Lesere av document.no har ikke kunnet unngå å legge merke til at det er stor avstand mellom faste bidragsytere i kommentarfeltet og den redaksjonelle linje. Det er grunn til å kommentere denne uenigheten.
Det er ikke så merkelig at man forandres underveis. Folk befinner seg i ulike stadier av prosesser. Noen ganger kan man gjenkjenne hva man selv mente for et par år siden. Det var en ærlig sjel som for en stund siden skrev om at han bla. ved å lese document var blitt bekymret for fremtiden i det flerkulturelle Norge. Han lurte på om ikke løsningen var å sende folk tilbake. Jeg burde svart ham. Jeg var selv inne på noen av de samme tanker for et par år siden. Da den kjente islam-forskeren Gilles Keppel var i Norge, stilte jeg ham det spørsmålet: Er prosessen reversibel? Han bare så på meg. Siden har jeg forlatt denne posisjonen. Det var et mellomstandpunkt, underveis. Jeg har gradvis akseptert at det idag både finnes mange måter å være norsk på, og at noe ugjenkallelig er borte. Det handler derfor om å finne måter å leve sammen på som unngår konflikt. Forskjellene er store mellom mennesker fra ulike kulturer og himmelstrøk. Det vil oppstå gnisninger. Derfor er ærlighet og kjærlighet viktig, og bevissthet om hvilke prinsipper som er viktige. Her synder myndigheter og the chattering classes grovt. De viser hverken vilje til ærlighet eller prinsipper. Et kompormissløst forsvar for individets frihet er viktig, ellers vil vesteuropeiske samfunn utvikle ulike standarder: rettighetene vil avhenge av hvilken gruppe man fødes inn i. Hvordan skal dette slå ut i skolen feks? Noen tror at dette løser seg ved å tøye seg så langt som mulig. Jeg mener at visse ting må man være svært tydelig på: å nekte å ta en kvinne i hånden er feks. helt uakseptabelt, uansett hvilken sammenheng det er i.
Men dette økte konfliktnivået har også fått noen til å hardne til. Til å essensialisere islam, slik at religionen er dømt i utgangspunktet. Det vi ser av fanatisme blir da deres sanne natur. Man gir seg på leting i historien etter eksempler. Det er nok å finne. Slik det også er i dagens verden. Men da begynner det å handle om noe annet: Document ønsker ikke være et sted hvor saker om islam blir til våpen som kan skytes tilbake. Vi ønsker ikke at de skal være som slegger, eller enda verre: bygge en bombe av hat. Slike tendenser finnes.
En av de verste er forsøkene på å omskrive historien om oppløsningen av Jugoslavia, til også det å bli en historie om farlige muslimer. Fire av oss som står bak document.no har bakgrunn i NTB, og alle jobbet tett på krigene til Slobodan Milosevic. Man kan godt si at det var disse som formet oss politisk: vi opplevde sviket, opportunismen, kynismen hos vestlige politikere og diplomater. Bosnia var journalistikkens finest hour. Det var journalistene som holdt sannhetens flamme høyt hevet. Det kom ingen våpen til bosniakene, men sannheten kom ut. Til sist tvang den frem handling. Men da var landet ødelagt.
Hvorfor blusser kampen om historien opp? Nye generasjoner har vokst opp som ikke husker krigene, hatet mellom folkegruppene har fulgt med flyktningene til Norge, og den ideologiske tilhardningen i forhold til islam ligger bak og skyver på.
Serbernes nasjonalistiske prosjekt var en en gjenoppliving av de verste strømninger i europeisk historie. Vest-Europa var paralysert. I Putin-land finnes tilsvarende strømninger, sterkt fremmedfiendtlige, sjåvinistiske, velsignet av den ortodokse kirken, fiendtlige til vestlig kultur. Det skal ikke så veldig stor fantasi til for å se at Putin kan bli en inspirator for høyretendenser i Europa. Under de siste opptøyene i Paris var det folk som sa: - Send Putin.
Dette er oss totalt fremmed. Det er en oppskrift på hat og krig mellom mennesker. Slike signaler tiltrekker en helt bestemt type mennesker.
Det verste med slike oppfatninger er at de er et forræderi både mot sannheten og menneskene. De to henger sammen. Der man forråder sannheten og minnet, forbereder man seg også på angrep på andre mennesker.
Det går an å stille opp en liste med saker hvor kommentarfeltet domineres av helt andre syn enn den redaksjonelle linje:
1. Bosnia, Kosovo er blant de viktigste, fordi det berører så mange temaer: intervensjon, menneskerettigheter, kynisme og brutalitet, ideologisk hat og forholdet til Europas egne muslimer.
2. “Guantanamo”, og utenomrettslige metoder. En av Bush-administrasjonens største feilgrep er the gloves are off-politikken. Demokratier må alltid kjempe med en hånd på ryggen, ellers blir de som motstanderen. Dette er en dyp og viktig erkjennelse. Men det betyr ikke at hver eneste personvernbestemmelse er hellig. Bare det skjer ved lov og dom. Her har USA skadet Vestens sak. Intet mindre.
3. Miljø er den tredje store saken. At verden er inne i en miljøkrise uten sidestykke i sivilisasjonens historie, er et alvor som har gått opp for mange. Men noen påstår fortsatt at dette er tøv, overdrevet, at det har blitt “religion”. Det er vanskelig å forstå hvordan noen i det hele tatt kan ha slike oppfatninger anno 2007. Jeg er overbevist at en mann som Ole Mathismoen i Aftenposten har brukt lang tid på å ta inn over seg alvoret. Det har langsomt gått opp for ham, erkjennelsen har kommet i flere stadier, og for hvert trinn må han ha spurt seg selv: er dette virkelig sant? En kan lure på hvorfor vitenskapen ikke skriker enda høyere, når så mye står på spill, og kanskje skulle noen gjort det: avbrutt Jens Stoltenberg i taleflommen med noen direkte, borende spørsmål.
En av de tingene som gjør at jeg ikke blir nysgjerrig på hva gruppen av diehard sceptics mener, er den bitende, kontante tonen: her er ikke mye tvil, til tross for at man står overfor fjellkjeder av fakta. De må bagatelliseres: forkserne er ikke forskere osv. Hvem gidder å høre på slikt? Eller Al Gore må drites ut.
Jeg beklager at det ikke finnes et liberalt ståsted i Norge, som forener disse punktene: som er ærlig, sannhetssøkende i innvandringsdebatten, som egentlig er en debatt om oss selv, i spørsmålet om Afghanistan, og miljøet. Vi har ikke tid til utenomsnakk, men vi har heller ikke tid til å overgi oss til ressentiment, til antipatier. Det fører bare inn i en blindgate.
En del av tonen og innleggene i kommentarene er for mye på anti-siden. Hvis noen viser til at mange mener dette, så tillater jeg meg å trekke det i tvil. Jeg tror ikke det er dekkende for flertallet av leserne. Derimot bidrar ensidigheten, og det at folk rir kjepphester i tide og utide, til at andre holder seg unna.
Jeg vurderer for tiden om man må oppgi fullt navn og registrering ved deltakelse i debatten. Flere bruker fullt navn, men anonymiteten er fristende å misbruke. Å stå for det man sier gir en annen ramme enn når man kan gjemme seg. Sorry. Men det ser ut til å være nødvendig. Mange nettdebatter går sure, når diehards overtar eller blir igjen.
Jeg er såpass tydelig på hvor document.no står, for at det ikke skal være noen tvil: de liberale retningene er ikke noe avvik. Det er hva vi står for.
