Det britiske sosialistpartiet Respect som ble grunnlagt etter massive demonstrasjoner mot Irak-krigen og er ledet av den kontroversielle, tidligere Labour-politikeren George Galloway, er i disse dager preget av en bitter, innebyrdes strid. Partiet ble etablert i 2004 av en allianse av antikrigsaktivister, muslimske grupper og partiet Socialist Workers Party (SWP). De hardeste frontene går mellom sistnevnte og Galloway og Respect.
Konflikten toppet seg i helgen da partiet skulle avholde sin årlige kongress. I stedet for en kongress ble det to, på to forskjellige steder og med forskjellige deltagere. Begge fløyene hevder at det er nettopp de som viderefører partiets politiske arv.
Splittelsen faller Klassekampen tungt for brystet.
“Sett utenfra minner det om en scene fra «Life of Brian», Monty Pythons klassiske satire over britisk venstreside på 1970-tallet som splittet seg i heftig tempo og tidvis var mer sinte på hverandre enn den britiske regjeringen”, skriver Klassekampen og forsøker seg på en analyse basert på personlige krangler og maktkamp:
Striden har bygd seg opp over lengre tid, men skal for alvor ha blitt utløst etter at en av grunnleggerne av Respect, George Galloway i september skrev et brev til medlemmene av partiets ledelse der han advarte mot at partiet ville bli glemt om det ikke ble gjort noe med den interne organiseringen.
Galloway og hans støttespillere anklager videre SWP for sekterisme og arroganse, og hevder bruddet kommer fordi ledelsen i SWP «nekter å tolerere enhver situasjon der de ikke dominerer og ikke har kontroll».
Ifølge McKay [Galloways talsperson] var det den andre fløyen, de som på partiets hjemmeside hadde kommet med anklagene mot Galloway, som hadde splittet.
– Sannheten er at John Rees og hans mannskap, SWP-fraksjonen, er de som har splittet ut, sa McKay.
For å gjøre forvirringen komplett, opplyste imidlertid McKay at Galloways og hans allierte skulle holde en rivaliserende kongress i London 17. november under navnet Respect Renewal.
……Konklusjonen er at Respect ikke kan fortsette i sin nåværende form, og at det derfor organiseres en alternativ kongress
Ble du ikke klokere nå, så kan det skyldes at jeg har klippet og limt litt. Men det er nærliggende å konkludere med at heller ikke Klassekampen har fått tegnet striden innad i partiet så oversiktlig som en normalt kunne ønske:
Å gi et nøyaktig bilde av konflikten og de to fløyene er nær umulig, men de hardeste frontene går mellom SWP og en rekke personer som blant annet har bakgrunn fra antikrigsbevegelsen.
Å gjengi et nøyaktig bilde av konflikten ville kanskje blitt litt mindre umulig dersom Klassekampen ikke hadde glemt å nevne en av de grunnleggende uenighetene mellom store deler av SWP, Respect og Galloway som har vært offentlig kjent i flere år. Innad i SWP er det svært store motforestillinger mot det de oppfatter som Galloways og Respects ukritiske lefling med reaksjonære krefter: islamismen.
SWPs medlemmer har heller ikke vært begeistret for Respects allianse med folk fra Muslim Association of Britain (MAB), en organisasjon med svært nære forbindelser til Muslim Brotherhood. Den interne striden om hvorvidt sosialistiske politiske partier bør inngå noen former for samarbeid med religiøse organisasjoner/representanter og om det i det hele tatt er akseptabelt for et sosialistisk parti å appellere til religiøse velgere for å skaffe seg stemmer, kom til syne allerede i juni 2004, etter Respects deltagelse i valgkampen for det europeiske parlamentet:
* In Yorkshire, the Respect list was headed by Anas Altikriti of the Muslim Association of Britain (MAB). MAB is an offshoot of the Muslim Brotherhood, the Arab world’s biggest authoritarian-religious organisation. Some on the left like to believe that MAB is not like the Brotherhood elsewhere in the world and has evolved beyond radical Islamism. But how do they reconcile that with, for example, the MAB freesheet Inspire (28 September 2002) — that it should be “punishable by death” or at least “seen as an act of mutiny and treason” for people brought up Muslim to renounce Islam?
* Respect opposes the US/UK occupation of Iraq. So do the Greens. When challenged to prove itself better than the Greens, Respect says that unlike the Greens it wants the US/UK troops out “now”. All this means is that Respect, unlike the Greens, solidarises with the Islamist militias which are at war against the Americans — and against Iraq’s reviving labour movement. Who would, if they could, impose a religious dictatorship on Iraq. That is a right-wing, not a left-wing, stance
* In the Euro-elections Respect fought a communalist campaign. They appealed to Muslims to vote as Muslims for “George Galloway… a fighter for Muslims… Married to a Palestinian doctor… teetotal… strong religious principles”. This is as reactionary as asking Catholics to vote as Catholics for a candidate because he is a “fighter for Catholics”.
Respect turned not to Islamic-background workers or Islamic-background radicals and leftists, but to the Islamic communities, of all classes.
Også The Alliance for Green Socialism (AGS) har gått ut med kraftig kritikk av Respects åpenlyse fisking etter religiøse stemmer ved å fravike grunnleggende prinsipper som likestilling for kvinner.
The AGS, which is standing its own Euro-candidates in the region, has pointed out that the Respect regional list in the Euro-election is headed by someone who does not appear to be a socialist and who belongs to a reactionary religious political party opposed to progressive, secular policies and who wants to roll back the gains made in the struggle for sexual equality in Britain, including the right of women to have an abortion if they do not wish to have a child.
The Respect Euro-election list in the region is headed by Anas Altikriti - who would be elected if they gained enough votes to win a seat in the European Parliament. Mr Altakriti is a leading member of the Muslim Association of Britain (MAB) which recently issued a Press Release (text appended) welcoming statements by Respect MP George Galloway opposing women’s rights to abortion and calling for a greater role for God and religious faith in politics.
Det blir i tillegg stilt seriøse spørsmål ved Galloways vurderingsevne etter at han i oktober valgte å støtte Al-Quds pro-palestinske demonstrasjon. Blant andre som støttet demonstrasjonen befant også MAB og den ekstremistiske gruppen Hizb ut-Tahrir seg.
Det ovennevnte er bare en ørliten del av det som er å finne på Workers Libertys hjemmeside om den interne striden i koalisjonspartiet, og de massive motforestillingene mot Galloways og Respects villige samarbeid med islamister og påfølgende legitimering av islamisme.
Men alt dette må visst ha gått Klassekampen hus forbi. Og det er jammen ikke godt å si hvorfor. Imidlertid foreligger det et referat skrevet av en sjokkert, sosialistisk menneskerettighetsaktivist ved navn Peter Tatchell - som var en av mange sosialistiske humanister som ble truet og jaget vekk av religiøse fundamentalister fra arrangementet Respect altså støttet - om hvordan Al Quds demonstrasjon faktisk artet seg. Referatet inneholder følgende interessante beskrivelse:
“Many of the marchers were carrying Hezbollah flags and chanting:‘We are all Hezbollah now.’ When we pointed out that Hezbollah kills innocent Israeli civilians, and endorses the execution of women and gay people who transgress their extremist interpretation of Islam, we were told things like: ‘That’s good. Society has to have order. These punishments are necessary for the good of society.
Det lyder ikke særlig bra, gjør det vel? Spesielt ikke fra sosialisters synspunkt skulle en tro, så glade som de vanligvis er i religion.
Men på den annen side: brått virker det kanskje ikke fullt så rart at Klassekampen holdt seg unna Workers Libertys hjemmeside når de nå først aktet å forklare det norske folk om den sosialistiske splittelsen i Storbritannia likevel?
Jeg hadde ikke hatt overveldende lyst til å snakke om det jeg heller, for å si det sånn.
