Kommentar

Utenriksminister Espen Barth Eide sier nå i sin første kommentar til den siste utviklingen i Egypt at president Mohamed Mursi sin «konstitusjonelle erklæring» ikke er et kupp. Barth Eide mener Mursi må få en sjanse. Han fortsetter dermed den støttende linjen til Det muslimske brorskapet som hans forgjenger, Jonas gahr Støre, la opp til alt i februar 2011.

Det var sist torsdag at president Mursi kunngjorde et dekret i det som av opposisjonen og en rekke observatører mener tilsvarer en maktovertagelse. Presidenten  endrer spillereglene slik at Det muslimske brorskapet skal få skrive den konstitusjonen de vil ha på veien mot en religiøs stat.

Erklæringen legger den demokratiske prosessen på is. Her gir presidenten seg selv retten til å styre gjennom dekreter som parlamentet eller rettsapparatet ikke kan endre. Forhandlingene i parlamentet om en ny konstitusjon blir nå i realiteten stanset, og det blir Mursi som vil avgjøre teksten som så skal legges ut for folkeavstemning.

Presidenten har også gitt overhuset større makt (Shuraen). De får nå full medbestemmelse i lovgivningen ved siden av parlamentet, tross i at en fjerdedel av det islamistdominerte Shuraen er oppnevnt av presidenten selv.

Mursi gir også riksadvokaten sparken. Denne stillinga hører inn under rettsapparatet og skulle være en uavhengig statsmakt i følge konstitusjonen. Presidenten har selv utpekte en ny. En slik utnevnelse skulle fulgt en bestemt prosedyre der høyesterett har ansvar for nominasjonen. Dette er igjen et brudd på den midlertidige konstitusjonen.

Mursi setter med dette tilside viktige artikler i den midlertidige konstitusjonen som skulle gjelde fram til den nye konstitusjonen er skrevet og vedtatt.

Utenriksminister Barth Eide sier han generelt er «positivt overrasket» over landets president. Han håper at det kommer en «demokratisk kultur» ut av dette:

Norge følger uroen i Egypt nøye, men utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sier han er positivt overrasket over landets nye president.

– Vi kommer til å følge nøye med på at dette faktisk er midlertidig, og at det som kommer ut av det, er en demokratisk kultur, sier utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NTB.

Han understreker at det er viktig at Egypt respekterer maktens tredeling og forholdet mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt.

– Men det er ikke fullt så enkelt som at det som nå skjer fra Mursis side, er et kuppforsøk, sier utenriksminister Eide.

Av positive signaler fra Mursi trekker Eide spesielt fram rollen Egypt spilte i innsatsen for å få på plass en våpenhvile på Gazastripen. (©NTB)

Mens den norske regjeringen var raskt ute med å støtte de revolusjonære på Tahir-plassen januar og februar 2011,  kommer det ingen støtte til dem som nå samles på vegne av demokratietet i protest mot Mursi og Det muslimske brorskapet.

Den gang håpet mange at dette var begynnelsen på en demokratisering i landet. Mange så likevel at den arabiske våren hadde mange ansikter. Mens ett av dem var demokratisk var andre islamistisk. Dersom en ønsket en «demokratisk kultur», burde en ikke da støtte opposisjonen som nå utøver sin konstitusjonelle rett til å protestere mot brudd på landets konstitusjon?

Dette vil opposisjonen selvsagt merke seg, i Egypt som i andre land. Hvor er støtten for den demokratiske bevegelsen? Norge er dessverre ikke alene. Vesten svinger pent inn bak Brorskapet. Selv USA er relativt varsomme i sin kritikk av presidenten.

Verken NTB eller Aftenposten pressser utenriksminister på dette selv om det i ytterste konsekvens handler om hvorvidt Egypts konstitusjon skal være basert på sharia eller ikke. Forstår vi betydningen av at landet er på vei mot et teokrati?

Landet vil med en slik konstitusjon være i en værre situasjon enn under Mubarak. Dette er trolig for ufattelig til at en kan erkjenne det. Og at det skjer så raskt. I fjor sommer var Brorskapet forsiktig avventende til den politiske prosessen. Nå tar de kontroll på institusjon etter institusjon i landet.

Vi snakker derfor ikke lenger om en revolusjon, men om en reaksjon. Landet kan med dette ta et skritt bakover i stedet for framover. Og Norge er med på lasset?

Mohamed ElBaradei, en av de fremste opposisjonslederne sier det slik til tyske Der Spiegel om Mursi:

 «He grabbed full power for himself. Not even the pharaohs had so much…to say nothing of his predecessor Hosni Mubarak. This is a catastrophe – it a mockery of the revolution that brought him to power and an act that leads one to fear the worst.»

Konteksten er denne: Mursi kommer fra Det muslimske brorskapet. Brorskapet ønsker et samfunn bygd på sharia. De er dessuten en ekspansiv internasjonalt bevegelse. De har dannet betydningsfulle opposisjonsparti i en rekke arabiske land og de har store organisasjonar også i Vesten.

Opposisjonen i Egypt kjenner Brorskapet. De voldsomme protestene rettet seg derfor mot nettopp Brorskapet. Det er Brorskapet som nå gjør sine trekk. Brorskapet er ingen barnehage. De ønsker ingen fred med Israel, de ønsker ikke demokrati, ingen rettsstat, ingen toleranse for minoriteter, og ingen frihet for tro og tanke. Opposisjonen ser hva som kommer lenger framme. Risikoen for undertrykkelse, vold og ufrihet er stadig større.

Opposisjonen i parlamentet har derfor nå samlet seg i kritikken av forslaget til ny konstitusjon som de mener tar landet i en islamistisk retning. En rekke parlamentsmedlemmer har dessuten trukket seg som for eksempel representanter for de kristne, de liberale og fra venstresiden. Kompromiss mellom islamister og de andre er selvsagt vanskeleg, spesielt når islamistene har presidenten og dessuten et organisasjonsapparat stort nok til å få en million ut i gatene. Brorskapet kan kjøre på i parløp med de enda mer radikale salafistene som tilsammen har flertall i parlamentet.

Utkastet til ny konstitusjon er ikke bare kritisert for å være basert på islam, men fordi det også ikke verner om grunnleggende menneskerettigheter. Egypts mange menneskerettighetsorganisasjoner er derfor mot. Dette er ingen liten sak. Revolusjonen avdekket omfattende overgrep mot sivile, og en ny konstitusjon måtte naturligvis gi en garanti mot at statsmakten fortsetter å bruk vold og tortur.

Det nye forslaget til en islamistisk orientert konstitusjon har likevel klart det som opposisjonen så langt ikke klarte på egen hånd: å samle seg. Dette er grunnen til at prosessen med ny konstitusjon nå står i stampe. Når Mursi begrunner sin maktovertagelse med at han i revolusjonens navn må sikre at den demokratiske prosessen ikke stanser opp, så er det fordi den demokratiske prosessen faktisk virker.

Grunnen til at forhandlingene låser seg er ikke fordi opposisjonen ikke aksepterer kompromisser men at islamistene som har flertall ønsker en religiøs stat som i opposisjonens øyne er så godt som en ny autoritær stat. Egypts opposisjon har ikke glemt revolusjonen i Tehran.

Barth-Eide synes å tro at presidenten nå griper inn i god tro, at Mursis mål, i spissen for islamistene, virkelig er en demokratisk prosess, et demokrati, en rettsstat med likhete for loven m.m.  Tror utenriksministeren dette? Brorskapet har ikke slike idealer.

Det er sannsynlig at Norge uttrykker seg forsiktig om Mursi sin maktovertagelse fordi en ønsker gode relasjoner til Egypts nye regime. Man er realistisk. Brorskapet blir en av de viktigste maktfaktorene i det nye Midt-Østen som vi nå er i emning (Syria og Jordan neste?) Derfor har det blitt i regjeringens interesse å bygge gode relasjoner med dem.

Norge gjør seg dermed skyldig i å støtte Det muslimske brorskapet sin framvekst som ein dominerende maktfaktor i Midt-Østen. Og vi gjør oss skyldig i å snu ryggen til de få demokratene, og de liberalt og sekulært orienterte kreftene som finnes. Og ikke minst, Vesten snudde raskt ryggen til militærstyret sin stabilitet og forutsigbarhet uten at vi brydde oss stort om at utfallet i verste fall kan bli et nytt Iran. Hvordan havnet vi der?

Gahr Støres støtte til Brorskapet

I utgangspunktet var Norge en entusiastisk støttespiller til protestene på Tharir-plassen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre som var svært rask til å reise til Kario uttalte 1. mars 2011 at:

«Vi ønsker å bygge ut kontakten med de folkelige bevegelsene og fremskrittsorienterte lederskikkelser i egyptisk politikk, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.»

De «folkelige bevegelsene og fremskrittsorienterte lederskikkelser» var den gangen ikke Det muslimske brorskap. Det var i stedet de unge, det var de liberale, sosialister, moderne, urbane, utdannende osv. Brorskapet holdt sine protester adskilt fra dem, neppe uten grunn. De var heller ikke ønsket.

Allerede den gang, under Gahr Støre sitt besøk i Kairo i mars 2011, innledet utenriksministeren likevel en dialog med Brorskapet. Dette var omstridt. Få andre land ønsket å anerkjenne Brorskapet. De ble sett på med stor skepsis for sin islamisme og man rettet i stedet sin oppmerksomhet mot de mer liberale. Norge ble den gang «hyllet» av brorskapet for sin vilje til dialog.

Norge hadde allerede i flere år hatt kontakter med Brorskapet gjennom ambassaden i Egypt. Når diskusjonene raste internasjonalt i 2011 om man i det hele skulle ha kontakt med Brorskapet tok Jonas Gahr Støre et radikalt men forberedt standpunkt. Han gikk helt i front og bad om anerkjennelse og dialog.

Kritikerne mente det var en reell frykt for at Brorskapet kunne komme til makten gjennom frie valg og deretter innføre sharia før en nødvendig bredde av andre og kanskje mer liberalt orienterte partier hadde kommet på banen. JGS var uenig i dette pessimistiske synet. Brorskapet ble blant annet invitert til Norge for å lære om demokrati. Det ble organisert en dagskonferanse med dem på universitetet osv.

Så viktig var dette for JGS at han skrev et leserinnlegg i New York Times den 14 februar 2011 om saken. Her argumenterer Gahr Støre mot den «widely accepted Western narrative: that all bottom-up movements in Arab countries will lead to radical Islamist regimes.» Islamistene må ikke skjæres over en kam, og de er heller ikke så farlige som vi tror: «the Islamist movements involved seem to be far more pragmatic than the dominant western image would suggest».

Det er liten grunn til engstelse, får vi vite, «I believe it would be a grave mistake to allow our judgment of the democratic capacities of the Arab world to be based on our worst fears».

Yusuf al-Qaradawi

«Langt mer pragmatiske»? Den kjente islamisten Yusuf al-Qaradawi har en ledende rolle i Det muslimske brorskap. Hans hyllest av Hitler og Holocaust er godt kjent.

I forbindelse med hans leserinnlegg i NYT om Brorskapets rolle i Egypt uttaler JGS til NRK følgende:

«Jeg advarer i innlegget om at vi slår alle opposisjonsgrupper i Midtøsten i hartkorn som radikale islamister. Slik er det ikke, og vi må vi lære oss å skille, se hva som er hva».

Hvordan kan man snakke om brorskapet uten å snakke om Qaradawi. Og hvis ikke Qaradawi er radikal, hvem er det da? Pragmatisk kan han i alle fall ikke kalles.

Det viser seg altså at Norges posisjon fra første stund har vært å satse på den sterkeste hesten. Det viser seg også at mye av den frykt som fantes den gang, i dag er berettighet. En stadig mer samlet opposisjon i Egypt synes i alle fall å mene det.

Flere av premissene i JGSs innlegg til forsvar for dialog med Brorskapet er dessuten sviktende: Ved å være mindre fordomsfulle mot islamistene kan vi  kanskje «help youthful and optimistic non-Western populations to flourish in accordance with the essential human rights that they too deserve».

Men det er få av de den gang «unge og optimistiske» fra Tahrir som har beholdt sin optimisme med hensyn til Brorskapet. Og hva angår menneskerettigheter vil menneskerettsorganisasjonene i Egypt og internasjonalt være dypt uenige med utenriksministeren.

Media er også under stort press frå Brorskapet. Redaktører er skiftet ut. Mange frykter at media er den neste institusjonen som nå blir «tatt». I august ble det militære lederskapet rensket ut.

Det meldes i dag om at 200.000 mennesker fyller Tahir-plassen i protest mot Brorskapet og Mursi.

Den eneste grunnen til at Norge satser på det reaksjonære Brorskapet framfor liberale krefter som ElBaradei er at Brorskapet er mektigst og har stor regional innflytelse. Samtidig snakker Norge om pluralisme, rettigheter og demokrati. Dette smaker dårlig. Hvis Norge skulle spille en rolle var det å være en Ibsen, å holde høyt det som er sant og rett og gi oppmuntring til dem som representerer dette, så hadde vi tjent oss litt respekt blant disse og ikke blant verdens små og store røvere.

Selvsagt skal ikke UD levere moralske tordenskrall; de skal være diplomatiske. Og i denne situasjonen skulle det bety at de i sine uttalelser la inn større anerkjennelse av opposisjonens krav og ga en tilsvarende advarsel til presidenten. Signaler er viktig.

Spørsmålet er nå hva Brorskapet må mene og gjøre før Norge vil trekke noen grenser.