Edvard Hoem har et epigram i Klassekampen som tåler å hogges i sten: Tiden er er nådeløs mot de døde og de som ennå lever.

Ordene faller som øksehugg. Men hva betyr det at tiden er nådeløs? Av dagens ordflom får man det inntrykk at de nålevende har full kontroll: De definerer hvem de er, hva de er og hva andre er. De er også hevet over dem som har gått foran. Deres erfaringer gjelder ikke. De er i høyden noe som dagens levende kan ta opp til revurdering, på fritt grunnlag. Slik oppstår merkelige forskyvninger: Aldri har så mye vært skrevet om annen verdenskrig, men krigen og nazismen som erfaring svinner. Kommunismen kom man ikke under huden på.

Men så er det det merkelige fenomen at midt i kakofonien merkes en annen stemme. Upersonlig – og nådeløs. Den veier og finner for lett. Den bruker en helt annen standard enn de kaklende klasser. Det er ekkoet av gresk og romersk historieskrivning: ikke jeg, subjektet, men det upersonlige. Historien.

Det er et forfallstegn når subjektet tror at det styrer verden rundt seg. Det kalles solipsisme. Egosentrering. Hvis en kultur eller et samfunn henfaller til slike villfarelser, har man overraskelser i vente.

En ny realisme

I lite samfunn som Norge kan en liten og rik elite lenge fastholde forestillingen om at verden er identisk med det som befinner seg i deres egne hoder. Men som kjent: Det digitale rommet punkterer en slik illusjon med noen klikk.

Som mange har oppdaget: Reisen i det digitale rom korrigerer for den norske elitens vrangforestillinger. Da er valget forholdsvis lett: Hvem er mest troverdig – Aftenposten eller The New York Times? Eller som Alexandra Larsen forsøkte å formidle under seminaret om venstreekstremisme: Martin Kramer eller Bjørn Olav Utvik? Utvik hadde salen på sin side, og deler av panelet. De kunne le av henne og sjikanere henne med 22.7.  Men Larsen har akademisk frihet og sannhetssøken på sin side. Den som gidder sjekke hvem Kramer er, eller vet det, lar seg ikke vippe av pinnen.

Hallgrim Berg gikk inn i den samme tranedansen da han presenterte boken Demokrati eller islamisme. Europa under islam? på Stortorvets Gjæstgiveri tirsdag. Der møtte han representanter for mentaliteten som vil gjøre ham til spurv. Aage Borchgrevink plukker fjærene av ham i dagens Aftenposten. Han gjør ham til en don Quijote: Nasjonen er i nød, og Berg rir ned fra fjellet for å være redningsmann. Ha-ha.

Hvis man vil latterliggjøre noen, finner man alltids noe å henge seg opp i. De store mediene vil ikke gi Berg en fair sjanse. Med en slik bok skal han trekkes. I utgangspunktet. Han stiller med en chip on his shoulder. Samtidig er Berg en likandes kar og har mange kontakter. Det holder å parkere ham og plassere ham på reservat, slik Borchegrevink gjør, og han føyer til et ekstra navn for å gjøre det kuriøse, eksentriske og håpløse tydelig.

Det føles etter hvert som den samme historien skrives av forskjellige forfattere. Anfindsen, Nabintu Herland, Monsen, Skirbekk, Berg – for ikke å glemme Fjordman. Verden går videre, men med på ferden bærer vi med oss denne konspirative historien.

Det er mest så Borchgrevink agerer medynk med de håpløse. Men denne medynk er ikke spesielt kristelig. Den bygger på at man har makt til å redusere menneskene til det man selv vil. Ganske høyt spill.

Terminologi

Vårt Land bruker termen islamkritisk mangfold om de andre som var til stede på pressekonferansen i tillegg pressen.

Under bokpresentasjonen på Stortorvets Gjæstgiveri i går talte han til pressefolk, samt debattanter som utgjør et islamkritisk mangfold.

Av dette kan man avlede at det ikke finnes et slikt islamkritisk mangfold blant pressefolk. Hvilket stemmer. Men hvorfor går man ikke et skritt videre og spør: Hvis det finnes et islamkritisk mangfold, finnes det kanskje også et islam-vennlig mangfold? Eller? Som vi vet, finnes det ikke noe slikt begrep. Ord som signaliserer en positiv, for ikke å si apologetisk, holdning til islam finnes ikke i dagens politiske språk. Er det fordi ingen inntar slike holdninger? Vi vet at det følger av den multikulturelle læreboken at man skal være fordomsfri og positiv. Men det finnes ingen ord som beskriver selv det. Derimot finnes de negative, om kritikerne: Islamofober finnes, men hvorfor ikke islamofile?

Utenkelig

Dette er politikk for dummies. Men likevel er tankene utenkelige. Og det er i denne utenkelighetens blindsone dagens meningsbevisste og suverene havner. De graver en grav for seg selv hver gang de avviser normalt intelligente tanker og gjør andre til syndebukker for deres egen unnfallenhet. Det bryter med folks anstendighetsfølelse og moralske sans. Men mest bryter det med virkeligheten og mennesker som har en utviklet virkelighetssans. Ellers hadde vi ikke overlevd. Den slår inn når mennesker værer fare. Du skal være ganske oppblåst og selvforelsket hvis du tror du kan overdøve det signalet.

Spesielt når amerikansk mainstreamkultur har begynt å tematisere krig og sivilisasjonskonflikter på det store lerret, med filmer som Argo, Zero Dark Thirty og tv-serien Homeland. Den brutale realismen fra mafiaseriene har nådd vår egen politiske virkelighet.  Også det har skjedd utenfor den tradisjonelle makten, Hollywoods kontroll. Det sier noe om hvor mange alternative veier som finnes, i det minste i USA: Der hvor det er et behov, vil noen finne en vei. Disse filmatiske uttrykkene representerer et erkjennelsesmessig platå. Man er klar for å gå videre og behandle konfliktene uten filter.

Tror den norske eliten at den kan stenge dette ute? Uten omkostninger?

Var det ikke dialog det het?

Alminnelig medmenneskelighet og medborgerlig respekt tilsier at man skal møte den andre med åpent sinn og velvilje.

Det var det flere på bokpresentasjonen til Berg som ikke klarte.

Høyres coming man, Torbjørn Røe Isaksen, la ballen klar. Han var bedt om å kommentere boken. Røe Isaksen er en vennlig og intelligent fyr. Men han er politiker, dvs. det er bestemte grenser han ikke kan overskride. Hvis han hadde vurdert Bergs bok på sine egne premisser og opp mot en informert objektiv kunnskapsbakgrunn, ville han neppe blitt statsråd i neste regjering. Isaksen kunne følgelig rose Berg, for så i neste omgang å ta avstand fra ham. Isaksen gjorde det med et bilde fra skolen: Berg brukte utestemme inne! Det lyder så morsomt i dagens politiske virkelighet. Så treffende! I virkeligheten er det nedlatende og reduserer en erfaren stortingspolitiker til en unge.

Men det lar man seg ikke merke med. Hvis man opererer på en scene der regien tilsier at det skal være slik, vil publikum le på de rette stedene.

Turid Sylte fra Vårt Land fulgte opp: Hvorfor bruker du ikke innestemme?

Med det mente Isaksen og Sylte: Berg overdriver, han ser spøkelser ved høylys dag, og dermed blir han farlig. Han blir en usunn debattant som bidrar til et polarisert klima.

Samfunnsklima

Igjen er det enslige stemmer som forandrer været. Dette må være mennesker med overnaturlige evner! Pussig da at ikke de 8000 journalistene i Norge noen gang reiser spørsmålet om hva slags klima de bidrar til! Man må anta eller gå ut fra at de mener at de selv kun rapporterer været, ikke skaper det.

Hvis Norge var et lukket samfunn, ville sikkert gjengen av ensomme ulver (igjen et stalinistisk begrep språket er blitt beriket med etter 22.7., og som endog Misjonssambandets Espen Ottesen har anvendt på kristne individualister, uten å ville innrømme konnotasjonene) blitt isolert. I dag forsøker man å gjøre det språklig.

Det skal holde hardt.

Isaksen forsøkte å bevise hvor Berg tar feil og går seg vill. To ganske forskjellige kategorier. Hvis man mener seg selv overlegen, sier man «villfaren», og det er denne politisk-religiøse terminologien som hyppig anvendes i Norge mot folk som går ut over visse rammer og uskrevne lover.

For vel er radikal islamisme farlig, men Bergs påstander om at den kan true og utgjøre en reell trussel mot Vesten, er helt på jordet. Isaksen kunne vise til de to Arab Development Reports, hvor arabiske forskere selv beskrev underutviklingen i sin del av verden: De beskrev samfunn som ikke var i stand til å tilby human development. Det var nasjoner som ikke har rukket globaliseringsvogna og sakker akterut. Dette kan ikke være nasjoner som kan true noen som helst, annet enn seg selv, fremholdt Isaksen. Og kanskje det siste kunne vært en motforestilling til egen prosedyre: for disse samfunnenes implosjon kan true Europa. Den sekteriske volden som utspiller seg i Syria og den islamistiske volden som utspiller seg i Tunisia, Libya og Egypt, kan meget vel nå Europa. Den finnes allerede i Europa!

Sammenheng?

Tirsdag 5. februar ble Lars Hedegaard forsøkt drept utenfor sitt hjem på Frederiksberg. Dagen etter ble opposisjonspolitikeren og advokaten Cho­kri Belaid drept utenfor sitt hjem i Tunis.

Vi vet ikke hvilke personer som utførte attentatene. Men vi vet hvilke krefter som gjorde det. Og det er de samme kreftene som er operative i Tunisia som i Danmark.

Det vil ikke Isaksen snakke om. Det vil ikke Turid Sylte i Vårt Land snakke om. Det vil ikke Dagsrevyen og Aftenposten snakke om. Det vil ikke VG eller Dagbladet snakke om.

De tror på åndemaning og voodoo. Gjentar vi de samme ordene mange nok ganger, vil verden forsvinne.

Men den forsvinner ikke.

Troll

Spinndoktorene blir som heksedoktorer som må ta stadig sterkere doser av sin egen retorikk for å holde seg oppe.

Aftenpostens Borchgrevink tror Berg og de andre ensomme ulvene fremmaner troll.

Styrken i et lite samfunn er kanskje at fortellingen ikke finnes i lukkede rom der den kan vokse seg stor og truende. Hvis fortellingen kommer ut i det åpne rom, er det mulig å svare slik: Faktisk så finnes det ikke troll.

Denne nye paternalismen er både rørende og komisk i sin naivitet. For selvsagt finnes det troll. Store troll. Det vet enhver nordmann. Trollene bor i oss, og de kan fremmanes.

Nylig sto en interessant artikkel i Aftenposten om at alle installasjoner har en egenfrekvens. Broer f.eks. Hvis mennesker marsjerer i takt over en bro og deres skritt er i synk med broens egenfrekvens, kan broen bryte sammen.

Problemet med Isaksen, Sylte og Borchgrevink er at de ikke forstår at vi alle opererer med en egenfrekvens, og at det finnes frekvenser der ute som vi svinger i takt med. De definerer seg selv ut av situasjonen og tror at det hele kan reduseres til at Hallgrim Berg skal bruke innestemme.

Det er den velvillige autoritære nypedagogikk: Burde han hatt ris på rumpa?

I tider med store omveltninger kan det oppstå sterke væromslag. Berg forsøker å beskrive noe han ser også fra kjøkkenvinduet på Ål. Burde han ikke bli tatt på alvor?

Trollet sprekker når det møter lyset. Men hvem og hva utgjør lys og mørke i denne soga?

Document.no kommer tilbake med anmeldelse av boken, som er utkommet på Genesis forlag og finnes i bokhandelen.