Over hele Europa dukker det opp mennesker som roper alvorlige varsko om samfunnsoppløsning, segregering og polarisering som følge av masseinnvandring, spesielt av muslimer. Et typisk eksempel er Thilo Sarrazin, medlem av styret i den tyske sentralbanken, som sier at Tyskland går i hundene hvis ikke utviklingen snus.
Christian Tybring-Gjedde føyer seg inn i denne trenden med sin kronikk i Aftenposten: Drøm fra Disneyland. Det finnes klare likhetstegn mellom Sarrazin og Tybring-Gjedde.
Man kan si de er sosiale og politiske varslere. I Norge har varslerne fått stor oppmerksomhet. De betraktes som viktige stemmer i samfunnet, samvittighetsmennesker som trenger lovbeskyttelse.
Men hva med stemmer som Sarrazin og Tybring-Gjedde, og vi kunne føye til: ekteparet Wright, som i Aftenposten idag nekter å legge seg flate og støtter Tybring-Gjedde.
Hvordan reagerer offentligheten? Med avsky og utstøting. Sarrazin er medlem av sosialdemokratene. Det har vært en gjennomgang av hans uttalelser, og da slapp han unna. Men nå tas det til orde for at han må kastes ut av partiet. Selv Angela Merkel synes at nok er nok.
Men det er en usynlig hånd som beskytter Sarrazin: folkets mening. Meningsmålinger i Bild viser at et overveldende flertall av tyskerne støtter Sarrazin. Hvis han gjøres til syndebukk kan det gi negative politiske utslag for CDU. Verre er at det kan undergrave tilliten til hele den politiske prosessen.
Noe av det samme reaksjonsmønsteret ser vi i norske medier.
De to utspillene – først Robert Wrights – og nå Kent Andersen og Christian Tybring-Gjeddes kronikk, er historiske: det er første gang kjente politikere står frem og sier at det flerkulturelle prosjektet betyr at innfødte nordmenn kommer i press og flytter fra de innvandrertette bydelene. Det er rett og slett en fallit, folk stemmer med føttene.
Dermed er vi ved grunnfaktoren i debatten: den handler om mennesker. Men de senere år har vi kun hørt om innvandrere, asylsøkere og særlig muslimer. Det er deres rettigheter som fremheves, deres kultur, og nødvendigheten av å utvide den norske til et diffust nytt norsk Vi.
Men vi hører svært lite om de innfødt norske, ei heller om de andre, ikke-muslimske innvandrerne, feks. polakker, svensker, folk som kulturelt står oss nær. (Er de ikke spennende nok? Har det noe å gjøre med at det flerkulturelle prosjektet er orientert mot det som er annerledes, det eksotiske?)
Den norske eliten snakker mye om kultur, men lite om menneskene som er bærere av denne kulturen. De snakker ikke om levende mennesker, om nordmenn og andre innvandrere som ønsker å lykkes her. De tar dem for gitt. De bråker jo heller ikke, men betaler lojalt sin skatt og stemmer på de etablerte partiene.
Groruddalen
De første krisesignalene kom med meldingene om at en stor del av førsteklassingene er dårlige i norsk. Det er ikke bare et ressursspørsmål: barna kan være født i Norge, likevel snakker de ikke norsk. Hva betyr det? Skyldes det utenforskap? Men kanskje er det et villet utenforskap? Slike spørsmål liker ikke pressen å stille.
Uansett: konsekvensene er at andre foreldre flytter sine barn ut av barnehaver og skoler. Hvis barna ikke lærer noe, hvis de regrederer og begynner å snakke et kebab-norsk, hvis de er i minoritet på skoler i sitt eget land – ja, så vil foreldrene flytte dem, til andre skoler og barnehaver, og om nødvendig skifte bopel.
Det er denne prosessen vi ser konturene av, og det er tydelig at den bare er i sin begynnelse.
Hva vil politikerne gjøre med det? De moraliserer, som vanlig, men kommer det til å endre noe? Skal de innføre hjemstavnsplikt a la det gamle Sovjet, og meningssensur i mediene for å hindre ubehagelig informasjon?
Det vi ser er at medier og politikere – samfunnseliten – ikke aner hva de skal gjøre. Dette til tross for at de har vært pådrivere for det flerkulturelle prosjektet i flere tiår. Det har aldri skint sterkere enn da Norge hadde to programledere av tre med fremmedkulturell bakgrunn under vertskapet i Grand Prix. Så flinke er vi! Det er klart at Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ikke vil ha dette inntrykket ødelagt.
Men hva skal de gjøre med den brysomme virkeligheten? Det var samme problemet sovjetlederne hadde. De var flinke til å holde taler og møter. Men hva med virkeligheten, hva med menneskene av kjøtt og blod? De greide de aldri å få styr på.
Det samme skjer nå med det flerkulturelle prosjektet.
Spørsmål
Tybring-Gjedde stilte noen høyst betimelige spørsmål til Arbeiderpartiet: hva tenkte dere da dere satte i gang dette prosjektet? Hvor var konsekvensanalysene? Hvorfor var ikke den norske kulturen bra nok?
Han har bare fått svada og moralisering til svar.
Tybring-Gjedde gjør en feil: han gjør Ap til hovedarkitekt. Det er feil; alle partier bortsett fra Frp har vært med på- og stilt seg bak dette prosjektet. Selv Frp har de senere år tonet ned kritikken og skuffet velgerne. Frp kunne vært mye klarere på den verdikonflikten og verdikampen som pågår. Tybring-Gjedde tar ikke munnen for full: det står om nasjonen, vi holder på å miste den. Når har Frp turt å si det?