Flere lærdommer av Irak-valget

Tho­mas L. Fried­man viser oss flere lær­dom­mer av Irak-valget. Det vik­tigste er utvil­somt det opp­lagte, men over­sette fak­tum, at USA nå har fått en part­ner: det ira­kiske folk.

Det kunne virke som om fol­ket var mot USA. Da ville hele pro­sjek­tet vært håp­løst. Crazy.

Men så viser det seg at fol­ket sier ja til demo­krati: Da er det håp.

now we can at least do so with the cer­tainty that part­ne­ring with the Iraqi people to build a decent con­sen­sual govern­ment is not crazy - it’s really dif­fi­cult, but not crazy.

Håp er sjel­den vare i en region full av patologier.

The only way to cure these pat­ho­lo­gies is with a war of ideas wit­hin the Arab-Muslim world so those with bad ideas can be def­e­ated by those with pro­gres­sive ones.

We can’t fight that war. Only the Arab pro­gres­si­ves can - only they can tell the suicide bom­bers that what they are doing is shame­ful to Islam and to Arabs. But we can col­la­bo­rate with them to create a space in the heart of their world where decent people have a chance to fight this war - and that is what Ame­ri­can and Bri­tish sol­di­ers have been doing in Iraq.

Bush-gut instinct har vært rik­tig: han sen­set at det gjaldt om å skape et slikt rom i Irak hvor demo­kra­tiske kref­ter kunne vokse frem. Men han trodde han kunne gjøre det på den bil­lige måten.

His thin­king that this could be done on the cheap, though, with little postwar plan­ning, was exactly wrong. Partly as a result, this great moment has alre­ady cost Ame­rica over $100 bil­lion and 10,000 kil­led and wounded.

Lekse 2: er ret­tet mot oss. Nå gjel­der det ikke opp­rø­rerne mot USA. Det er fol­ket mot opp­rø­rerne. Da er spørs­må­let: hva gjør vi/Europa/Norge? Det første er å slå fast at det er slik.

By voting the way they did, in the face of real dan­ger, Iraqis have earned the right to ask eve­ryone now to put aside their squab­bles and focus on what is no lon­ger just a pipe dream but a real opport­u­nity to implant decent, con­sen­sual govern­ment in the heart of the Arab-Muslim world.

Det gjel­der Schrö­der og Chi­rac. Det gjel­der mediene i Europa. Noen franske og tyske aviser høres ut mer som Al Jaze­era enn Al Jaze­era selv, sier Fried­man. Vi kan til­føye: du skulle bare ha lest norsk.

Dette opp­lagte fak­tum: at ira­kerne stemte for demo­krati, og tren­ger hjelp, burde vært norske aviser og poli­ti­ke­res hovedbudskap.

De under­slår det, og har tro­lig falt som offer for sin egen propaganda.

Men det har ikke gått Iran hus forbi. De fryk­ter nok utvik­lin­gen i Irak mer enn en mulig ame­ri­kansk inva­sjon, selv om de utad sier noe annet.

En annen som fikk seg en på try­net er Zarqawi og hans like­sin­nede. Fried­mans karak­te­ris­tikk er kostelig:

Then there is Abu Musab al-Zarqawi. This Charles-Manson-with-a-turban who heads the insur­gency in Iraq had a bad hair day on Sun­day. I won­der whether anyone told him about the suicide bom­ber who mana­ged to blow up only him­self out­side a Bag­h­dad pol­ling sta­tion and how Iraqi voters walked around his body, spit­ting on it as they went by. Zarqawi claims to be the lea­der of the Iraqi Viet­cong - the aut­hen­tic car­rier of Iraqis’ natio­nal aspi­ra­tions and desire to libe­rate their coun­try from “U.S. occu­pa­tion.” In truth, he is the lea­der of the Iraqi Khmer Rouge - a mur­derous death cult.

The New York Times > Opi­nion > Op-Ed Colum­nist: A Day to Remember