Vil sikkerhetsstyrkenes aksjon i Kairo forhindre at Egypt går samme vei som Syria eller fremme en slik utvikling? Svaret sier mye om hvor man står, og nettopp ståstedene er ofte ikke er forenlige.

Også i Vesten ser man nå totalt forskjellige versjoner av virkeligheten tørne sammen, og siden den aktuelle hendelsen er blodig, skal man ta seg i vare. Den har potensial til å forplante seg til Vesten, nettopp fordi noen av de samme motsetninger nå eksisterer her. Det gjelder både ideologisk og mennesker imellom.

Den vestlige liberale refleks er å fordømme volden. Det gjør de, fra John Kerry til Espen Barth Eide. Men det gjør ikke inntrykk på partene, og virker mer å være et uttrykk for deres egen mentalhygiene.

Det vestlige liberale sinn liker å føle at han/hun er hevet over situasjonen og vet hva som er best.

Men partene i Egypt kan ikke snakke sammen. De har for lengst passert punktet for dialog.

Hvis man lytter nøye til BBC er det mulig å få med seg dette. Flere ordsterke egyptere forteller hva som har skjedd og hvorfor.

Men det begynner å bli mange i BBC, på begge sider av bordet, som hevder islamistenes synspunkt.

Det gjør det vanskelig å finne ut av hva som foregår.

Man kan kjøre frem det humanitære aspekt: så og så mange ble drept. I Kairo snakkes det nå om nærmere 300. Men hvis det stemmer at 43 medlemmer av sikkerhetsstyrkene også ble drept, er det en sterk indikator på at det også ble skutt fra den andre siden. Man dreper ikke 43 politimenn med sten.

Det letteste er å fordømme vold. Det koster ingenting. Da selvmordsbomberne hadde fri innpass til Israel og Egged-bussene gikk i lufta, var Thorbjørn Jagland statsminister. Han sa det samme som Barth Eide i dag: vi fordømmer volden. I virkeligheten var det en insistering på å være tilskuer. Jagland signaliserte at så langt gikk sympatien – den var passiv. Dermed kunne Norge fortsette den propalestinske linjen som også skulle omfatte Hamas. Palestinerne ville man forstå, men ikke israelerne.

Når Barth Eide fordømmer volden på egyptisk side signaliserer han en avstandtaken til overgangsstyrket i Egypt og de militære spesielt.

Samtidig merkes en viss tilbakeholdenhet, for man tør ikke gå fullt og helt inn for Brorskapet. Det har en nedside. Man merker en underliggende ambivalens, frykt, nøling. Men man må ta stilling og det letteste er å fordømme vold.

I dagens situasjon er det tunga ut av munnen-politikk: det har ingen virkning på den egyptiske siden. Anti-islamistene lar seg ikke affisere av kritikken.  I flere intervjuer på BBC har ambassadører, utenriksministeren og intellektuelle satt vestlige reportere på plass: – Vi vet hva som foregår, det gjør ikke dere.

I israelernes posisjon

Den vestlige vekt på menneskeretter fremfor alt kan oppfattes som arrogant besserwissen. Plutselig er israelere og egyptere i samme båt. Israelere har for lengst gått lei alle vestlige som kommer og forteller dem hva de bør gjøre. Det streifer ikke gjesten at han/hun dermed implisitt hevder å vite mer om forholdene enn menneskene som bor der. Det samme skjer nå med Egypt, og egypterne er et stolt folk. BBCs Allan Little ble ettertrykkelig satt på plass av den nye utenriksministeren da han gjentok vestliges kronargument: men var ikke Morsi demokratisk valgt? – Det finnes også eksempler i europeiske historie på ledere som var demokratisk valgt og avslørte helt andre sider da de kom til makten. Trenger jeg nevne eksempler? spurte utenriksministeren. Han trengte ikke det.

Slik kan en egypter kaste historien i ansiktet på en europeer, og det er en ny situasjon. Vi – BBC, Aftenposten, CNN liker å lecture, å formane, bruke pekefingeren, men egypterne og andre i Midtøsten ser oss i kortene. De kan lese vårt spill. De ser at våre ledere er svake, at de kvier seg for å ta parti, og at det ikke å ta parti lett blir en indirekte støtte til islamistene.

Brorskapet er drevent. Det har drevet undergrunnsarbeid i 80 år. Det måtte legge den åpne vodelige motstand til side og operere forkledt. Slik har det også lært å opptre i Vesten.

Selektiv sympati

Menneskeretter kan også være et våpen. PLO og Hamas har visst å bruke det, og vestlige NGO’er og politikere har spilt villig med.

Nå ser vi det samme skje i Egypt: fristelsen til å fordømme er stor, og man kan lukke øynene for at man dermed blir Brorskapets medspiller.

Brorskapet spiller på antall ofre, det sier både retorikken og tallene mye om: Brorskapet opererer nå med flere tusen drepte.

Den frilansjournalisten BBC velger å bruke legitimerte både myndighetenes og Brorskapets tall, for så å si at det reelle tallet nok ligger over det offisielle. Dermed hadde hun sådd tvil om det offisielle og legitimert Brorskapets. Men samtidig som hun gjorde det forsøkte hun å slette sine spor, ved språklige unøyaktigheter. Det påtales selvfølgelig ikke fra studio.

Mentale skillevegger

For å gi et annet eksempel på hvordan the liberal mind ikke tåler den usminkede virkeligheten, men kompartementalisere den, setter inn skillevegger, for å slippe å forholde seg til det ubehagelige.

Newsday ble igår ledet av erfarne James Coomarasamy. En egyptisk akademiker i diskusjon med en kvinnelig islamist forsøkte å utvide fokus: Brorskapet hadde torturert mennesker inne i moskeene, det hadde Amnesty rapportert. Coomarasamy ble forbauset, dette hadde han ikke hørt om. Så nevnte egypteren alle angrep på koptere rundt om i Egypt, dette var også et bevis på at Brorskapet brukte vold. Da repliserte Coomarasamy: – Det er er annen issue, som vi ikke skal ta opp her.

Der og da demonstrerte programlederen hvilken side han står på, og «alle» hørte det: Brorskapet hørte det, og anti-islamister hørte det. Enten det skyldes uvilje mot å bli dratt inn i en diskusjon han ikke har kontroll over, eller personlige antipatier, så er resultatet at BBC profesjonelt svikter, trekker seg ut av situasjonen, velger å være tilskuer, og samtidig skal ha i pose og sekk.

Fagets byrde

En sann formidler kan ikke velge og vrak, han må kjøpe hele pakken. Ta virkeligheten som den er. I Midtøsten er den svært messy for tiden, og mye tyder på at den kommer til å være det i lang tid fremover. Hva sier denne kvietismen oss, dette ønsket om ikke å bli våt på bena?

Islamistene ønsker en langt sterkere støtte, de forsøker å presse Vesten til å ta deres parti ved å spille på «demokrati» og menneskeretter. At de selv fører sekterisk krig mot shiaer og kristne, tales det ikke om.

De motsetninger som utspilles i Midtøsten finnes nå også i Europa, i mindre grad i USA: det er motsetninger mellom innvandrere og motsetninger mellom innvandrere og den europeiske kulturen og motsetninger innen den innfødte befolkningen, og vs. egne myndigheter. Konfliktene er legio.

Uforenlige verdener

Dialog kan anvendes der man har en noenlunde felles forståelse av virkeligheten. Det gikk ikke an overfor nazismen. Overfor kommunismen måtte man være forberedt på krig.

Men kommunister og nazister hadde noe til felles: for det første en overbevisning om at man hadde moralsk rett til å skitne til hendene, dvs. benytte skitne metoder for å oppnå målene som var rettferdige. Nazistenes metoder var her i en klasse for seg. Men numerisk overgikk kommunistene nazistene.

Denne rettferdiggjøring av alle metoder som måtte være nødvendige for å vinne, er noe annet enn demokratienes forhold til både rettferdighet og metoder. Demokratiets kan best beskrives som nødverge.

Babel

Men vestlig tanke og styre er i dag overtatt av mennesker som ikke skjer forskjell på kommunistenes og demokratiets forhold til både rettferdighet og metoder: de har selv forestillinger om rettferdighet som ikke er avklart og som rommer utopiske elementer. Nettopp de ultimative og kategoriske målene kan forene flerkulturelle og islamister.

Det er lett å ikke ønske seg en avklaring, for det betyr selvoppgjør. Heller leve i en twilight-tilstand, der man kan heise den moralske fane og føle seg ren og god.

Hvor ironisk at mange av dem har en fortid der de slukte nødvendigheten av å skitne til hendene  for den gode sak.

Ikke mye er igjen av denne barskheten.

Når volden eksploderer som i Midtøsten blir de forvirret og lar seg lede og forlede til å fordømme vold. Det er lettest.

De  vil ikke innse at også de passive, tilskuerne, har en rolle i spillet. At også tilskueren kan få skitne hender, og det er ikke heltemodig.

Vi snakker ikke om vanlige meningsforskjeller og ulike vurderinger, men høyst diamentrale virkelighetsoppfatninger. Syria er lett å ta avstand fra, men Egypt er nærmere, større.