inter­na­sjo­nale For­bun­det mot Rasisme og Anti­se­mit­tisme (LICRA) som svar på angre­pene på uni­ver­selle men­neske­ret­tig­he­ter. LICRA skrev at angre­pene ble ledet av OIC via FN‘s Men­neske­ret­tig­hets­råd. Mani­fes­tet var under­skre­vet av ledende euro­pe­iske intel­lek­tu­elle som blant andre Pas­cal Bruck­ner, Cha­h­dortt Dja­vann, Alain Finkiel­kraut, Moha­med Sifa­oui og Elie Wiesel.

Samme måned gjen­nom­førte OIC et kupp i FNs Men­neske­ret­tig­hets­råd, da Rådet ved­tok å pålegge spe­sial­rap­por­tø­ren for ytrings­fri­het ikke bare å passe på ytrings­fri­he­ten, men også mis­bruk av den i for­hold til reli­gion og rase. I følge IHEU lyk­tes de mus­limske lan­dene der­med å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene kren­ker islam og mus­li­mer. IHEUs davæ­rende leder og repre­sen­tant for FN i Geneve, Roy Brown, kalte ved­ta­ket his­to­risk: Et FN-organ som er satt til å vokte men­neske­ret­tig­he­tene er blitt for­vand­let til et organ for å krenke dem. Kort etter ble den samme Brown hysjet ned og irette­satt av Men­neske­ret­tig­hets­rå­det på grunn av sin kri­tikk av reli­gion under en tale.

I mai fulgte Stor­bri­tan­nia opp Frank­ri­kes utta­lel­ser og truet med at lan­det ville trekke seg fra Dur­ban II hvis den davæ­rende dags­or­de­nen ikke ble end­ret. Aust­ra­lia, USA, Israel og Neder­land opp­lyste om at de over­veide det samme.

I juni gjorde Men­neske­ret­tig­hets­rå­dets pre­si­dent opp­merk­som på at man fra da av ikke ville aksep­tere kri­tikk av islamske sha­rialo­ver i FNs råd for menneskerettigheter.

Mot slut­ten av august ble det klart at dags­or­de­nen for Dur­ban II inn­e­holdt for­mu­le­rin­ger som defi­nerte ytrings­fri­het som en “hoved­ut­ford­ring og hind­ring for å imø­tegå nåti­dige for­mer for rasisme”.

I sep­tem­ber opp­ford­ret en lang rekke franske og tyske for­fat­tere og intel­lek­tu­elle til pro­test mot- og boi­kott av Dur­ban II, og gjorde i samme anled­ning opp­merk­som på hva som var i ferd med å skje i FN og FNs Men­neske­ret­tig­hets­råd. Kam­pan­jen var under­skre­vet av blant andre Pas­cal Bruck­ner, film­in­struk­tø­ren Claude Lan­z­mann, for­fat­te­ren Elie Wie­sel samt filo­so­fene Alain Finkiel­kraut og Andre Glu­ck­s­mann. Fra Frank­rike spredte pro­test­ak­sjo­nen seg til andre land, og boi­kot­ten fikk til­slut­ning fra for­fat­te­ren Ralph Giordano, den pris­be­lønte pole­mi­ke­ren Hen­ryk Bro­der, den svenske for­fat­te­ren Lars Gus­tafs­son, den tyske for­fat­te­ren Peter Schnei­der, sam­funns­fi­lo­so­fen Rus­sell A. Ber­man og den tyske his­to­ri­ker Matt­hias Künzel.

Omtrent sam­ti­dig ble det franske ini­tia­ti­vet pluk­ket opp av ledende sam­funns­ak­tø­rer i Dan­mark, som blant andre for­fat­te­ren Michael Jal­ving og filo­sof og for­fat­ter Kai Sør­lan­der. Parti­le­der for Sosia­lis­tisk Folke­parti, Villy Søvn­dal, slut­tet seg til kri­tik­ken mot FN og Dur­ban II. I samme for­bin­delse skrev lan­dets største aviser Jyllands-posten og Ber­ling­ske Tidende ledere som i sterke orde­lag støt­tet opp om kra­vet om boi­kott og pro­ble­ma­ti­serte både FN og FNs Menneskerettighetsråd.

I begyn­nel­sen av okto­ber 2008 ret­tet Dan­marks davæ­rende stats­mi­nis­ter Anders Fogh Ras­mus­sen kraf­tig kri­tikk mot for­sø­ket på å gjøre den kom­mende Dur­ban II-konferansen i april 2009 til en kon­fe­ranse som ville kneble ytrings­fri­he­ten ved å stemple reli­gions­kri­tikk som blas­femi, og sa at det hele var en uak­sep­ta­bel hån mot menneskerettighetene.

I mars 2009 kom davæ­rende uten­riks­mi­nis­ter Per Stig Møl­ler med en klar beskjed til OIC: Enten trakk de for­sla­get om at reli­gions­kri­tikk er å anse som rasisme, ellers ville også Dan­mark ute­bli fra Dur­ban II.

I midten av mars sam­let EU seg ende­lig om en fel­les reak­sjon, og pre­sen­terte en liste over ønskede end­rin­ger i det davæ­rende slutt­do­ku­men­tet. Det ble almin­ne­lig antatt at mang­lende imø­te­kom­men­het fra OICs side ville resul­tere i at kon­fe­ran­sen ble boi­kot­tet av samt­lige EU-land.

Mens alt dette sto på – og ble regel­mes­sig rap­por­tert i nes­ten alle andre vest­lige lands medier – var det prak­tisk talt tyst som i gra­ven i norsk offent­lig­het og det kon­ge­lige norske meningskorps.

Etter iher­dig inn­sats fra sær­lig Dan­mark og Neder­land lyk­tes det å i hvert fall få fjer­net fire av de mest uak­sep­table punk­tene i slutt­er­klæ­rin­gen, og kon­fe­ran­sen ble avholdt i Geneve i april 2009. Hver­ken Canada, USA, New Zea­land, Neder­land, Israel, Ita­lia, Tysk­land, Polen eller Aust­ra­lia del­tok, mens Tjek­kia, som da hadde EU‘s for­mann­skap, trakk seg fra hele FN-konferansen i pro­test mot Irans pre­si­dent Mah­moud Ahma­dine­jad som brukte tale­ti­den sin til kraf­tige utfall mot Israel, kalte FN‘s Sik­ker­hets­råd “et ude­mo­kra­tisk forum som håner sen­trale men­neske­ret­tig­he­ter” og beskyldte Europa for rasisme.

Det lyk­tes altså å få de mest uak­sep­table for­mu­le­rin­gene ut av Dur­ban IIs slutt­er­klæ­ring, som i følge uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre er en meget god tekst. Vir­ke­lig? I vir­ke­lig­he­ten bekref­ter slutt­er­klæ­rin­gen for Dur­ban II den dypt pro­ble­ma­tiske reso­lu­sjo­nen for Dur­ban I, så de som tror at Dur­ban II satte en ende­lig stop­per for FN-resolusjoner som for­døm­mer reli­gions­kri­tikk, må tro om igjen. G77-gruppen fikk lagt inn nok pre­mis­ser i slutt­do­ku­men­tet til at de kan fort­sette sitt arbeid for å inn­skrenke ytrings­fri­he­ten og kri­mi­na­li­sere religionskritikk.

- Dur­ban II er over, men pro­ble­mene består. Men­neske­ret­tig­hets­ar­bei­det i FN er blitt under­mi­nert, og de poli­tiske inter­es­ser som ude­mo­kra­tiske FN-land for­føl­ger er i direkte strid med de prin­sip­per og ret­tig­he­ter som FN er satt til ver­den for å for­svare, skrev sjefs­ju­rist i tenke­tan­ken Cepos, Jacob Mchangama:

Med Dur­ban II over­stået har uden­rigs­mi­nist­rene fra de EU-lande, der beslut­tede at del­tage i kon­fe­ren­cen, for­ment­lig dra­get et let­tel­sens suk. Men let­tel­sen kan vise sig at være kort­va­rig. Ind­hol­det af slu­t­er­klæ­rin­gen bety­der på ingen måde, at sla­get om ytrings­fri­hed og reli­gion er over­stået. Derud­over viste selve kon­fe­ren­cens optakt og for­løb, at EU-landene får mere end svært ved at gøre FN til et effek­tivt og tro­vær­digt forum for fremme af men­neske­ret­tig­he­der på den inter­na­tio­nale scene. Risi­koen for et nyt Dur­ban II er der­for overhængende.

Mchan­gama og andre kri­ti­kere fikk rett: alle­rede i novem­ber 2009 ved­tok FNs 3. Komitè – som er en del av Gene­ral­for­sam­lin­gen – enda et ukast til en reso­lu­sjon som for­døm­mer reli­gions­kri­tikk og kre­ver inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Få uker etter ble det ende­lig ved­tatt i FNs Gene­ral­for­sam­ling 81 stem­mer for, 55 mot og 43 som avholdt seg fra å stemme.

Og temaet fort­set­ter å dukke opp i FN-regi: senest i okto­ber anmo­det OIC FN om ytter­li­gere en reso­lu­sjon som skal for­hindre “reli­gions­in­ju­rier”. Frem­stø­tet er bare det siste i OICs ti år lange kam­panje i FN for å få FN til å inn­føre for­bud mot bak­vas­kelse (defa­ma­tion) av islam.

Kam­pen om FN er ikke over. Vel­kom­men til Dur­ban III.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.