Det er interessant å følge VG og Hanne Skartveits oppdagelsesferd i Groruddalen. Utviklingen av dette «bassenget» som man ville kalt det i USA, med 150.000 innbyggere, har pågått i ganske mange år. Hva har fått VG til plutselig å fatte slik interesse? Hvorfor brakte man ikke dette til torgs f.eks. før valget i fjor?

Folk over det ganske land har en fornemmelse av hva som skjer i Groruddalen, men de har det ikke tett nok inn på livet til å vite det sikkert. På en måte vil de heller ikke vite. De ønsker det ikke var sant.

Skartveit og VGs dekning er preget av ambivalens. På den ene siden later man som om dette er et eksperiment innenfor fornuftens grenser. Hele verden forandres, så hvorfor skulle vi være noe unntak? Det gjelder bare å styre utviklingen i god sosialdemokratisk ånd.

Skartveit er bekymret når hun får høre at unge, ressurssterke innvandrerforeldre flytter ut av Groruddalen. De ønsker ikke at barna skal vokse opp i en ghetto. Hvis denne tendensen vedvarer, er det fare på ferde, for da blir større deler av dalen en ghetto, advarer Skartveit. Derfor går hun – utrolig nok – inn for at bussing og justering av skolegrenser må tas på alvor.

Integrering gjelder også den andre veien, sier en av de unge ressurssterke som flytter ut. Det betyr visst at også de hvite, eller blendahvite som de også kalles, har et ansvar. De bør stille sine barn til rådighet for at de 40 prosent av barna med «minoritetsbakgrunn» kan bli drillet i det norske språk.

Det anlegges et solidarisk perspektiv på integreringen. Man later som om de gode gamle sosialdemokratiske modellene fungerer. Men de gjør de ikke. Man tar ikke konsekvensen av sine egne premisser. Verden er forandret til det ugjenkjennelige. Likevel får vi servert de gamle klisjeene om solidaritet. Men er det solidaritet når det er snakk om enveiskjøring? I dette tilfelle handler det om å stille det viktigste man har til disposisjon, barna. Har de gått fra forstanden?

Det er vanskelig å tro at Skartveit og VG mener dette på alvor, men det gjør de, og man hører det fra flere hold: Det er ikke bra med skoler hvor 90 prosent er av utenlandsk avstamning. Det bør være flere norske. Men det er uklart om det er av hensyn til innvadrerbarnas utvikling eller om det er av hensyn til det norske samfunn. Det finnes et felles gode her, men det er usikkert hvor det hører hjemme. Er det innvandrernes felles gode? Eller er det det muslimske fellesskap, som for de fleste bare er noe på papiret, men som de radikale utnytter slik ML-erne forsøkte å stjele sosialismens fellesskap.

Jonas Gahr Støre forsøker å overbevise om at alle arbeider og tilhører det samme fellesskap, eller rettere: at det kan skapes.

Men tvilen er der, og den finner næring i argumentasjonen rundt skolenes sammensetning.

Den mest tungtveiende forklaring synes å være at det bør blandes mer for at innvandrerbarna i Groruddalen og på Søndre Nordstrand og Mortensrud skal gjøre det godt, dvs klare seg. Det er altså av hensyn til deres sosiale ferdigheter, og man later som om det er en vinn-vinn-situasjon. Det tjener fellesskapet også på. Men snakker vi om det samme fellesskapet? Det er spørsmålet politikere og journalister er livredde for å stille. De er redd for svaret.

Folk som Thomas Hylland Eriksen har svaret klart: Det er OK med flere fellesskap så lenge de betaler skatt og holder loven. Subkulturer har alltid eksistert. Parallelt med dette heter det at vi må redefinere oppfatningen av hva det vil si å være norsk.

Jeg reserverer meg mot begge fortolkninger. De er forenklende og tilslørende og kjenntegnes ved en mangel på dybde som forsterker skepsisen. De er fremfor alt preget av en mangel på respekt for at samfunn består av levende mennesker. Man må faktisk ta hensyn til hvordan folk reagerer. Hvis man forsøker å disiplinere dem ved bruk av stygge ord som «rasisme», har man begitt seg inn på en kontroll-vei som det kan bli vanskelig å komme bort fra. Man er med på å spre forvirring og rote med folks verdigrunnlag. Man gir folk dårlig samvittighet for at de er dem de er.

Å danne et fellesskap er en langdryg prosess. Her tror man det kan trylles frem. Det er hybris i n’te potens, stimulert av oljemilliardene. Sosialdemokratiet er rammet av kong Midas’ forbannelse og tror alt kan løses med penger.

Hvis man tror at fellesskap kan konstrueres, har man selvsagt behov for å redefinere hva det vil si å være god nordmann.

Men praksis taler høyere enn noen politiker. Folk ser det de ser. På vei gjennom Tønsberg ser jeg to unge menn løpe over gaten, de er begge kledd i ankellange hvite kjortler, som i Saudi-Arabia. De har skjegg og hvite kalotter på hodet. De kunne vært hentet ut fra en madrasa i Pakistan eller Saudi-Arabia, men det er en sommerkveld i Tønsberg, Norge, i juni 2010. Vi vet en del om hva disse kalottene og kjortlene står for.

Skartveit har selv fått referert en tilsvarende historie fra Groruddalen.

Og det er uro over hvor fort endringene går. Vi treffer en voksen kvinne som forteller om det som ble hennes vendepunkt, tidlig om kvelden 17. mai i år.

Da gikk hun av T-banen på Furuset. Hun hadde vært i byen og feiret nasjonaldagen ikledd bunad som vanlig. I det hun gikk ut på perrongen, oppdaget hun at det ikke var noen andre etniske norske der enn henne selv.

– Nasjonaldagen vår, og så var det ingen andre «norske» på T-banen sammen med meg. Jeg skvatt til, og kjente presset i brystet. Jeg har aldri tidligere følt det på denne måten. Det var en vond opplevelse, sier hun.

Kvinnen blir ikke trakassert. Hun opplever bare å være alene. Men hvis den Gahr Støhrske modellen funker, burde hun følt at de andre var nordmenn som henne, hennes landsmenn. Hvorfor gjør hun ikke det? Hvorfor får hun vondt i brystet?

Se, det har heller ikke Hanne Skartveit noe svar på. Hun vrir det til at kvinnen har samme problem som det unge pakistanerparet som flytter ut pga ungene: miksen er for dårlig. Men de to har stikk motsatt utgangspunkt. Den norske kvinnen mangler norske til å bekrefte sin identitet og sosiale fellesskap. Det er gått tapt i nabolaget.

Det unge paret flytter etter det norske fellesskapet, av hensyn til barna. Men de kan selv være budbærere for at den samme utviklingen som i Groruddalen vil gjenta seg andre steder. Slik kan omgivelsene oppfatte det. Det kommer an på verdiene til det unge paret, hvor norske de er.

Det finnes forskjell på fellesskap. Alle kan ikke rommes under samme paraply. Det har med verdier å gjøre, med synet på f.eks. jenter. Men dette nekter fortsatt opinionsdannere og forvaltning og myndigheter å innse. Det er ikke mange dager siden Domstoladministrasjonen foreslo å tillate hijab i rettssalen. Da har de ikke forstått noen ting av hva som skjer. Det var en håndsrekning til de kreftene som forvandler Groruddalen til et nytt territorium. Når et slikt signal kommer ovenfra, hva kan man da forvente?