Til tross for at de går god for riktigheten av Finansavisens regnestykker om ikke-vestlig innvandring, tar forskerne Erling Holmøy og Birger Strøm i Statistisk sentralbyrå (SSB) avstand fra bruken av tallene SSB selv har levert.

De to forskerne legger lista allerede i ingressen, der de går til felts mot en heller vaklevoren stråmann:

Vi er kritiske til at våre beregninger brukes til å måle «lønnsomheten» av enkeltpersoner fra ulike landgrupper.

Hvem som er adressaten er ikke godt å si; det er ingen seriøse aktører som bruker tallene mot noen enkeltperson. Men beregningene som sådan er et rimelig sterkt argument mot masseinnvandring av grupper av personer. Det er ikke helt det samme.

Det var Finansavisen som i april så nærmere på SSBs beregninger og summerte seg til at ikke-vestlig innvandring vil koste det offentlige svimlende 4100 milliarder kroner frem til 2100.

Riktig tall, feil bruk
Holmøy presiserer at han ikke reagerer på Finansavisens regnestykke, som han betegner som «et riktig tall».

– Vi har sett på tallet, og det er meningsfylt, men det er ikke noe vi har valgt.

Holmøy og Strøms kronikk kan i all hovedsak leses som at de mener at «innvandringsregnskap er galt» – med mindre det går i innvandrernes favør. Det er i så fall en holdning de uheldigvis deler med flere av landets stortingspolitikere, blant dem Trine Skei Grande (V), Håkon Haugli (Ap), Thor Erik Fors­berg (Ap) og Trond Helle­land (H). Samtlige jublet over den flerkulturelle avisen Utrops bestillingsverk fra byrået med det noe misvisende navnet NyAnalyse, men har vært påfallende tause i forbindelse med SSBs langt mer solide beregninger. Av det kan vi slutte at innvandringsregnskap som er positivt er riktig og bra, mens innvandringsregnskap som er negativt er galt og fy.

SSBs forskere vil på sin side ha i både pose og sekk, for mens man er «kritiske til at våre beregninger brukes til å måle ”lønnsomheten” av enkeltpersoner fra ulike landgrupper», vil man gjerne at samme beregninger bør inneholde samfunnsøkonomisk, i alle fall for Norge og dets befolkning, irrelevante ting som å «ta stilling til om lønnsomhetseffekter for samfunnet skal ta med de fordelene som innvandrerne selv opplever ved å flytte til Norge. Virkninger som oppleves i opprinnelseslandet kan også være aktuelt å ta med.»

Dette siste er en helt annen debatt, og vi kan jo bare undres på hvorfor SBB synes at dette hører med i beregninger de i utgangspunktet tar avstand fra. Hvis det er ønskelig kan vi selvfølgelig diskutere hvorvidt Norge bør bruke 4.100 milliarder på ikke-vestlig innvandring hit til landet fordi det kommer innvandrerne selv og deres opprinnelsesland, som f.eks. Somalia og Pakistan, til gode – og ethvert politisk parti står like selvfølgelig fritt til å vedta og nedfelle i sitt partiprogram at de går inn for dette. Men velgerne har uansett krav på å bli informert om hvem, hva og hvorfor, og det er her SSB kommer inn i bildet.

For siden når begynte land å holde seg seg med statlige statistikkbyråer for at de ansatte skal drive politikk eller bidra med hjertegode tall med sukker på? Tall er tall, og i motsetning til hva statistikkakrobater som tidligere forskningssjef i SSB Lars Østby og store deler av innvandringsoptimistene later til å tro, så har man altså slike byråer for at de nettopp skal levere tallmateriale for ståa og samfunnsutviklingen, slik at landets til enhver tid sittende regjering og storting i sin tur kan ta avgjørelser på noenlunde informert grunnlag.

SSBs jobb er mao å bidra med informasjon, ikke politikk – det har vi jo andre folk til å ta seg av, som f.eks. folkevalgte politikere. Det skal riktignok sies at der er klare forbedringer i SSB, men med Holmøy og Strøms kronikk i Aftenposten er det mye som tyder på at arven etter den forrige, politiserende ledelsen stadig sitter i veggene.

Det blir man klar over når man tar en nærmere titt på hvilke forutsetninger SSB opererer med, i dette tilfellet etterkommernes atferd:

Død og utvandring innebærer dessuten at summen i økende grad bestemmes av etterkommernes adferd når perioden forlenges. Pr. forutsetning har alle etterkommere norsk adferd, men antall etterkommere blir større ved innvandring fra lavinntektsland enn fra de andre landgruppene.

Denne forutsetningen er feil. Og hvordan vet vi det? Naturligvis fordi SSB selv, og dermed også Holmøy og Strøm, vet det.

Holmøy og Strøm leverte nemlig grunnlagsmateriale til Brochmann-utvalget om hva slags økono­misk adferd som kan for­ven­tes av etter­kom­mere etter inn­vand­rere. Også her opererte de med forutsetningen om at 2. gene­ra­sjons­inn­vand­rere ville bli per­fekt inte­grert med den opp­rin­ne­lige befolk­nin­gen hva angår blant annet sys­sel­set­tings­grad. I tillegg leverte de en beregning som tilsa at for­eld­re­nes adferd ville bli norm­gi­vende for barna — natur­lig­vis med svært for­skjel­lige makro­øko­no­miske kon­se­kven­ser som resultat.

Da gjenstår det bare å avgjøre hvilke av de to forutsetningene som er mest sannsynlig. Finnes det noe annet enn lyserosa fremtidsoptimisme som kan belyse saken?

Ja, det gjør det, i alle fall del­vis. For mot slut­ten av 2012 offent­lig­gjorde SSB en annen rap­port av Bjørn Olsen med tit­te­len “Unge med inn­vand­rer­bak­grunn i Skan­di­na­via — Hvor mange er i arbeid eller utdan­ning?”. Denne er en stu­die av per­soner mel­lom 20 og 29 år hvor man for Norge, Sve­rige og Dan­mark sam­men­lig­ner ande­len aktive (arbei­dende eller stu­de­rende) blant majo­ri­tets­be­folk­nin­gen uten inn­vand­rings­bak­grunn, blant inn­vand­rere fra land­grup­pene 2 og 3 (Øst-Europa og ikke-vestlige), og blant barn av inn­vand­rer­for­eldre med slikt opphav.

At eldre alders­grup­per ikke er med, har for­mo­dent­lig sam­men­heng med at det ennå er for få per­soner som til­hø­rer disse til at de egner seg til sta­tis­tiske stu­dier, mens land­gruppe 1 (vest­lige) både er av mindre omfang og såpass sam­men­vevd med majo­ri­te­ten via ekte­skap at det ikke er noen 2. gene­ra­sjon av betyd­ning å snakke om.

Det er små for­skjel­ler i resul­ta­tene for de tre lan­dene, så la oss kun betrakte de norske tal­lene, som jo inter­es­se­rer oss mest uan­sett. Pro­sent­an­de­lene 20-29-åringer i Norge som enten er i utdan­ning eller arbeid, er som følger:

Man ser altså at 2. gene­ra­sjon lig­ger nær­mere 1. gene­ra­sjon enn majo­ri­tets­be­folk­nin­gen. Spran­get i pro­sent­po­eng ned til for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen er 5,1 sam­men­lig­net med 6,7 opp til per­sonene uten inn­vand­rings­bak­grunn. De pes­si­mis­tiske bereg­nin­gene vil med andre ord være mer treff­sikre enn de optimistiske.

Over til trygdetallene – stemmer disse med Holmøy og Strøms forutsetning om at alle etterkommerne har såkalt norsk atferd?

Her er prosentandelene for arbeidsledige (alle grafene under illustrerer data fra tabeller i appendikset til Olsens rapport):

Personer på arbeidsmarkedstiltak:

Mottagere av arbeidsavklaringspenger:

Uføretrygdede:

Sosialhjelpsmottagere:

Og personer med nedsatt arbeidsevne:

Forskjellen mellom SSB og oss som angivelig bruker tallene deres feil – alternativt feiltolker dem – ser hovedsakelig ut til å være at mens SSB foretrekker å analysere rapporter som enkeltstående, tilsatt optimisme, håp og plaster, analyserer vi andre den enkeltstående rapporten i lys av alle de andre statistikkene SSB har levert på samme område.

Og hvem kan egentlig kjenne til disse tallene, og med hånden på hjertet si at etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere får samme arbeids- og trygdeadferd som den opprinnelige befolkningen?

Det er som kjent lov å prøve seg – også for forskere i SSB – men man har som regel bedre forutsetninger for å lykkes når ikke ens egne tall står stikk i strid med ens egne forutsetninger.