Barcelona eller døden
Storbritannia, Frankrike og Tyskland hadde offisielt stengt døren for massiv arbeidsinnvandring på slutten av 1970-tallet. Landene hadde nådd et økonomisk metningspunkt. Fordelene som innvandringen (i teorien) brakte til de kapitalistiske systemene var (i praksis) mindre åpenbare for velgerne, som regnet med at flere arbeidere ville bety større arbeidsledighet. Men hverken avslutningen av programmene for arbeidsinnvandring eller de generøst finansierte repatrieringspakkene bidro det minste til å demme opp for innvandringen. Hva enten det skjedde som følge av planlegging eller uaktsomhet, fortsatte innvandringen ufortrødent.
Nye begrunnelser for hvorfor innvandringen var nødvendig, så dagens lys. Den viktigste var plikten til å gi asyl til dem som var truet av vold, fattigdom eller politisk forfølgelse. Arbeidsinnvandringen vek plassen for flyktningeinnvandring, samt innvandring med sikte på å gjenforene (og stifte) familier. Så snart de innfødte begynte å tvile på at masseinnvandringen var til deres egen økonomiske fordel, ble de informert om at de økonomiske fordelene av og til ikke spiller noen rolle. Det å ta imot innvandrere gikk over fra å være et økonomisk program til å bli en moralsk forpliktelse. Og som sådan ble den mindre og mindre underlagt demokratisk beslutningstaking. Denne endringen i vektlegging økte i virkeligheten tilstrømningen av innvandrere fra det øyeblikket politikerne hevdet at de stanset den. De politiske motsetningene ble skjerpet, med et ulmende sinne blant folk fra arbeiderklassen på den ene siden, og på den andre siden en vanlig oppfatning i de høyere kretser om at det var noe «uunngåelig» ved masseinnvandringen.
Hvor vanskelig det er å ha kontroll med innvandringen når humanitære hensyn blandes med økonomiske, kan observeres i Spania, som sammen med Italia er det nye århundrets viktigste ankomstland for innvandrere til Europa. Spania har to enklaver i Nord-Afrika, Ceuta og Melilla. Disse byene har vært europeiske siden det 15. århundre, men de ble aldri populære innvandringsmål før slutten av det 20. århundre. I Ceuta ble det satt opp piggtrådgjerder så sent som i 1971, og den gangen ble det kun gjort for å holde unna en koleraepidemi. Siden 1999 har det vært sikkerhetsgjerder og mottak for innvandrere på begge steder. Disse mottakene har vært fulle helt siden den gang, og gjerdene har ikke vært tilstrekkelig effektive. I flere år har folk fra Sentral- og Vest-Afrika og andre steder samlet seg nær grensen og hoppet over eller gravd seg under dem på de minst sikrede stedene, for slik å komme seg inn på EU-territorium.
I september 2005 skjedde det plutselig en voldsom økning i denne trafikken. Marokkansk politi oppløste en gruppe på 400 omstreifere, for det meste maliere og gambiere, som hadde bodd i krattskogen rett utenfor grensen til Melilla. De fleste var pengelense, og mange hadde krysset Sahara for å komme dit. Kanskje var det av frykt for at de ville bli sendt langt vekk fra grensen mot Europa, at de i alt flere tusen omstreiferne dagen etter samlet seg for å storme sikkerhetsgjerdet. 500 personer stormet om morgenen, noen bar med seg stiger, andre kastet stein og svingte med klubber. 130 av dem kom seg inn i Melilla, mange hadde fått huden revet av hendene av piggtrådgjerdet. Noen hundre flere stormet gjerdet om natten, og 200 kom seg over. Til myndighetenes overraskelse så omstreiferne ved Melilla ut til å være i kontakt med dem utenfor Ceuta, som ligger 300 kilometer unna, for lignende forsøk på å storme grensen ble igangsatt der også. Totalt ble det gjort ti forsøk på elleve dager. Spania sendte i all hast tre kompanier i hæren til de to byene. Det marokkanske grensepolitiet ble også involvert. Den 29. september skjøt de og drepte fire personer som prøvde å komme seg over gjerdet i Ceuta. I Melilla en uke senere drepte marokkanske styrker seks personer til, som stormet sammen med 400 andre.
Flere redegjørelser fremstiller stormingene som «desperate», og det var de utvilsomt. Men desperasjon var ikke den eneste drivkraften. Innvandring har like mye å gjøre med ambisjoner som med vanskeligheter. Like formidabel som innvandrernes desperasjon var deres selvsikre snarrådighet, samt den nøkterne og taktiske seriøsiteten de viste ved å forvirre, overliste og overvelde de spanske og marokkanske soldatene. Til tross for at det skjedde med lite teknologisk raffinement, var dette koordinerte militæroperasjoner.
De vellykkede inntrengerne, de som klarte seg, søkte om asylstatus (noe krigstilstanden som råder i store deler av Afrika ved første øyekast skulle gi dem rett til), og de ble innkvartert i hospitser satt opp av Røde Kors og andre veldedige organisasjoner. Mange ble sendt til det spanske fastlandet, hvor de ble gitt fritt leide og «utvisningsordrer» som ingen, hverken blant spanjolene eller innvandrerne, trodde ville bli håndhevet. Derfra kunne de takket være lemfeldigheten ved grensekontrollene reise uhindret videre til de fleste vesteuropeiske land. I dag er både Ceuta og Melilla sikret med grøfter og hvert sitt par av seks meter høye sikkerhetsgjerder.
Noen måneder senere begynte flåter av motoriserte fiskebåter, nærmere bestemt de lange og krumme vestafrikanske båtene kalt lothios på det senegalesiske språket wolof, å dukke opp utenfor badestrendene på Kanariøyene, som tilhører Spania. De hadde med seg tusenvis av senegalesiske og andre vestafrikanske gutter og menn. Disse innvandrerne var også modige inntil det dumdristige. Mottoet som de hadde fortalt om til journalistene hjemme i Dakar og malt på båtene, lød på wolof Barça mba barsakh: «Barcelona eller døden». Nå er Barça fotballklubben Barcelona og ikke selve byen, hvilket kanskje sier et og annet om realismen ved disse innvandrernes ambisjoner. Realistisk eller ei, de mente det alvorlig. Ettersom den vestafrikanske kysten er det stedet hvor Golfstrømmen tar en sørlig vending, for deretter å gå rett mot vest og over Atlanteren igjen, kunne et helt vanlig motorhavari være fatalt. Båter som hadde drevet vekk fra kursen, var flere måneder etterpå blitt funnet igjen fulle av lik så langt borte som Barbados. På ettersommeren i 2006 hadde nesten 30.000 av disse nye «båtfolkene» kommet seg til Kanariøyene. Den italienske EU-kommisjonæren Franco Frattini anslo at 3.000 mennesker hadde omkommet underveis.
Kanariøyene hadde vært et foretrukket innvandringsmål i årtier, særlig for dem som kunne gjøre den 100 kilometer lange svippturen fra de marokkanske kystbyene Tarfaya og Laayoune over til Fuerteventura. Men denne trafikken hadde begrenset seg til grupper på færre enn ti nordafrikanere, som kom over i robåter på utkikk etter korttidsjobber. Bruken av lothios, som for de størstes vedkommende kunne ha 150 mennesker ombord, markerte overgangen til en større skala, en industrialisering av fenomenet. Sammen med andre store båter åpnet de Europa for folk som befant seg ti dagers sjøreise unna, etterhvert også enda lenger, for så snart den vestafrikanske ruten inn til Europa viste seg å være pålitelig, begynte dens popularitet å strekke seg utenfor vestafrikanernes rekker. En rusten lastebåt overlastet med pakistanere ble avskåret, og flere hundre asiater ble plukket opp mens de vandret gjennom ørkenen mellom Marokko og Mauretania, flere tusen kilometer hjemmefra.
Krisen var ellers ikke begrenset til Kanariøyene. Båter fra Libya fylt med innvandrere fra Midtøsten og Asia hadde skylt i land på de italienske øyene Lampedusa og Pantelleria. Omfanget var adskillig mindre (10.000 ankomne med båt sommeren 2006) og språkene var annerledes, men utover det så det nokså likt ut. Noen av de nye innvandrerne brukte speedbåter eller vannscootere til å trenge seg gjennom rekkene av kystvaktfartøy som omkranser italienske og greske øyer. Andre gikk til fots inn på EU-territorium via høydene rundt den lille slovakiske byen Ubla, hvor EU grenser til Ukraina. Disse spektakulære måtene å komme seg inn på europeisk territorium på, var naturligvis unntakene snarere enn regelen. De fleste ulovlige innvandrerne i Europa kommer seg inn på lovlig vis med fly, med ferje eller i bil, enten som besøkende hos familiemedlemmer som er europeiske borgere, eller simpelthen som turister. De blir ulovlige enten ved å bli igjen etter at turistvisumets gyldighet er utløpt, eller ved å gå under jorden etter at søknad om asyl eller oppholdstillatelse er blitt avvist.
Om lothio-invasjonen gav grunn til bekymring, gav den også opphav til medynk. Det var noe skammelig over å avvise folk som eide så lite, som hadde satt så mye på spill, og som hadde vist slikt et mot. Sluere innvandrere hadde alltid visst hvordan de skulle spille på denne dårlige samvittigheten, og ganske snart begynte båtfolket også å gjøre det. Det er grunnen både til at ilandstigningene på Kanariøyene nesten alltid gikk rolig for seg, og til at de færreste blant de reisende hadde med seg noen som helst identitetspapirer. Etter spansk lov kunne ikke folk av ukjent nasjonalitet deporteres, ei heller kunne de holdes i forvaring lenger enn 40 dager. De som holdt munnen lukket under avhør, slapp nesten automatisk inn i Spania, og ble i de fleste tilfeller flydd til fastlandet på den iberiske halvøy, for igjen å bli gjenstand for tannløse «utvisningsordrer». Ankomsten av tallrike lothios druknet spanske myndigheter i logistisk og byråkratisk arbeid, helt i tråd med hensikten. I de tilfellene hvor det be begått voldshandlinger, var prosedyren forbausende lik. I april 2007 nærmet den spanske patruljebåten Río Duero seg en lothio med 57 reisende utenfor kysten av Mauretania, og ble møtt med en skur av molotov-cocktails. Da Río Duero sendte mannskap i gummibåt for å borde lothio’en, forsøkte de reisende å punktere den med pigger og spisse gjenstander. Río Duero eskorterte båten til havnebyen Arguineguín på Kanariøyene. Ugjerningsmennene som lot seg identifisere, ble sendt tilbake til Mauretania for rettsforfølgelse. Mange av de andre passasjerene slapp inn i Spania og Europa.
Da lothio-krisen stod på som verst, fulgte Spania en selvmotsigende tospors-strategi. På den ene siden tok de seg av innvandrerne som brødre. I all hast gjorde de om flere titalls offentlige bygninger til midlertidige mottak for innvandrere. Hoteller, turistanlegg, diskoteker og skoler ble tatt i bruk for å hanskes med den enorme tilstrømningen, til og med sirkustelt ble satt opp. Militærbrakker, som i Las Raíces på Kanariøyene, viste seg spesielt egnede som flyktningeboliger, siden de hadde kjøkken og rekreasjonsmuligheter. Ettersom Spania i likhet med andre europeiske land reduserte sitt militære forsvar, var det mange slike bygninger som ikke var i bruk. Ordninger ble iverksatt for å sikre at nykommerne kunne utøve sin religion, vanligvis islam, i de provisoriske leirene.
På den annen side motstod Spania innvandrernes invasjon. Frontex, en overnasjonal grensevaktstyrke som var blitt skramlet sammen fra EU-statenes væpnede styrker i 2005, fikk sitt første større oppdrag. Problemet var at Frontex var noe av en Potemkin-kulisse, med et budsjett på bare 15,8 millioner euro. Mesteparten av jobben ble gjort ved hjelp av helikoptre fra Spanias Guardia Civil. Den italienske og den portugisiske marinen hjalp til nå og da, men både Senegal og Mauretania nektet å la noe som lignet et krigsskip tilhørende Frontex å komme inn i deres territorialfarvann. Så den spanske regjeringen ledet av statsminister José Luís Zapatero, sannsynligvis den minst tilbøyelige til militær maktbruk i hele Europa, vurderte kraftigere tiltak. Midt under krisen utarbeidet regjeringen planer om å sende en marineekspedisjon til kysten av Afrika for å kvele trafikken i fødselen. Tanken ble forkastet fordi forsvarsminister José Antonio Alonso fryktet at de store skipene kunne komme til å renne holkene av noen lothios i senk, for slik å stelle i stand en internasjonal menneskerettighetsskandale.
Det er lett å ha sympati med Spanias ambivalente holdning. For hva betyr egentlig «Barcelona eller døden»? Betyr det «hjelp meg, jeg er i ytterste nød»? Eller betyr det «om du forsøker å stanse meg, skjer det på ditt eget ansvar»? Den spanske regjeringen hadde tydeligvis ikke den fjerneste anelse. Europeerne i sin alminnelighet kunne ikke finne ut av om disse innvandrerne var desperate og uansvarlige personer, flittige arbeidsfolk eller skruppelløse invasjonsstyrker, og de hadde ikke fantasi nok til å erkjenne at de kunne være alt dette på én gang, eller ingen av delene. Det europeerne trengte under disse omstendighetene, var etiske regler som kunne gi klarhet i hva de skyldte disse menneskene. Disse reglene finnes ikke. En vag oppfatning om at Europa trenger arbeidskraft, eksisterer side om side med en manglende nysgjerrighet på om innvandrerne virkelig kommer for å jobbe. En like vag oppfatning om at innvandrerne må tas hånd om som flyktninger, får det til å se uhøflig ut å bekymre seg for kostnadene ved å ta ansvar for verdens fattige. Det å legge ut velkommenmatten for alle disse menneskene ville være galskap. Det å avvise dem ville være rasistisk. Ute av stand til å mønstre nok vilje til å bestemme seg for enten en hjertelig velkomst eller et målbevisst selvforsvar som europeerne er, håper de at resten av verden forveksler deres lamslåtthet med gjestfrihet.
--
Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no
Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
