Argentinas president Javier Milei deltar i en seremoni for å feire 214-årsjubileet for mairevolusjonen, som markerte begynnelsen på landets uavhengighet fra Spania, i Cordoba, Argentina, den 25. mai 2024. Foto: Nicolas Aguilera / AP / NTB.

Argentinas økonomiske kreftsykdom er i ferd med å bli kurert av en kraftig hestekur av antistatlig og anti­globalistisk penicillin. Denne politikken kommer fra en ny president som de fleste vestlige medier erklærte som en farlig klovn, men som de nå har sluttet å skrive om.

I november 2021 valgte nemlig argentinerne en mann med bustehår og «kottiser» verdig en rocke­musiker fra 1970 inn i Nasjonal­kongress­en, og i desember i fjor vant han president­valget. Og Javier Gerardo Mileis politiske budskap var om mulig enda mer radikalt enn Trumps: Rasér hele stats­apparatet og gjeninnfør ekte økonomi!

Dette har naturligvis satt Europas elite-medier i panikkmodus, og de har helt sluttet å skrive om Argentina – for jo mindre folk vet, desto lydigere blir de. Etter mindre enn ett år med ny politikk er imidlertid fasiten klar i Argentina: Den viser at Milei slett ikke var noen klovn, og hans «radikale» tanker (som egentlig er et ekko av Thatchers og Reagans storhetstid) viser seg faktisk å virke: Mindre statlig inngripen og forbruk, og mer klassisk økonomifag, fungerer til alles beste.

Folket ba om kursendring, og fikk det

Nylig la Milei ut Argentinas første budsjett­overskudd på 12 år. Han har redusert risikoen på landets stats­obligasjoner med 10,4 prosent, reallønna har gått opp, stats­gjelden har gått ned, og Argentinas galopperende inflasjon på nesten 26 prosent i desember 2023 har falt til 3,5 prosent i september 2024. Oppskriften er kutt, kutt, kutt i unødvendig offentlig forbruk og byråkrati, og bedre, stabile ramme­betingelser for nærings­livet.

Dette er ingen ny modell, men fortsatt det stikk motsatte av hva Erna og Støre vil gjøre med Norge. Alt som står i huet på dem, er å «omstille» hele samfunnet i panikkfart med EUs politiske eksperimenter som ingen aner hvor ender og ikke har noen suksess­empiri å vise til: Masse­innvandring, islamisering, energi­omstilling, lavutslipps­samfunnet, elektrifisering, byfortetting, skatte­økninger, sirkulær­økonomi, FNs bærekrafts­mål og stadig større offentlig sektor. Alt uten kostnads­overslag, risiko­vurdering eller konsekvens­utredninger, og uten å tillate debatt eller tvil. Dette er naturligvis skjødesløst og super­risikabelt, og det vil gå galt, fordi det ikke virker.

Inkompetente politikere ødela økonomien

Milei er en klassisk liberal økonom og forsto viktigheten av økonomiske reformer, men uten å ty til høyrisikable eksperimenter. I stedet lener han seg på politikk som beviselig har fungert før, og bryter ned kostbare regjerings­programmer innført av peronistene. Akkurat som lovet har Milei avviklet og stengt hele 13 regjerings­departementer og sagt opp mer enn 30.000 offentlig ansatte, eller rundt 10 prosent av de føderalt ansatte. For folket må jo betale for alt dette som egentlig ikke produserer noe som helst av verdi.

Dette er den største økonomiske anti-revolusjonen i Argentina siden valutakrisen i 2001, da nasjonen forlot sin faste valutakurs. Det førte umiddelbart til at bunnen falt ut av argentinske pesos, og kjede­reaksjonen var uunngåelig: Folk løp til bankene for å ta ut pengene sine og omsette dem i ekte verdier, så i panikk gjorde økonomi­minister Domingo Cavallo det ulovlig å ta ut penger.

I løpet av noen timer hadde millioner av argentinere mistet opptil 75 prosent av kontant­innskuddene sine. Siden har økonomien i Argentina bare blitt verre og verre, mens stats­apparatet har blitt større og større – også muligens på grunn av venne­korrupsjon som gir slekt og venner en trygg, offentlig jobb i harde tider – ikke ulikt det vi ser i Norge.

Voksne folk har tatt over i Argentina

I begynnelsen av november oppløste Milei også Administración Federal de Ingresos Públicos (AFIP), landets største skattebyrå, og eliminerte nesten 3100 offentlig ansatte, som vil spare argentinske skatte­betalere for 6,4 milliarder argentinske pesos (omtrent 6,5 millioner dollar). Planen er at et ny enhet skal erstatte AFIP, så selv om dette reduserer byråkratiet, er det også en symbolsk handling: Milei har lovet å angripe byråkratiet, og han viser nådeløs handlekraft.

Overhalingen av skatte­byråkratiet er spesielt viktig for Milei, for det viser at han flytter oppmerksom­heten bort fra offentlige byråkrater og feirer viktigheten av private gründere og privat næringsliv under et klassisk økonomisk regelverk. Dette er fornufts­politikk som virker, og musikk i ørene på alle som driver business – og altså det stikk motsatte av hva EU-parlamentet og norske regjeringer har holdt på med de siste tiårene. Her er målet at staten ikke lenger er tilrette­legger for nærings­livet, men heller spiller hoved­rollen i nærings­livet.

Sjokkterapi uten russisk kaos

Argentinas «sjokkterapi» har ikke blitt prøvd siden Russland og sovjet­statene måtte reformere seg etter Murens fall i 1989. Men i motsetning til Mileis forpliktelser til stabile ramme­betingelser innenfor klassisk kapitalisme, respekterte ikke Russland og østblokk­landene eiendoms­retten på samme måte, fordi alt var eid av staten. I stedet fortsatte Russland å subsidiere uproduktive sektorer i økonomien som før, slik vestlige land gjør med dagens klima­industri. Dette undergraver markeds­krefter hvor man konkurrerer for egen regning og risiko, og stimulerer heller til svart økonomi og korrupsjon.

Resultatet ble at de reelle verdiene ble fordelt mellom Vladimir Putins oligark­venner, i bytte for at Putin fikk beholde makten. Det tjente Putin mest på – særlig nå som oligarkene er fratatt alle pengene de hadde syltet ned i utlandet gjennom sanksjoner, og dette skaper nok «litt dårlig stemning» på Kremls julebord. I Polen, hvor kommunismens fall ble initiert av en fagforening (av alle ting), gikk man merkverdig nok ikke i den samme fella.

Se til Polen, Europas kommende stormakt

I oktober 1989 tok den nyutnevnte polske finans­ministeren Leszek Balcerowicz fatt på en bølge av frimarkeds­reformer, inkludert å redusere offentlige utgifter, privatisere statlig drevne industrier og eliminere stats­subsidier. Regjeringen til Lech Walesa var ikke gjennom­korrupt, respekterte eiendom og arverett, lot ikke oligarker stikke av med arvesølvet, og trykket ikke penger på løpende bånd. Derfor stabiliserte den polske økonomien seg i løpet av to år, og siden har ikke polen opplevd noen kraftig økonomisk nedgang:

Mellom 1992 og 2019 nøt Polen en gjennom­snittlig årlig vekst på 4,7 prosent, og er den eneste OECD-nasjonen som har opplevd 28 år på rad med økonomisk vekst. Entreprenør­skapet har blomstret i kjølvannet av reformene. Dette har naturligvis også bakgrunn i at Polen startet fra under bånn, noe ingen misunner dem. Dette var en sovjetisk koloni som ble utbyttet og vanstyrt av Russland, fattig­dommen var stor, og spille­rommet for vekst var enormt.

Det tar mange tiår å kurere slik vanskjøtsel av et land, men Polen eksperimenterer ikke med økonomien, og nekter å innføre hastverks­politikk som underminerer både samfunnet og økonomien, så som masse­innvandring og klima­hysteri, som sender europeere inn i fattigdom. EU forsøker å presse Polen til å innføre og kopiere denne kollektive galskapen, men så langt har Polen stått imot. Det vil gjøre Polen til Europas nye stormakt etter 2050 en gang.

Å ødelegge et samfunn går fort; å reparere det tar tid

Selv om det finnes smarte akuttiltak som politikerne kan gjøre for å endre kursen, så kan de ikke trylle, og Argentina står fortsatt overfor massive problemer: Mer enn 50 prosent av argentinerne lever i fattigdom. Arbeids­ledig­heten er på 7,7 prosent. Mange innbyggere sliter med mat­usikkerhet, med anslagsvis 1,5 millioner barn som savner minst ett måltid daglig. For dårlig politikk er livsfarlig, og denne advarselen bør alle svensker, nordmenn og andre EU-borgere merke seg.

Hvis man velger politikere med store visjoner, men med dys­funksjonell politikk, går det fort nedover – men det kan ta flere tiår før «the establishment» vil innrømme det og velgerne oppdager det. Det går fort å ødelegge noe, men det tar tiår å rette opp et vanstyre, og derfor er EU i så alvorlig trøbbel: Alt handler nå om å kamuflere problemene så man kan fortsette som før og innføre enda flere visjonære reformer og revolusjoner. Men mer dårlig politikk vil alltid gi flere dårlige resultater. Dét er ikke rakettforskning.

Argentina velger anti­globalisme. Europeere velger selvskading

Milei har tro på klassisk økonomisk teori og har holdt de fleste løftene han ga i valgkampen: Statlig regulerte husleie­priser ble opphevet i januar. Da steg bolig­tilbudet med nesten 200 prosent, og leie­prisene falt med 40 prosent i Buenos Aires, for et fritt marked fungerer.

Årsaken til det syke bolig­markedet i Norge er ikke markeds­krefter, men at man gjennom eksperiment-politikk importerer titusenvis av fattige lykkejegere fra alle verdens land som alle må ha bolig. Når man øker befolkningen i et land med over 30 prosent på rundt 30 år, setter det naturligvis både boligpriser, økonomi, velferd og infrastruktur under ekstremt press.

Ethvert forsøk på å diskutere slike fakta blir bannlyst som «høyre­ekstremt» av media og politikerne som fører politikken. Deres falske premiss er at problemet bunner i at det ikke bygges nok boliger, så de kan fortsette med velger­importen. Alle som har sett Oslos nye fortettede boligblokk-ghettoer, forstår at det er bygget altfor mye, ikke for lite.

Milei er ingen trollmann og får heller ikke gjort alt på én gang. Hans løfte om å «dollarisere» økonomien har ikke blitt realisert. El Presidente har heller ikke helt lukket den argentinske sentral­banken, men uansett har landets økonomiske potensial økt betraktelig: BNP forventes å vokse med mellom fem og seks prosent neste år, drevet av økte investeringer og forbruk, samt monetær stabilitet og arbeids­markeds­reformer.

Milei tenker langsiktig og legger grunnen for at funksjonell politikk skal føres etter at han går av, så for argentinerne ser det lovende ut. For europeere not so much: Der forsøker man atter å få en ny, grønn type sosialisme og planøkonomi til å fungere med alle midler.

Du har bare så vidt begynt å se problemene som kommer, for alt skal løses med mer av det som ikke virker.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.