Olav Thon har tillatt seg å si klart og tydelig til hele Norge at han akter å stemme Fremskrittspartiet. Han har til og med betalt for å si det. Dette har provosert mange. Olav Thons annonser ble rett og slett for tung å bære for enkelte, og flere klarte ikke å skjule sitt udemokratiske sinnelag. Norges bonde- og småbrukarlags leder Merete Furuberg har uttalt at hun vil boikotte Olav Thon og vil oppfordre medlemmene om det samme – etter en demokratisk behandling. Kommunikasjonssjef i Norges Bondelag, Ragna Kronstad har twitret om at hun personlig «foretrekker hoteller med en annen profil».

Her har man i årevis brukt store ressurser på å sverte Fremskrittspartiet. Dette partiet som har vært det eneste av noe størrelse som har frontet flertallets syn på innvandrings- og integreringspolitikken, har fått gjennomgå fordi man har turt å tale Makta midt imot. Man har kontinuerlig forsøkt å fremstille fremskrittsparti-velgere som uanstendige, ukultiverte og plumpe. Fremskrittsparti-velgeren er forsøkt fremstilt som bygdetulling eller som en enkel sjel som kun lytter til dainsbandmusikk og tilbringer sommeren på campingplassen i grilldress. Akkurat denne karakteristikken har det vært lite av etter 22. juli. Dette fordi grilldressene satset livet denne dagen. Da politiet sto på land mens skrekkslagne ungdommer svømte for livet i Tyrifjorden, dro campingturistene ut på egen hånd for å redde de som flyktet fra ondskapen på Utøya.

Beskyldninger om rasisme, fremmedfrykt og et forferdelig menneskesyn er blitt rettet mot Fremskrittspartiet med jevne mellomrom. Framstående politikere som tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (Krf) kunne ikke samarbeide med Fremskrittspartiet på grunn av menneskesynet, og tidligere i sommer gikk justisminister Grete Faremo (AP) ut og tok avstand fra Fremskrittspartiets menneskesyn. Politikere og andre har kommet unna med de mest sjikanøse og infame uttalelser om fremskrittspartifolk. Abid Raja uttalte i debattprogrammet Tabloid på TV2 i april 2008 at «Frp er et parti fullt av drittsekker og rene rasister». Jeg hørte aldri om noen som ville boikotte advokatfirmaet Hestenes og Dramer hvor Raja jobbet den gangen. Alt har vært tillat hva gjelder å sverte, stigmatisere og rasiststemple Fremskrittspartiet og dets velgere. Mange har derfor ikke turt å flagge at man støtter Siv Jensen. Og har man våget seg til forsiktig meningsfellesskap med Siv Jensen, så er man raskt blitt satt på plass av den politisk korrekte konsensus. Til tross for denne årelange hetsen er partiet p.t. landets største opposisjonsparti med sine 41 stortingsrepresentanter. Snakk om mislykket strategi!

«De anstendige» har ikke lyktes med hetsen og de radioaktive karakteristikkene. Det er èn ting at Fremskrittspartiet får stemmer ved valg, men nåde den som tør vedkjenne seg sympati med Fremskrittspartiet helt åpenlyst. Nationens politiske redaktør Pernille Huseby beskrev denne tankegangen treffende i Nationen 28. august. Huseby formidlet også åpenhjertig de intolerante impulser hun har fått med seg hjemmefra.

Hjemme på gården hvor jeg er oppvokst, kunngjorde min far høyt og tydelig for mange år siden at folk som stemmer Frp ikke er velkommen. Under EU-kampen 1994 var heller ikke uttalte ja-folk særlig populære. Jeg synes det var litt voldsom reaksjon.

Nå forstår jeg far bedre. Hadde Thon sluppet stemmeseddelen i urna helt i det stille, ville det vært så sin sak. Men han roper sin kritikk ut mot egne ansatte og mot bøndene som lager maten og dyrker kulturlandskapene han tjener på. Han viser fingeren til et samfunn som har gjort ham til en av verdens rikeste.

Mitt svar er å bruke min lille forbrukermakt. Jeg sjekker ut, herr Thon.

foto: wikipedia.org

Og så kommer denne furet værbitte gamle mann. Denne fjellets vandrer på 90 år som er oppvokst på en liten gård oppunder tregrensa i Ål i Hallingdal. Denne karen viser slett ingen finger til samfunnet han virker i, tvert imot – han gir tilbake. Dette gavmilde mennesket opprettet for snart 25 år siden en Stiftelse til beste for Den Norske Turistforening og deres 240 000 medlemmer. Selv er han æresmedlem i Turistforeningen. For ti år siden opprettet han Olav Thons Stiftelse for Samfunnsnyttige Formål. Og han har uttalt at han også har testamentert bort milliardformuen sin til samfunnsnyttige formål. Denne «Århundrets halling” som han ble kåret til i år 2000, unner seg ikke all verden selv. Han er arbeidsom, men lever det enkle liv som grenser til det spartanske – til tross for all rikdom. Olav Thon ble i 2003 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og året før fikk han Oslo Handelstand Forenings æresmedalje “Århundrenes kjøpmann”, og i fjor ble Thon tildelt Den norske Friluftslivspris. Denne dyktige mannen er selvlært. Han har lyktes på egen hånd. Denne tilårskomne hedersmannen er det som har betalt hundretusener av kroner for å si at han stemmer på Fremskrittspartiet, partiet som «de anstendige» iherdig har forsøkt å brennmerke. Olav Thon er det ultimate bevis på en mislykket strategi. Takk Olav Thon!