Demonstrasjonene i Oslo fredag og lørdag skremte mange. Opinionsdannere som Kåre Willoch og religionsforsker Kari Vogt ser ut til å ha behov for å dempe frykten. Men de gjør det på en måte som gjør protestene harmløse.
Tyskerne har et ord: Verharmlosung, å gjøre harmløs. Det er noe litt annet enn bagatellisering. Ufarliggjøring kommer nærmest på norsk. I denne konteksten betyr det at man sier til folk at det ikke er så farlig når alle som så scenen fra Universitetsplassen, ble skremt.
Kåre Willoch sier f.eks. at han ikke tror Mohyeelden Mohammad mente det han sa om et 9/11 på norsk jord hvis utviklingen fortsetter.
– Dette er en svært uheldig uttalelse. Men jeg tror ikke meningsinnholdet var alvorlig ment, derfor gjør den meg ikke veldig bekymret, sier Willoch.
Willoch sa dette i NRKs Ukeslutt lørdag. Journalistene stiller ikke motspørsmål.
Willoch var i debatt med iranske Lily Bandehy. Det hun sier ville gjort nordmenn og andre enda mer skremt. Men det ville vært mer i overensstemmelse med deres egen intuisjon og kunnskap. Trolig foretrekker folk sannhet fremfor å få luen trukket ned over øynene.
Bandehy mener demonstrasjonsformen i går hadde mange koder i seg som nordmenn ikke forstår.
– 2500 menn deltar, men ikke en eneste kvinne. I tillegg ber de foran Universitetsplassen. Dersom man tolker dette i sammenheng med jihad og hellig krig, er dette et signal og en trussel om en krig mot mediene i Norge, mener hun.
Det er typisk for ufarliggjøringen at NRK lar Bandehy møte Willoch. Det blir ingen fair diskusjon. Bandehy får ikke brukt sine kunnskaper og erfaring og samtalen blir på Willochs premisser.
Retusjering av profeten
Willoch kommenterer også Dagbladets grisetegning. Han kaller den sjikanøs, hvilket den også er og var ment som. Men så går han over til å klassifisere hva man ikke kan si om profeten:
Ifølge Willoch blir også forestillinga om Muhammed som en gris helt feil dersom man ser på den historiske konteksten.
– Det er vel knapt noen som mener at Muhammed var en gris. Slik sett er det ikke en gang en ytring, sier han.
Muhammeds liv og levnet var slik at det kvalifiserer til mange karikaturer, og den politiske bruken av hans lære i vår tid enda mer: Likevel ytrer Willoch seg på en måte som legitimerer oppfatningen av at han er fredet. Willoch må ha en følelsesmessig disposisjon som gjør at han uttaler seg slik. Den utstrakte hånd han kommer med til muslimer, styrker kreftene som vil at ytringsfriheten skal underlegges religiøse hensyn.
Lørdag gikk en marsj gjennom Oslo, fra Jernbanetorget til Regjeringskvartalet, under parolen «Stopp muslimhetsen i det norske samfunnet». Religionsforsker Kari Vogt kan forstå deres følelser.
De har et visst grunnlag for å si dette, ja. Da tenker jeg på denne besattheten av å trekke frem muslimske spørsmål blant mange nordmenn, hvor alle muslimer skjæres over én kam. De tillegges holdninger og synspunkter de ikke nødvendigvis har, og det er en stadig opptatthet av deres rolle som muslimer, sier Vogt til VG Nett.
Her kommer spørsmålet om kognitiv dissonans inn. Muslimer kan ikke velge. De kan ikke selv snakke om og på vegne av 1,6 milliarder muslimer, som de hyppig gjør, og så rope “hets” og “dere skjærer alle over en kam” når ikke-muslimer gjør det samme.
Denne kognitive dissonans er en av de fremste grunnene til motsetningene mellom muslimer og vestlige samfunn. Man vil ikke bare definere seg selv, man vil også definere hvordan andre ser på en. Dette er rett og slett et overgrep, og folk har begynt å oppdage det.
Så kommer forskere som Vogt inn og sier at muslimene har rett: de blir diskriminert. Dermed diskvalifiserer akademikerne seg selv, for menneskene har oppdaget at muslimene driver en psykisk terror. De forlanger å få definere seg selv og sine rettigheter helt på egne premisser. Og de forlanger i økende grad at andre tar hensyn til dem. Dersom de vurderes på linje med alle andre, kalles det hets eller diskriminering. Det er et værsågo-bli-gær’n-spill. Muslimer må gjerne mene noe om vestlige samfunn, men ikke-muslimer skal ikke få lov til å mene noe om muslimer. Det er det mye av ytringsfrihetsdebatten og fremstillingen av Muhammed handler om. Det er en åndelig territorial-kamp. Ikke-muslimer skal ikke ha lov til å bevege seg innenfor deres grenser.
Kari Vogt bruker sin faglige prestisje til å legitimere slike holdninger. Hun bekrefter påstanden om at de er ofre, når mange har oppfattet det stikk motsatt.
- Det er jo ikke fred å få hvis man er muslim og innvandrer. Føler man seg marginalisert, vil man føle behov for å protestere, noe de er i sin fulle rett til så lenge det foregår på lovlig vis, sier hun.
Problemet er bloggerne
Hvem er det som har skapt et slikt klima at muslimene følger seg forfulgt? Jo, det er bloggerne, ifølge Vogt. Debatten i etablerte medier er grei, synes hun. Det er den ukontrollerte debatten på nettet som er farlig.
Hun tror ikke problemet nødvendigvis er den offentlige debatten. Hijabdebatten i fjor vinter viste ifølge Vogt at det er plass til både tanken om religionsfrihet og motstridende synspunkter i det offentlige rom.
- Det er ikke debatten i seg selv. Debatten er nødvendig, og stort sett er den konstruktiv. Problemet er det som foregår i andre kretser, blogger, skjulte fora, på gaten, nettet, og de holdningene som kommer til uttrykk der.
Man undres: Hvordan ville det norske samfunnet bli hvis Vogt og hennes venner fikk gjennomslag for at religionen og religiøse følelser bør beskyttes?